Kommentar

Nyhetene fra Kabul som sannsynliggjør at Jonas Gahr Støre var målet i januar, er en oppvåkning til realiteter vi helst vil glemme. Angrepet i seg selv var dramatisk nok. Det kostet en norsk journalist livet, og etterhvert kom oppmerksomheten til å dreie seg om han kunne vært reddet. At Norges utenriksminister kan ha vært målet ble skjøvet i bakgrunnen.

De siste opplysningene gjør en slik erkjennelse vanskelig å komme utenom. Det drar Norge midt opp i begivenhetenes sentrum, og perspektivene er svimlende: I Nord- og Sør-Waziristan har pakistansk Taliban og Al Qaida fått et friområde hos lokale stammer. Herfra planlegges og styres terroraksjoner, og utenriksminister Jonas Gahr Støre ble valgt som mål. Vi har noen pykiske sperrer mot å godta at noen vil drepe en norsk utenriksminister. Det er nesten brudd på tyngdekraften.

På samme måten har angrepet på Canal Hotel i Bagdad 19. august 2003 blitt hengende i lufta. Verdenssamfunnet kunne ikke fatte at noen ville drepe FN-folk med viten og vilje.

Det handler om uskyld og troskyld. Det er gått drøye seks år etter 9/11, men likevel har vi en oppfatning av at det ikke gjelder oss.

Vi har en oppfatning av at de uskyldige ikke blir rammet. Men hva er uskyldig i dagens verden? Utenriksministeren staket ut en linje i karikaturstriden som sier noe om denne blanding av uskyld/troskyld: Man har ytrinsgfrihet, men den skal ikke misbrukes til å krenke andre. Selv vil han forsvare andres rett til å ytre seg (sånn måtelig), men beklager krenkende utspill.

Et forsøk på å ri flere hester, med et selvbedrag i bunnen: en tro på at man kan slippe unna. Men hva når noen blir truet på livet for sine ytringer? Skal man vente med å aksjonere til man tørker opp blodet og «beklager»? Skal man sende politi som bevokter en kunstner som Lars Vilks, slik at han blir fange resten av sitt liv? Eller skal man rykke ut og forsvare kunstens autonomi, kompromissløst?

Gahr Støre står for en blanding av 1 og 2. Thorbjørn Jagland innledet en ny politikk da han hver gang det hadde vært en selvmordsaksjon i Israel, erklærte at regjeringen «fordømte» aksjonen. Som om ord hadde noen som helst virkning.

På et eller annet punkt vipper uskyld over i troskyld, en troskyld som er påtatt, villet, for å kunne fortsette i en tilstand av uvitenhet om de valg man gjør.

Det er ikke Gahr Støre og den norske regjering som setter premissene. Det er det andre som gjør. Den som nekter å forholde seg til disse, blir «skadet». Man kan late som om det går an å anerkjenne en Hamas-regjering uten å bli med på «ferden».

Den samme dobbelthet har Norge forsøkt i Afghanistan: man vil bidra til krigen, men ikke selv være i krig.

Karikaturstrid, Hamas eller Afghanistan: man reserverer seg og stiller – i den gode sak – opp premisser som ikke har rot i virkeligheten. Man nekter å innse at det finnes noen der ute som ikke vil en vel, uansett hvor «god» man måtte være.

Hotel Serena var Gahr Støre og Norges moment of truth. Vi har ikke bestått prøven.