Kommentar

Statsminister Erna Solberg, utenriksminister Børge Brende og næringsminister Monica Mæland møter Kinas president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing den 10. april 2017. Solberg har med seg en fotball med FNs 17 bærekraftsmål i gave til presidenten. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Etter at den norske Nobelkomiteen i 2010 tildelte den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo fredsprisen, ble Norge og norsk næringsliv kastet på gangen av det kinesiske kommunistpartiet. Veien tilbake til «normalen» og Norges innrømmelser overfor Kina er en oppvisning i kvalmende og krypende diplomati det ikke er mye grunn til å være stolt av.

Kina er et diktatur, og har vært det siden Mao overtok som leder i 1949. Diktaturer skal man selvsagt være ytterst forsiktig med å ha noen som helst bindinger til. Men når grådigheten vinner over frykten, forsvinner prinsipper og moralske prioriteringer som dugg for solen.

En langsom åpning av det kinesiske fastlandsmarkedet i kjølvannet av Maos død i 1976, skapte etterhvert et enormt marked for alle som ønsket å selge et eller annet til Kina. Det ble viktigere og viktigere for industrier i mange bransjer å være til stede i det kinesiske markedet, og etterhvert ble det også økende samhandel med kinesiske produsenter. Kun de færreste stilte spørsmål ved arbeidsmiljø for kinesiske arbeidstagere eller den kinesiske industriens påvirkning av det ytre miljø.

Norge var et av de første landene som anerkjente Folkerepublikken Kina i 1949, og som la vekt på gode relasjoner til diktaturet og kjempemarkedet det styrte. Samhandelen mellom landene blomstret helt til Nobelkomiteen i 2010 tildelte den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fredsprisen. Da var det brått slutt. De kinesiske kadrene i kommunistpartiet likte ikke å bli minnet om at de ledet et diktatur med fravær av sentrale verdier som ytringsfrihet og demokratiske tradisjoner.

Etter fredsprisen la Kina en rekke praktiske og økonomiske hindringer i veien for Norge og norsk næringsliv. Her et utvalg:

  • I månedsskiftet april og mai i år valgte statsminister Wen Jiabao å fly utenom Norge da han var på visitt til Norden og Nord-Europa. Ett av formålene med reisen var å diskutere Arktis.
  • Bare dager tidligere, den 24. april, droppet både Norges Bank og Stortingets finanskomité en reise til Kina fordi de manglet offisielle representanter å snakke med.
  • 27. mars skrev Aftenposten at eksporten av norsk laks falt fra mer enn 400 millioner kroner i 2010 til 142 millioner i 2011.
  • I andre halvdel av mars ble 35 norske universitets- og høyskolerektorer nektet visum til Kina fordi «kinesiske universiteter hadde det for travelt til å møte dem».
  • Forhandlingene om en frihandelsavtale mellom Norge og Kina har gått helt i stå etter fredsprisutdelingen.
  • Fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen måtte avlyse et møte med kinesiske myndigheter oktober 2010 fordi kineserne ikke hadde tid til å møte henne i Bejing til tross for at dette var avtalt. Hun fikk vite om avlysningen kun timer før hun skulle sette seg på flyet fra Shanghai til den kinesiske hovedstaden.
  • Forsvarssjefens besøk til Kina som var planlagt i november i 2010 ble utsatt etter ønske fra kinesisk side.
  • Et bilateralt møte mellom daværende miljøvernminister Erik Solheim og en kinesisk minister i Mexico på slutten av 2010 ble avlyst.

Mange håpet at Norge kunne slippe unna med en «forståelse for Kinas reaksjon på tildelingen av fredsprisen», og at man kunne unngå en ydmykende beklagelse.

Dagens Næringsliv avslørte i 2014 at Stoltenberg-regjeringen før stortingsvalget i 2013 hadde fått utarbeidet en hemmelig tekst som Kina skulle oppfatte som en tilstrekkelig innrømmelse og et helt nødvendig politisk knefall. «Skaden» ved å tildele fredsprisen til Liu Xuiaobo skulle gjøres godt igjen.

Dokumentet skulle hemmeligholdes både i Norge og i Kina og aldri offentliggjøres. Helt i sluttfasen valgte likevel tidligere statsminister Jens Stoltenberg å sette foten ned for formuleringene som primært var utarbeidet under utenriksminister Espen Barth Eides ledelse.

Planen var at det skulle formuleres og offentliggjøres en tekst som i tilstrekkelig grad anerkjente hvordan Kina så på den omstridte fredspristildelingen. Men i tillegg forelå det en hemmelig tekst – i internasjonal politikk kalt «non-paper» – et dokument som i langt klarere ordelag definerte det bilaterale forholdet mellom Norge og Kina. Dokumentet skulle hverken undertegnes eller ha brevhode.

Etter det DN erfarer, inneholdt teksten, som ble endret og moderert underveis i prosessen, disse elementene:

  • Formuleringer som Kina ville tolke som en norsk innrømmelse av at det var galt å gi Liu Xiaobo fredsprisen.
  • En forståelse av at Norge ville jobbe for å unngå at en kinesisk dissident igjen fikk fredsprisen.
  • En forståelse av at hvis Liu Xiaobo skulle bli sluppet fri, skulle han ikke få komme til Oslo for å motta prisen.
  • Anerkjennelse av Kinas behov for å bekjempe terrorisme, forstått som blant annet virksomhet fra den etniske minoriteten uigurer.

Bare uker før stortingsvalget i 2013 sa Jens Stoltenberg til slutt nei til å gå videre med denne teksten.

I 2016 ble ballen plukket opp av daværende utenriksminister Børge Brende i den Høyre-dominerte regjeringen. Han og statsminister Erna Solberg kunne i desember det året stolt forkynne at forholdet til Kina nå var normalisert igjen, og gratulanter fra mange partier stilte seg i kø:

– Vi anerkjenner regjeringens arbeid for å opprette normale forhold mellom Norge og Kina, sier Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre som roser statsministeren, utenriksministeren og norsk diplomati.

Også Knut Arild Hareide, som leder støttepartiet KrF stiller seg i køen av gratulanter.

– Det er gledelig at vi normaliserer forholdet til Kina, men vi må huske å si fra om kritiske sider i Kina, sier KrF-leiar Knut Arild Hareide.

Også Venstre-leder Trine Skei Grande understreker at Norge holder fokuset på menneskerettighetene i Kina.

– Dette er svært viktig for norsk næringsliv og gir store muligheter fremover. Kina er verdens største land og for et norsk næringsliv som sliter, er normaliserte handelsforbindelser med dette enorme markedet av stor betydning for svært mange, sier Harald Tom Nesvik, som sitter i utenriks- og forsvarskomitéen på Stortinget for Frp.

Talsperson Rasmus Hansson i De grønne skriver i en epost til NRK at han mener det er Norges og regjeringens selvsagte plikt å holde fast ved linjen Norge har hatt i menneskerettighetsspørsmål.

– Regjeringen bør nå raskt ta opp med Kina at nobelprisvinner Liu Xuiaobo bør få komme til Norge og motta prisen han ble tildelt i 2010, sier Hansson.

 

Men Liu Xuiaobo døde i 2017 etter å ha vært arrestert en rekke ganger siden 1989 og nesten kontinuerlig siden 2008.

Hva måtte så Norge ved Børge Brende innrømme overfor Kina for igjen å bli tatt inn i varmen? Den felles uttalelsen i sakens anledning gjengis her i sin helhet:

Det er spesielt punkt tre som bør vekke harme. Her forplikter Norge seg til å «ligge unna» kinesiske kjerneinteresser og viktige hensyn, og til ikke å støtte handlinger som vil gå i mot disse. Kritikk vil dermed ikke forekomme, for det kan skade de fremtidige bilaterale relasjonene.

Men Kinas kjerneinteresser er undertrykkelse av egen befolkning, en stadig ekspanderende politikk samt global innflytelse og dominans, noe de kinesiske myndighetene gjerne søker å oppnå ved bruk av skitne midler og målrettet bruk av PR- og påvirkningskampanjer. Skal Norge sitte stille å se på dette marerittet utfolde seg for våre øyne, bundet av denne avtalen?

Ja, åpenbart. Når hørte du Erna Solberg kritisere kinesiske myndigheters håndtering av koronaepidemien og den manglende rapporteringen av sannferdige fakta?

Det vil ikke skje, for det er så mye lettere å kritisere Trump…

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: