Finansminister Jens Stoltenberg etter presse­konferanse om revidert stats­budsjett i Oslo den 15. mai 2025. Foto: Cornelius Poppe / NTB.

For bare få måneder siden syntes kommende stortingsvalg å være tapt for den såkalte venstresiden i norsk politikk. Men så gjorde Jens Stoltenberg comeback i regjeringen – og vips, et par måneder senere leder sittende regjering og dens støttepartier soleklart og kommer til å vinne valget om de unngår at flere lik faller ut av Ap-skapet.

Stoltenberg-effekten – som har brakt Ap fra 15 prosent til 30 prosent på tre måneder – viser seg å være mer enn nok for en sørgelig naiv norsk befolkning, som mest av alt baserer seg på følelser når de beveger seg til valgurnene hvert fjerde år. Og akkurat denne gangen kan det kanskje være like greit, mulige alternativ tatt i betraktning – blant dem: Norge inn i EU.

Folks følelser avgjør

Etter at Stoltenberg ble kalt tilbake til politikken som redningsmann for Ap og finansminister i Støres regjering, har det vært klart at han – og bare han – skulle berge valget og makten; det var derfor han ble kallet tilbake.

I de korte månedene har har besatt posisjonen, har han mer virket som skygge-statsminister og redningsbøye for Jonas Gahr Støre. Samtidig ser det ut til at Støre har blitt sikrere i sin opptreden og har tatt seg betydelig opp rent inntrykksmessig, fra den stotrende og bortforklarende «tåkefyrsten» han fremsto som for bare kort tid siden.

Dette er nok til at «underet» kan skje: Et valg som syntes tapt for Ap, er snudd til sannsynlig seier på to–tre måneder, og det uten at den sterkt upopulære politikken på noe felt har skiftet kurs. Alle forandringene er eksteriørbasert, ikke innholdsmessig fundert.

Med andre ord: Alt er garnityr og innpakning, innholdet spiller en høyst underordnet rolle for nordmenn flest …(!?) Dermed er det nok en gang bevist at for den jevne nordmann, teller følelser mest, – langt mer enn rasjonelle argumenter.

Høyre – felt av EU-arroganse

Ikke for det: Stoltenberg kom til dekket bord da han i praksis tok tilbake styringen over norsk politikk. Høyre har i lang tid kjørt en «sitt stille i båten»-strategi uten klare kampsaker foruten én: EU-saken og ønske om fornyet kamp for norsk EU-medlemskap.

Denne ikke-politikken av feigeste sort, kombinert med EU-spøkelsets gjeninntreden i norsk politikk, og denne gang uten noen folkeavstemning, har gitt valgkampen slagside og truer nå hele valgskuten for Høyre.

FrP er nå største parti blant dem som støtter regjeringsskifte, og slik har det vært en stund nå. Også her uten helhetlig politikk, men det sparkes litt til alle kanter, slik vanlig er når Sylvi Listhaug er på gang og ikke vil la seg dominere av Erna og Høyre.

Hun har statsminister-ambisjoner, men må nok se langt etter den jobben – ene og alene fordi Stoltenberg har kommet hjem. Bare dét var nok til å stabilisere den såkalte venstresiden politisk og bringe valgseieren langt innen rekkevidde. Bare saker à la Eggum (seksuell sikkerhetsrisiko), Tajik (skattejuks med stortingsleilighet) eller Giske (rå maktkamp) vil kunne endre dette bildet.

SV i regjering med Rødt som støtteparti – Stoltenberg gir ro i rekkene

Men så skal da også Ap styre med SV og Rødt mer enn med Sp, som gikk ut av regjeringen i EU-protest. Vi får se om Stoltenberg-effekter kan hjelpe her også. Jeg tviler sterkt. Et valg basert på følelser, langt mer enn alt annet, er ikke noe godt valg, selv om følelser heller ikke skal avskrives som bedømmelsesfaktor, slik folkefiendtlige Erna S. kom i skade for å gjøre.

For det er et faktum at regjeringens omdømme har forbedret seg betydelig etter at Jens Stoltenberg kom hjem – uten at han strengt tatt har tatt noe særlige grep eller løftet mange fingre. Å bringe ro i rekkene, er det noe som heter.

I USA sa de som skjønte det at «Daddy is home» og mente Trump. Kanskje har vi litt av den effekten her også, selv om det hva formatet angår er et godt stykke mellom Donald Trump og Jens Stoltenberg, på alle måter.

Sistnevnte har – ikke å forglemme – et Ukraina-spøkelse han må svare for før eller siden, etter åtte år som NATO-sjef og krigsherre. Det oppgjøret kommer nok, men etter alt å dømme etter valget.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.