Sakset/Fra hofta

Thorbjørn Jaglands kronikk i Aftenposten vitner om at han ikke respekterer grensene for sine roller og tillater seg ting som går på tvers av deres faglige integritet.

En ting er Jaglands euforiske vyer. Mannen blir høy på sine egne tanker og stiger til værs som en varmluftballong.

At han begeistret ser for seg en verden der murene faller, både de fysiske og de mentale, er så sin sak. Utrolige hendelser har funnet sted på kort tid.

Verre er det at Jagland retter et velrettet spark mot Kina, og på 7. juni-plassen må man rive seg i håret over en formann for Nobelkomiteen som gir verdens nye supermakt en på tygga nok en gang, og åpent uttrykker ønske om regimeskifte.

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Det er liten tvil om at utenriksminister Jonas Gahr Støre var lite begeistret for tildeling av prisen til Liu Xiabo. Det bilaterale forholdet er dypfryst, og Gahr Støres åpne frieri ble møtt med en kald skulder.

I denne situasjonen er det Jagland går ut og føyer skam til skade. Jagland burde visst at han skader norske interesser. Kritikken av det kinesiske regimet var unødvendig.

Jagland håper at makthaverne i Beijing blir styrtet i 2012:

Men Kina er kandidat til å overraske verden med den samme brå forandring som i 1989 og 2011 – med mindre den kinesiske eliten klarer å omsette den enorme økonomiske veksten i demokratiske rettigheter.

Det er lite sannsynlig at Kina kan holde seg utenfor hovedstrømmen: Den dag vil komme da folk krever å bli betraktet som borgere, i en stat som tjener dem, som er helt og holdent deres.

Tro ikke at denne kommentaren ikke blir lest og notert i Beijing.

«Fiendtlige internasjonale makter styrker sin innsats for å vestliggjøre og splitte oss», skriver Hu Jintao i en kronikk i siste utgave av partimagasinet Quishi.

Ifølge ham er det spesielt på de ideologiske og kulturelle feltene Vesten øver sin innflytelse.

«Kinesisk kulturs styrke og internasjonale innflytelse samsvarer ikke med Kinas internasjonale status. Vestens internasjonale kultur er sterk, mens vår er svak», advarer Hu.

For å motarbeide Vestens innflytelse varsler den kinesiske presidenten en styrket satsing på kinesisk kultur. (©NTB)

Siv Jensen ville ikke ha Carl I Hagen i Nobelkomiteen av frykt for hva han kunne finne på. Kanskje Hagen ville skapt en smule balanse? Jagland trenger motbør, men får det ikke.

Men Gahr Støre skummer trolig innvendig.