Avtroppende regjering med statsminister Erna Solberg i spissen på vei ut etter sitt siste statsråd på slottet i Oslo, den 14. oktober 2021. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Da en Siv Jensen i festhumør feiret høyresidens seier ved stortingsvalget i 2013 med utbruddet «Morna, Jens!», er det rimelig å si at hun legemliggjorde en positiv forventning om en ny og bedre politikk etter åtte år med regjeringen Stoltenberg.

Nå, åtte år senere, er den uunngåelige konklusjonen at Erna Solbergs regjeringstid ikke bare har unnlatt å innfri forventningene, men også har gjort større skade på landet enn sin forgjenger. Den destruktive politikken har gjort seg gjeldende på en rekke områder.

Det eneste positive man får øye på, er strengere fraværsregler i skolen. På de fleste andre punkter er det bare elendigheten.

Allerede mot slutten av Stoltenbergs regjeringstid hadde sentralbanksjefen advart mot for høy bruk av oljepenger, men da regjeringssjefen, som også var handlingsregelens far, ble avløst av Erna Solberg, vokste det strukturelle underskuddet på statsbudsjettet jevnt og trutt.

Dermed økte Norges avhengighet ikke bare av oljeinntektene, men også av finansinntektene fra Oljefondet, altså en portefølje av verdipapirer hvis verdi avhenger av at det ikke skjer store rystelser i verdensmarkedene. Hvor konservativt er nå dét? Tidligere Høyre-statsminister Kåre Willoch hadde mange ganger advart mot oljeavhengigheten. I dag synes det glemt. Høyre er da heller ikke lenger et konservativt parti.

Også i innvandringspolitikken har regjeringen Solberg gjort en dårligere jobb en regjeringen Stoltenberg. På de åtte årene Solberg har sittet ved makten, har antallet ikke-vestlige innvandrere i Norge økt med ca. 160.000 personer, altså nokså nøyaktig 20.000 i året. Så mye for at FrP var garantist for en forsvarlig innvandringspolitikk.

For Stoltenberg var det tilsvarende antallet ca. 17.000 personer, hvilket var ille nok, men det er mye klarere i dag enn på Stoltenbergs tid hva slags sosial og økonomisk belastning den ikke-vestlige masseinnvandringen er for Norge. For det var i 2013 at SSB-forsker Erling Holmøys beregninger av innvandringens kostnader ble anskueliggjort for allmennheten på den hittil tydeligste måten av Ole Asbjørn Ness og Kjell Erik Eilertsen i Finansavisen. En rekke utredninger de senere årene har bekreftet dette bildet.

Heller ikke i utenrikspolitikken har Solbergs kabinett vært på høyde med Stoltenbergs.

For der Stoltenberg i sin tid satte foten ned for et hemmelig dokument der Norge skulle underkaste seg Kina for å reparere forholdet etter at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010, gjorde regjeringen Solberg med Børge Brende som utenriksminister avbikt for Xi Jinping.

Næringsminister Monika Mæland og utenriksminister Børge Brende hilser på president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing den 10. april 2017. Foto: Heiko Junge / NTB.

På Norges vegne undertegnet Solberg-regjeringen et dokument som lovte at vårt land for fremtiden ikke skulle gå imot Kinas kjerneinteresser. Hvordan det skal gå i hop med Norges plass i alliansen av vestlige land under Kinas hybridkrig mot Vesten, er ikke så godt å si. I tråd med mange tiårs naivt norsk fredsdiplomati har Solberg tatt til orde for at andre land bør innta en slags mellomposisjon mellom USA og Kina.

Det er også under Erna Solberg at Norge har underkastet seg EUs vanvittige planer om raske, radikale kutt i utslippene av klimagasser. Underkastelse har i det hele tatt vært en rød tråd gjennom hennes åtte år som statsminister, noe leflingen både for islam og LGBT-ideologi bærer bud om.

Erna Solberg kaster glans over Islamic Cultural Centre og Det islamske forbundets id-feiring fremfor en kjønnsdelt forsamling i Oslo den 25. juni 2017. Foto: Vidar Ruud / NTB.

Erna Solberg går i Pride-toget i Stavanger den 8. september 2018. Foto: Carina Johansen / NTB.

Regjeringen Solberg har altså gjort Norge til et klart mindre selvstendig rike. Vi er et lydrike i en helt annen grad i dag enn for åtte år siden. Det er blitt overtydelig at de viktigste beslutningene i norsk politikk slett ikke tas i Norge. Og dette er tilsynelatende kjempetopp: Erna Solberg selv har en rekke ganger snakket varmt om «global governance».

Det verste med regjeringen Solberg er kanskje at den har vært så kisteglad for akkurat den saken.

For det som kanskje mer enn noe annet har særmerket den nå avgåtte regjeringen, er det klare inntrykket den har gitt av ikke å bry seg om vanlige nordmenns interesser, en holdning som Erna manifesterte på spektakulært vis to ganger – da hun omtalte deler av befolkningen som «sammensurie» under et besøk på Svalbard, og da hun under sikkerhetskonferansen i München i fjor hevdet at nordmenn med dype slektsrøtter i Norge ikke har noen større rettigheter til landet enn hvem som helst andre som måtte slå seg ned i vårt land.

Uansett hvor mye man måtte ha mislikt Jens Stoltenbergs, Kjell Magne Bondeviks, Gro Harlem Brundtlands eller Kåre Willochs regjeringer, er det ingen av disse som har etterlatt den samme følelsen av at nordmenn lever på et slags tålt opphold i Norge.

Det er således over grensen til det absurde når den nyslåtte statsminister Jonas Gahr Støre hyller Erna Solberg med å si at hun har satt Norges interesser først. Sannheten er stikk motsatt. Det er ingen regjering som har vanskjøttet landets interesser mer siden 1945.

Problemet med den uttalelsen er at Støre egentlig er nokså fornøyd med politikken Erna Solberg har ført, og det lover ikke særlig godt for fremtiden. Han står ganske sikkert like fjernt fra vanlige menneskers bekymringer.

Så kanskje går vi fra asken til ilden. Om noen skulle klare å sette Norges interesser enda lavere enn Solberg, så er det Støre. Et maktskifte med disse to i hovedrollene viser at noe er hakkende galt med det angivelig representative demokratiet.

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!