Nytt

Bildet: Det er opplest og vedtatt at Nobelkomiteens tildeling av Fredsprisen til Liu Xiabo var et feilgrep som aldri må gjentas. Men det kan tvert i mot ha vært en av de beste tildelingene i nyere tid, på linje med prisen til Andrej Sakharov. Hvem vet hvordan Kina vil se ut om noen tiår? Kanskje Thorbjørn Jagland for en gangs skyld var fremsynt? Liu Xiabo er ikke glemt, slik bildet fra Hongkong 29. juni viser. Foto: Bobby Yip/Reuters/Scanpix

Den danske Kina-eksperten Camilla T.N. Sørensen sier at grunnen til at Kina tok Norge inn i varmen er Norges store rolle i Arktis. – Kina ønsker tette og gode forbindelser til alle landene som spiller en rolle i Arktis, sa Sørensen i et innslag om Kina og Arktis i radio 24syv.

Når man hører svaret faller brikkene på plass. Kina forsøker å projisere makt over hele kloden, og nordområdene er viktig. De kan få en helt annen betydning når Nordvestpassasjen blir isfri.

Kina er allerede i gang med å posisjonere seg. Det er to år siden Weekendavisen skrev om Kinas planer om gruvedrift på Grønland. I fjor underskrev Kina en intensjonsavtale med grønlandske myndigheter. Det er snakk om å bygge en hel by med 3.000 gruvearbeidere, et tall så stort at det vil sette sitt preg på Grønland. Danske myndigheter er bekymret. De har hensynet til USA å ivareta. Grønland har strategisk beliggenhet og amerikanerne har Thule-basen.

For grønlenderne vil gruvedrift innebære store inntekter, men kanskje ikke så mange arbeidsplasser? Kina er kjent for å ha med seg alt selv, helt ned til maling når de bygger veier i Afrika.

Sørensen viste dyp innsikt i Kinas planer for Arktis i innslaget. Kina sender ekspedisjoner og holder konferanser, for å skaffe seg viten. Vitenskap og utvinning av råvarer går hånd i hånd.

Hvis Sørensen har rett hadde ikke Norge behøvd legge seg på kne for Kina slik Erna Solberg gjorde. De norske regjering måtte love at Norge aldri skulle krenke kinesiske interesser. Det er en type avståelse av egen suverenitet som er oppsiktsvekkende.

Men hvis Arktis er nøkkelen til normaliseringen av forholdet var det Norge som kunne gjort seg kostbar. Det er Norge som hadde noe Kina ville ha, ikke omvendt.

Norske myndigheter har også sett for seg et samarbeid med russerne i nordområdene, og det er ikke lagt helt på is, selv om fremdriften går saktere pga sanksjonene. Alt ligger til rette for at Norge skal drive diplomati i nordområdene, og spille de to stormaktene ut mot hverandre. Men slikt spill hører vi lite om for Norges del. Vi synes mest opptatt av å gi.

Det virker ikke som om Norge forstår hvilke ressurser vi sitter på og hva rettighetene er verdt.

Lærdommen etter Liu Xiabo-affæren er at Nobelkomiteen foretok en så kostbar utdeling at den neppe vil bli gjentatt. Det vil være å gi det kinesiske diktaturet en gave som vil koste kinesiske dissidenter. Det har skjedd noe i Kina. Da Liu Xiabo nylig ble løslatt fra fengsel på grunn av leverkreft, skrev titalls professorer og andre med  stillinger under et brev med henstilling om at han måtte få komme på behandling på et sykehus han selv valgte.

Det samme gjelder Russland. Norge har noen kort på hånden i olje- og gass som gjør at det ikke behøver å bukke dypt for Putin. Er det en ting autoritære ledere er flinke til så er det å tolke signaler. De merker fort at det er doble budskap. Norge burde bli litt flinkere til det.