Kina er vant til underdanighet både fra egne borgere og andre land, som fra tidligere næringsminister Monica Mæland i Folkets store hall i Beijing den 10. april 2017. Men nå kan mye glippe for det kinesiske regimet. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Som folkehelsekrise og økonomisk sjokk kom koronaepidemien ubeleilig på hele verden. Men de geopolitiske konsekvensene er verst for Kina: Landets skjulte krig mot Vesten blir tydeligere, og frontene blir klarere. Det kinesiske kommunistpartiet har med ett dårligere sjanser til å lykkes.

Kina er nå i ferd med å trappe opp den kalde krigen landet fører mot Vesten. At det heldigvis skjer på nokså klønete vis, går frem av de paniske reaksjonene fra Kina som vi ser i disse dager. Et spill som har pågått i lang tid, er i ferd med å tapes.

Det historiske bakteppet: en blind optimisme

Da Kina ikke lenge etter årtusenskiftet ble tatt opp som medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO), rådet det – 9/11 til tross – en optimisme med hensyn til den geopolitiske stabiliteten. Denne optimismen har vist seg å være uberettiget. Tankegangen var at det å involvere Kina som handelspartner, ville gjøre landet til et ansvarlig medlem av verdenssamfunnet. Det kunne bane veien for en politisk normalisering av Kina, for eksempel med hensyn til menneskerettigheter, lød resonnementet.

Vi kan nå konstatere at dette var altfor naivt. På Vestens bekostning og med en rekke uhederlige midler har regimet i Beijing gjort det som er mulig for å styrke Kinas posisjon økonomisk, militært, diplomatisk og intellektuelt – det siste ikke minst ved intellektuelt tyveri. Den allmenne årvåkenheten omkring dette har ikke vært stor, men med pandemien har folk i Vesten med øyne i hodet lært til fulle at Kina under sin nåværende ledelse ikke er til å stole på.

Hvordan var naiviteten for tjue år siden mulig?

La oss skue litt tilbake på noe av den politiske tenkningen som preget den mest optimistiske delen av globaliseringens epoke: Et hyppig gjentatt omkved lød at land som handler med hverandre, ikke går til krig mot hverandre. Europa etter den annen verdenskrig, fra kull- og stålunionen via fellesmarkedet og frem til Den europeiske union, brukes gjerne som eksempel. Det er i dag bortimot utenkelig at EU-medlemmer skulle gå til klassisk militær krig mot hverandre. Det samme burde gjelde i forholdet til Kina.

Kinas krig på mange fronter

Vesten var dessverre ikke tilstrekkelig oppmerksom på at krig også kan føres med andre midler enn de rent militære – for eksempel cyberangrep, sabotasje, propaganda eller migranter, for bare å nevne noen.

Det kinesiske regimets økonomiske krig ble først sett på som en god ting. Outsourcingen av viktig industri fra Vesten til Kina, som skyldtes grådighet og manglende omtanke for egne samfunn, ble nemlig fremstilt som en fornuftig global arbeidsdeling: Intellektuelt arbeid som utvikling, design, merkevarebygging, markedsføring etc. kunne gjøres på hjemmebane. Det manuelle rutinearbeidet kunne Asia besørge. Taperne var det ingen som snakket så høyt om.

For Kina ble dette alle tiders sjanse til å drive økonomisk krigføring med sikte på større politisk kontroll. Infrastrukturprosjekter som «den nye silkeveien» tjener samme hensikt.

Helt sentral er også propagandafronten, hvor Kina ligger langt fremme med blant annet kulturprogrammer og utvekslingsstudenter.

Den skjulte krigen har også en diplomatisk front, som går i tospann med propagandafronten – og begge støttes av den økonomiske fronten. Kina har her vekslet mellom trusler og innynding, litt avhengig av motstanderens pondus. Med Trump kommer de ingen vei.

I håp om å selge mer laks til Kina er vårt eget land derimot skremt til offisiell lammelse og lydighet etter Kinas iskalde reaksjon på utdelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2010. Og vår egen statsminister er i praksis blitt en kinesisk påvirkningsagent: Under sikkerhetskonferansen i München sa hun at Norge er i en «mellomstilling» i striden mellom USA og Kina.

Viruset ødela planene: Kina får panikk

Koronakrisen er den største trusselen mot Kinas planer om å skaffe seg global dominans. For Vesten vil heretter ikke gi kineserne kontroll med samfunnskritisk produksjon. Forsyningskjeder vil bli brutt, produksjon vil bli flyttet, det blir mindre reising, og samhandelen vil gå ned. Planen om å bli rikest, og dermed også etterhvert mektigst og sterkest, ved å eksportere til vestlige land som har nedlagt store deler av sin egen industri, går nå høyst sannsynlig i vasken.

Dette ser kinesiske myndigheter selv klarere enn noen andre. De er kort og godt pissredde for at utsiktene til å lykkes med den skjulte krigføringen skal svekkes. I panikken driver de en sjarmoffensiv i form av assistanse til europeiske land som prøver å bekjempe epidemien. Det er imidlertid ikke overfor store land som Spania eller Italia at panikken kommer klarest til syne, selv om Kina ser seg nødt til å vise klør mot en italiensk vinprodusent som tilla landet ansvar. Panikken er enda tydeligere i de siste dagenes ultraklønete kinesiske diplomati i Norge, både i form av den kinesiske ambassadens tonedøve og latterlige brev til Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum, og den rasende reaksjonen på Aftenpostens oppslag om defekt kinesisk smittevernutstyr.

I den kalde krigen mellom Kina og Vesten, hvor det i øyeblikket kun er USA som kjemper helhjertet på Vestens side – og det gjelder vel å merke begge sider av det amerikanske politiske landskapet –, har altså kineserne skiftet til et høyere gir.

Kinesernes iboende handikap

Girskiftet blottstiller imidlertid landets egne, iboende svakheter. Dette gir Vesten en strategisk fordel. Kina reagerer med sinne på kritikk fremsatt i land med friheter som det kinesiske kommunistpartiet helst skulle ha sett utryddet over hele planeten. Kina fikser ikke egalitære relasjoner mellom likeverdige parter hvor det utdeles både ris og ros begge veier – hverken mellom personer eller land. Det viktigste er å dominere eller innordne seg under den dominante, og den dominante skal for all del ikke tape ansikt. Kina ønsker å bli dominant, slik landet var for trekvart årtusen siden.

Men handikapet består: Når Kina ikke har funnet opp noe viktig eller stått for noen av de intellektuelle gjennombruddene i verden det siste halve årtusenet, henger det sammen med at landet ikke har gitt rom til den ånden og den frie tenkningen som gav Vesten renessansen og den vitenskapelige revolusjonen.

Koronapandemien er et barn av den autoritære kinesiske ånden som sier at sannheten må vike dersom den får den dominante parten til å tape ansikt. Det er blant annet derfor man ikke kan stole på kinesisk statistikk: Et tall som leveres høyere opp i systemet, kan godt være sminket for å blidgjøre hierarkiet.

Kinas spektakulære selvmål

Så da de første varslene om koronaviruset kom i Kina, ble sannheten først forsøkt undertrykt. De som skulle ha innordnet seg den dominante, men unnlot å gjøre det, ble straffet. Og fordi dette lyktes en stund, helt til epidemien tvang regimet til å skifte taktikk, kom viruset også til Vesten.

I lys av antallet tapte liv og omfanget av den økonomiske skaden er det utilgivelig, og et større politisk og moralsk selvmål enn Kinas er sannsynligvis aldri blitt scoret siden andre verdenskrig. Til tross for forsøkene på å retusjere denne historien for å pynte på Kinas rolle, har Vesten alle elementene som behøves for å erkjenne at Kina styres av et bandittregime. Og det regimet risikerer nå å falle for eget grep fordi det ville holde på den perfekte fasaden og på innbilningen om egen overlegenhet.

Hovmod står for fall, lyder en velkjent parafrase av et vers i Salomos ordspråk fra Det gamle testamente (Bibelen har forresten Kina laget en regimeautorisert, ideologisk akseptabel versjon av). Det er nesten litt kostelig å bivåne prosessen, som også nærer forhåpninger, selv om fallet kan skape rystelser. I beste fall blir det kinesiske kommuniststyret av like kort varighet som det russiske. Det ville kineserne ha fortjent, og det har neppe blitt viftet med amerikanske flagg for siste gang i Hongkong.

Vår egen andedam

Men det blir kanskje ikke så moro å se på endel av prosessens utslag i Norge. Det er et åpent spørsmål hvor mange av våre politikere og opinionsledere som forstår at det pågår en kald krig mellom USA og Kina, og at det er livsnødvendig – ja, nærmest et identitetsspørsmål – å ta USAs side.

Disse blir nemlig ustanselig fôret med subtil propaganda som tar Kinas side, hva enten det er regimet eller NRK som gjør jobben – og som de selv reproduserer som memer. Det hele er litt som et ekko av den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Slik flere politikere og journalister var sovjetiske i hodet den gangen, er de kinesiske i hodet i dag.

Det gjenstår altså å se hvor mange i Norge som vil ta den vestlige sivilisasjonens side denne gangen. I mellomtiden venter nordmenn forgjeves på noe som er i nærheten av å kunne kalles tegn til en utenrikspolitikk som ivaretar våre interesser.

Selv vil du kanskje ha et medium som står trygt fundert på vestlig sivilisasjon?

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!