LARM 
Dette notatet tar utgangspunkt i erkjennelsen som deles av brede politiske miljøer i USA og Europa: Vestlig sikkerhet er under press fra Russland og Kina, og byrdefordelingen i NATO har over tid vært skjev.
Formålet er å vise hvorfor løsningen ikke er å svekke NATO eller erstatte alliansen med EU-strukturer, men tvert imot å styrke NATO som hovedramme for sikkerhet i Arktis, på Grønland og i nordområdene.
Et legitimt amerikansk utgangspunkt
Kritikken som har kommet fra Donald Trump og hans administrasjon, retter søkelyset mot et reelt problem: USA har i flere tiår båret hovedtyngden av NATOs militære ansvar, mens mange europeiske land har underinvestert i forsvar.
Dette har svekket alliansens samlede avskrekkingsevne overfor både Russland og Kina. Denne erkjennelsen må ligge til grunn for videre politikk.
Grønland viser hvorfor NATO er nødvendig
Grønland er del av Kongeriket Danmark og har siden 1949 vært omfattet av NATOs kollektive sikkerhetsgaranti. All militær planlegging i Arktis har skjedd innenfor NATO-rammen, med USA som den dominerende strategiske aktøren. USA har hatt permanent militær tilstedeværelse på Grønland og har i praksis definert både trusselbildet og prioriteringene i nord.
Et sentralt, men ofte oversett faktum, er at USA etter Den kalde krigen selv trappet betydelig ned sin militære tilstedeværelse på Grønland:
– 1991–1992: DEW Line-systemet ble faset ut.
– 1993: Sondrestrom-basen ble nedlagt.
– 1990- og 2000-tallet: kraftig redusert bemanning og aktivitet ved Thule-basen (nå Pituffik).
Dette var rasjonelle amerikanske beslutninger basert på daværende trusselvurderinger, og de ble akseptert innenfor NATO. Europeiske og danske disposisjoner fulgte naturlig disse signalene.
NATO – riktig verktøy også for amerikanske interesser
Dersom Grønland og Arktis i dag vurderes som utilstrekkelig sikret, følger én strategisk logisk konklusjon: NATO må brukes mer offensivt og målrettet – ikke settes til side.
For USA gir NATO:
– politisk legitimitet
– kostnadsdeling
– forpliktende europeisk deltagelse
– strategisk dybde i nordområdene
Alternativet, amerikansk alenegang eller bilateralt press, vil i praksis øke USAs byrde snarere enn å redusere den.
EU kan ikke erstatte NATO
I norsk debatt hevdes det tidvis at tettere europeisk integrasjon, og på sikt norsk EU-medlemskap, er svaret på Europas sikkerhetsutfordringer. Denne analysen er etter mitt syn feil.
EU er et politisk og økonomisk samarbeid, ikke en militær allianse med reell avskrekkingsevne. EU mangler integrert kommando, samlet militær struktur og – avgjørende – amerikansk strategisk tyngde. Krigen i Ukraina har vist at det er NATO, og særlig USA, som leverer militær slagkraft, etterretning og avskrekking.
Å bygge Europas sikkerhet på EU som alternativ til NATO innebærer en farlig illusjon om strategisk autonomi.
Konsekvenser for Norge
For Norge er dette avgjørende. Uten USA i NATO vil Norge i realiteten stå nærmest alene i forsvaret av Fastlands-Norge, Svalbard og nordområdene. Svalbardtraktaten gir Norge suverenitet, men forutsetter samtidig varsom og forutsigbar forvaltning – noe som i praksis forutsetter tett alliert koordinering og amerikansk sikkerhetsgaranti.
EU-medlemskap gir ingen tilsvarende sikkerhetsgaranti.
Strategisk valg for Norge
For Norge og for miljøer som ønsker et sterkere Vesten, bør konklusjonen være klar:
– Press Europa til å levere mer, innenfor NATO.
– Bruk NATO aktivt til å prioritere Grønland og Arktis.
– La USA lede, men med allierte som faktisk bærer sin del av ansvaret.
America First betyr ikke America Alone.
Avslutning
Spørsmålet er ikke om Grønland og nordområdene er strategisk avgjørende – dét er de.
Spørsmålet er om USA best sikrer sine interesser gjennom en krevende, reformert og styrket NATO-allianse, eller ved å svekke den strukturen som i 75 år har gitt USA og Europa sikkerhet.
For både USA, Europa og Norge er svaret det samme: NATO er ikke problemet – NATO er forutsetningen for løsningen.
