Nytt

Jonas Gahr Støre i Thomas Knarviks strek.

Jonas Gahr Støre slet med å overbevise om at det er forskjell på Carl I. Hagens kandidatur til Nobelkomiteen og Thorbjørn Jaglands kandidatur på ettervinteren 2009.

Jagland ble valgt inn til tross for at han satt på Stortinget.

– Ja, men han var på vei ut, sa Støre.

– Ja, men han var stortingspresident, repliserte programleder i Politisk kvarter.

Hun ga FrPs Ulf Leirstein vann på mølla.

– Man vil blokkere for en vararepresentant, mens altså stortingspresidenten ble innvalgt til komiteen, av de samme som nå sier at det bør være avstand mellom Stortinget og Nobelkomiteen.

Man hørte lyden av jackpot.

Støre forsøkte seg med at dette var uheldig, og at man nå må forsøke å skape ryddigere forhold. Han gjentok at Jagland gikk av på høsten, da et nytt Storting ble valgt.

– Men han satt formelt til 1. oktober, minnet programlederen om.

– Og Jagland har fortsatt i dobbeltroller. Han ble jo valgt til generalsekretær for Europarådet, fortsatte hun.

– Det er komiteens ansvar, svarte Støre.

– Men dere støttet hans gjenvalg, kontret Lilla Sølhusvik.

Noen av journalistene i Politisk kvarter har gjort hjemmeleksen sin og lar ikke lenger Ap og venstresiden få frikort. Det er uvant.

Ulf Leirstein kunne dundre ballen i mål:

FrPs nåværende medlem av Nobelkomiteen, Ytterhorn, ble valgt da hun satt på Stortinget. Da støttet de andre partiene hennes kandidatur, slik sedvane er.

Nå er det «bråk» – det er medienes betegnelse, som selv en fersk stortingsrepresentant fra FrP har falt for, og forklaringen er enkel: Den heter Carl I. Hagen.

Venstresiden skjuler seg bak formalia, men ser man på hva som har vært godtatt tidligere, er det kun ett motiv som gjenstår: at man ikke tåler tanken på at Hagen skal sitte ved Nobelkomiteens bord.

Nobelkomiteen er blitt en klubb for de pene og anstendige. Nåværende sekretær Olav Njølstad kompromitterte sin stilling da han gikk kraftig ut mot Hagen.

Man har ingen problemer med koblinger mellom det politiske Norge og Nobelkomiteen så lenge det dreier seg om de «riktige» menneskene.

Det sier noe om at friskt blod trengs. Verden er i endring. Brexit og Trump er realiteter. Men den vil ikke venstresiden og Norges establishment ta inn over seg.

De turer frem som før og minner stadig mer om et l’ancien regime – noe tiden har løpt fra.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!