Sakset/Fra hofta

Monica Mæland og Børge Brende var blant statsrådene som hilste på Kinas president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing den 10. april 2017. Møtet skjedde under det offisielle besøket regjeringen med statsminister Erna Solberg i spissen gjorde da det kinesiske regimet åpnet for samkvem med Norge igjen – på sine egne premisser. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Tidligere utenriksminister Børge Brende (H) har tirsdag skrevet en kronikk i Aftenposten som kunne ha vært egnet til å trekke et lettelsens sukk over at han ikke lenger er statsråd, om det ikke hadde vært for at utenrikspolitikken som Norge fører i dag, bare er en fortsettelse av den han selv administrerte.

Brende, som i dag er president for World Economic Forum (WEF), er helt klart på sporet når han ser konturer av en ny kald krig, som tittelen på kronikken hans oppsummerer.

Verden slik vi kjenner den, vil sakte, men sikkert komme tilbake fra koronatiltakene. Men det vil være en trolig enda mer splittet og polarisert verden. Den vil være mer preget av konkurranse mellom landene enn av samarbeid.

Det vil ikke være bare Amerika først. Det vil være Kina først, India først, alle vil være seg selv nærmest.

Problemet er at han ikke forstår, eller ikke vil forstå, to helt grunnleggende ting.

For det første: Brende forstår ikke eller vil ikke forstå at Kina har ført en skjult krig mot Vesten i flere tiår. Den krigen har ikke vært ført med militære midler, som kun brukes i nærområdene, men med økonomiske, diplomatiske, akademiske, propagandamessige og infrastrukturmessige midler, samt med spionasje og intellektuelt tyveri. Alt dette har til sammen langsomt bidratt til å gi Kina en maktposisjon som setter Beijing-regimet i stand til å øve utilbørlig press på omverdenen.

Hvis Brende ikke vil forstå dette, henger det kanskje sammen med at han selv har vært med på å gjøre Norge til et offer for Kinas maktspill. På landets vegne var han selv en av hovedarkitektene bak underdanighetspakten som Norge i 2016 inngikk med Kina for å gjenopprette «normale» forbindelser til Midtens korrupte rike, som var blitt fornærmet fordi Nobels fredspris var gått til Liu Xiaobo.

For det andre: Brende forstår ikke eller vil ikke forstå at det ikke er mulig for Norge eller Europa å forholde seg nøytralt til Kinas skjulte krig mot Vesten. Og det henger kanskje sammen med at han i egenskap at WEF-president er tilhenger av en ekstrem liberalistisk ideologi, der maksimalt globalisert produksjon og samhandel er det største gode som kan tenkes.

Man må kanskje – som Brende – tilhøre den globale makteliten for ikke å se at det er mange som har tapt grovt på en globalisering som er løpt løpsk, og som det derfor er absolutt nødvendig å bremse og reversere en smule, altså ikke oppheve fullstendig. En historisk pendel har da nå også snudd. Fremtiden tilhører ikke globalister, som USAs president Donald Trump sa til FNs hovedforsamling i fjor høst.

Saken er at Kinas krig mot Vesten tvinger oss til å ta stilling. Med avtalen Brende fremforhandlet med Kina på Norges vegne, er vårt land snublende nær å ta stilling i Kinas favør. Det vil si i favør av et totalitært regime som forfølger opposisjonelle og holder seg med interneringsleirer. Men Brende ønsker naturligvis gratis sikkerhetsgarantier fra USA, så han holder seg nøytral, litt som Sverige under andre verdenskrig.

I den pågående striden mellom USA og Kina om viruset, tar han derfor ikke stilling:

Koronaviruset er ikke bare en monumental helsekrise, men innebærer også en grunnleggende restrukturering av den globale, økonomiske orden. G2, USA og Kina, er de klart to største økonomiene i verden og utgjør i underkant av 50 prosent av den globale verdiskapingen. Disse to er allerede midt i en krangel om skyld for covid-19.

Brende lar det henge i luften om Kina egentlig har noen skyld. Som om det heftet usikkerhet ved at flyene fra Wuhan fortsatte å gå til utlandet, som om det heftet usikkerhet ved at Kina ventet med å kunngjøre at viruset smitter mellom mennesker. Hvis man ikke vet bedre – og det er ikke så lett i en norsk medievirkelighet som hater USAs president og ligger omtrent like mye på ryggen for Kina som Norges regjering – kunne Brendes nøytrale utsagn like gjerne få en til å tro at USA har størst skyld.

Det er en dobbelt skam at a) denne tusseladden som ikke har nok moralsk ryggrad til å ta stilling, har vært Norges utenriksminister, og b) utenrikspolitikken han stod for, ikke er nevneverdig endret siden hans avgang.

Beijing-regimet har bevist at det var galt å ta Kina inn i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), et privilegium kommunistpartiet har benyttet til sin skjulte krigføring. Det er nå høyst nødvendig å isolere landet slik at regimet ikke får påført Vesten enda større skade. Initiativer i den retning er da også i full gang.

For WEF-presidenten er dette et marerittscenario:

Gitt dette vil den verst tenkelige utgangen på krisen være om det senker seg et slags økonomisk jernteppe mellom øst og vest, med Kina på den ene siden og USA på den andre. Det vil forsterke den økonomiske krisen vi er midt oppe i, som ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) er den verste siden 30-tallet.

Brende er altså rede til å selge vår frihet, den han ennå ikke har rukket å selge, for noen skarve penger. Han er ikke villig til å betale den prisen det koster å forsvare den vestlige sivilisasjonen, som er ensbetydende med at Vesten setter en viral, økonomisk og teknologisk cordon sanitaire rundt Kina.

I stedet maner han frem et skremmebilde av det som kan skje hvis Vesten setter foten ned for et regime som ønsker verdensherredømme:

Under den store depresjonen svarte land med å stenge grensene. Den globale handelen sank med 50 prosent, den globale verdiskapingen med 25 prosent. Massearbeidsledighet fulgte, som igjen medførte en sosial krise. Krisen la grunnlaget for ekstremisme og senere krig.

Brendes analytiske evner begrenser seg til å bruke historien til å se nazispøkelset i en politikk han selv er uenig i. I hans teoretiske verden er velstand ensbetydende med fred. Det at Kina har brukt velstanden til å føre en skjult krig, er simpelthen utenkelig i hans mentale univers. Det får operativsystemet hans til å bryte sammen.

Slik newspeak gjorde det umulig å formulere en opposisjonell tanke i George Orwells roman «1984», klarer ikke Brende å se at det kan hefte alvorlige feil ved hans egen ideologi. Hjernen hans er så svakt tilkoblet når han gjør sine miserable erstatninger for tanker på mental autopilot, at syntaksen svikter når han skal formulere dem.

Det er mye som står på spill. For første gang i mitt politiske liv er jeg bekymret for at elementer fra vår fortid vil kunne gjenta seg i vår fremtid, hvis vi ikke er ekstremt årvåkne og handlekraftige når det gjelder å forsvare rettsstat og den sosial markedsøkonomis prinsipper.

Den tidligere utenriksministeren har klokkertro på at globalisering betyr jobber:

Forlater man prinsippet om komparative fortrinn, forlater man også muligheten for vekst og jobber. Verdensøkonomien har vokst og skapt velferd på grunn av integrering.

At den hemningsløse globaliseringen sammenfalt med et massivt tap av industriarbeidsplasser i Vesten, streifer ham ikke.

Brende tror ikke at det er mulig for enkelte land å forsvare seg mot viruset:

Koronaviruset kjenner ingen grenser. Den andre bølgen kan komme allerede til høsten hvis man ikke lykkes i å utrydde det helt. Det holder ikke med en «mitt land først»-tankegang når vi alle er i samme båt.

Så hvordan forklarer han at Taiwan, som ligger på kloss hold av Kina, har lyktes mye bedre enn alle europeiske land? Taiwan satte sitt eget land først, blant annet ved å innføre reiserestriksjoner tidlig og sende utlendinger som hadde vært i risikoområdene, bort fra øya raskt. Taiwan klarte seg fordi landet bedre enn noen andre vet hva slags aggressiv og upålitelig motpart Kina er.

I dag kan Norges regjering knapt ta ordet Taiwan i sin munn, for det ville være ensbetydende med å gå imot interessene til Kina, der regimet anser øya som sin egen. Men underdanighetspakten Brende fremforhandlet, forplikter Norge til ikke å gjøre noe som er i strid med Kinas kjerneinteresser.

Med den skammelige unnvikenheten Brende står for, er det perfekt symmetri mellom USA og Kina:

Samtidig er den realpolitiske situasjonen at USA og Kina er midt i en konkurranse om hegemoni. Det er ikke et våpenkappløp som under den kalde krigen, men et teknologisk kappløp. Begge forstår at den som kontrollerer den fjerde industrielle revolusjon, vil komme ut av dette århundret som den mektigste.

Brende ser altså ikke den økonomiske krigen selv når den utspiller seg rett fremfor øynene hans, og han selv har deltatt i den på den tapende siden. Han innbiller seg derimot at USA og Kina er omtrent på samme teknologiske nivå.

Dette er spesielt latterlig når man tar i betraktning at «den fjerde industrielle revolusjon» handler om digitalisering. På den ene siden landet som oppfant datamaskinen og internett, på den andre siden landet som har stjålet alle ideene som har medvirket til å gjøre det rikt den siste generasjonen.

Saken er at Vesten må slutte å blottstille seg overfor Kina på en måte som gjør at Beijing-regimet kan lykkes i krigføringen sin. Hvis Brende får bestemme, skal Vesten fortsette å blottstille seg. Det er en Kina-dominert verden han tar til orde for. Tusen takk, men nei takk.

Når Brende skal utmeisle en strategi for Norge og Europa, vil komikken ingen ende ta:

For Europa og Norge reiser dette mange spørsmål. EU må «gjenoppdage» sin plass i verden og ikke glemme at det indre marked er et av verdens største markeder, heller ikke den potensielle makten som følger med. Men man må også være villig til å bruke makt. Det krever koordinering når man er midt i en geopolitisk konkurranse. Hvem andre vil stå opp for den liberale verdensorden og menneskerettighetene om ikke EU og medlemslandene gjør det?

Det vitner om sterk virkelighetsflukt hvis man tror at det er noen andre enn USA som garanterer en liberal verdensorden idet vi øyner en trussel mot den i klasse med Sovjetunionen eller Nazi-Tyskland. Geopolitisk koordinering i EU er også politisk fantasilitteratur, all den tid det ikke engang er mulig for Frankrike og Italia å koordinere en skarve Libya-politikk.

Og hva slags makt er det EU skal utøve? Tysk sjømakt? Nei, det handler kanskje om økonomisk makt. Skulle truslene liksom være at vi ikke lenger vil selge til Kina? Når land som Norge lar seg ydmyke for å få lov til det? Eller skal EU kanskje la være å gi Kina konkurransefortrinn ved ikke å straffe seg selv for å slippe ut CO2? Ikke det, nei. Hvis de leser Aftenposten-kronikker i Beijing, må de pisse på seg av latter.

Hadde bare Brende, Beijings nyttigste idiot, vært alene om alt dette tøvet, kunne man latt det passere. Men alt dette tøvet går for å være genialt i Høyre og regjeringen. Og noen nevneverdig utenrikspolitisk tenkning er ikke å finne i opposisjonen heller. Det er fullt utenrikspolitisk mørke over landet. Utenrikspolitikken består i å bøye seg for hvem det skal være – FN, EU, Kina.

Norges selvstendighet var større under dansketiden enn den er nå. Våre ledere har underkastet landet på våre vegne. Og de pynter seg med de underkastede dårenes regnbuefargede tegn.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!