Nobelkomiteens avgåtte sekretær Geir Lundestad har begått en majestetsforbrytelse. Han har lekket fra de indre rom om måten makt utøves på. Siden dette gjelder Nobelkomiteen skader det også Norges omdømme i utlandet.

Aftenposten fikk storyen eksklusivt, en dag før boken presenteres og har selvfølgelig fått mye ut av den. Likevel bruker redaktør Harald Stanghelle betegnelsen «karakterdrap».

Det blir karakterdrap når man gjør det som trengs i et demokrati for at det skal fungere: Lufter ut. Det sier mye om holdningen til en redaktør som ellers legger seg opp i alt. Stanghelle vil påvirke gjennom å vite det andre ikke vet. Åpenhet utjevner maktforskjeller.

Lundestad sier for mye. Han bryter den uutalte omertaen som man skal overholde hvis man har fått delta på innsiden. De har sitt eget språk, deres egen eksklusive sirkel. Lundestad må ha sett seg lei på måten systemet fungerer på. Stanghelle gjør det selvsagt til et spørsmål om personlig ufinhet. Men det er ikke det som er Lundestads anliggende, hvis jeg forstår ham rett: Det er sammenbindingen av Storting og styringsverk med Nobelkomiteen. Norge fortsetter å hevde at komiteen er uavhengig, men det kan den ikke være når partiene oppnevner medlemmene. Med den sterke konsensuskultur og de korporative trekk som preger norsk politikk, er det ikke rart at utlandet oppfatter prisen som tildelt på vegne av det offisielle Norge.

ANNONSE

Den virkelig oppsiktsvekkende avsløringen som går på person, er hvordan daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre to ganger forsøkte å legge press på Nobelkomiteen for at den ikke skulle gi prisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Lundestad og komiteen hadde aldri opplevd maken. Gahr Støre sier nå som da at det kun var snakk om informasjoner om hvor Kina sto, som om komiteen ikke visste det.

Gahr Støre har en manglende respekt for statsmaktenes integritet og roller. Når det passer ham. Maktbrynde er ikke ukjent i Ap, men han stiller likevel i en særklasse, også når det gjelder det glatte ansiktet han setter opp når han blir konfrontert. Vi så det samme under Tschudi-saken: Gahr Støre innrømmer ingenting.

Han viser at han er villig til å gå svært langt. For et par år siden ble han spurt om Syria-farerne. Hva kunne norske myndigheter gjøre med dem. Kunne myndighetene sjekke dem hos syriske myndigheter, dvs Assads folk? Ja, det mente Gahr Støre de måtte kunne. NRK-journalisten reagerte ikke på at man skulle søke informasjon hos et regime som har en rekke vikarierende motiv, og man vet ikke hvilke som til enhver tid dikterer svaret. Det man vet er at regimet ikke har noen skrupler med å sende skyldige som uskyldige rett i døden.

Svært få norske politikere ville sluppet unna med det Gahr Støre er blitt tatt i. Beundringen for duxen, overklassegutten som stiger ned til folket og behovet for en leder, overskygger slike smålige hensyn.

Geir Lundestad er spesialist på amerikansk politikk. Han har nok også sans for en større åpenhet enn det som kjennetegner Norge. Nylig var han i diskusjon med Anders Romarheim, som har levert en doktorgrad om hvordan termen «krigen mot terror» forsvant ut av Obama-administrasjonens vokabular. Det var selve konflikten som endret seg, mente Romarheim, det var ikke bare en språklig endring. Tøv, sa Lundestad. Krigen mot terror er mer aktuell enn noen gang og det bare tull å innbille seg selv eller folket noe annet.

Det var en befriende direkthet som norsk politikk ser stadig mindre av.

Kanskje det er derfor det blir et så stort plask når noen tør å ta bladet fra munnen.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629