Kommentar

Siv Jensen fikk høre at hun feilvurderte da hun valgte å gå ut med støtte til Israels rett til å forsvare seg. Frank Aarebrot, Arne Strand og Aslak Bonde var alle samstemte om at Siv Jensen spilte seg selv og partiet ut over sidelinjen i forhold til opinionen.

Det kunne se ut som en gamble da Siv Jensen var hovedtaler på Israel-markeringen. Men utviklingen ga henne rett: De verste opptøyene i Oslo i manns minne viste at Midtøstens vold er kommet til Oslo. Mediene kan skape en opinion om noe som foregår langt unna, men de kan ikke diktere oppfatningen av noe som skjer på åpen gate her hjemme. Folk så hvem som var voldelige, hvem som angrep fredsommelige borgere, ramponerte butikker og ropte «drep jødene».

Men hva er forbindelsen mellom Gaza og Oslo? Er det ikke bare et beklagelig sammentreff, slik ansvarlige politikere gjerne vil ha det til?

Grunnen til at verdenssamfunnet viser så stor toleranse for Israels handlinger nå, som det ble gjort under Libanon-krigen i 2006, er at Israel står i fremste linje i krigen mot terror.

Norske myndigheter er schizofrene. Vi deltar i Afghanistan, men later som om det er en annen krig enn i Irak, Gaza, Libanon, Somalia osv. Men vanlige mennesker forstår intuitivt at Mumbai og Gaza har noe til felles. Det er de samme kreftene. De har erklært den moderne sivilisasjon krig. De må stoppes.

Det folk så i gatene i Oslo var ødeleggelseslyst og hat. Det er en etnisk-religiøs-politisk mobb. Den skremmer folk, og med god grunn.

Folk ser at lidelsene på Gaza er store, men de ser også at Hamas fortsetter å sende raketter og nekter å gi seg. For Hamas spiller menneskeliv ingen rolle.

Siv Jensen tillot seg å bruke sin dømmekraft og spurte: Hvilken side er Norge på? Norge er på Israels side. Vi har sammenfallende interesser. Norge er ikke på Hamas sin side. Det at Hamas har kapret palestinernes sak, har ledet palestinerne inn i dagens situasjon. Men det er ikke noe Norge kan rette opp ved å gå inn på palestinernes side, slik snart samtlige partier og NGO’er har gjort.

Siv Jensen så helt rett: Norge og Israel kjemper den samme kampen. Det er det politikk handler om, ivaretagelse av interesser. Man ofrer ikke sitt lands interesser av idealisme. Det er det den offisielle norske politikken går ut på.

Man ser et mønster: Den norske regjering ved utenriksminister Jonas Gahr Støre var den første vestlige som anerkjente samlingsregjeringen ledet av Hamas våren 2007.

Det var en oppsiktsvekkende handling. I hvilken grad henger det sammen med regjeringens holdning under karikaturstriden? Presset mot redaktøren av Magazinet, Vebjørn Selbekk, ble til slutt så stort at han ba om unnskyldning til Islamsk Råd Norge, med daværende integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen som fadder. Den som mottok unnskyldningen var Mohammed Hamdan. Hans bror Osama er Hamas’ representant i Libanon, og tydeligvis en betydningsfull mann. Han uttaler seg stadig til mediene på Hamas’ vegne.

Etter Selbekks canossagang dro prost i Oslo, Olav Dag Hauge, og Mohammed Hamdan ut på en rundreise i Midtøsten for å forklare Norges syn på tegningene. De var blant annet hos Yusuf al-Qaradawi, som Hauge bare hadde rosende ord om.

Man ser i ettertid at Norge her la seg på en linje som skapte goodwill, og som forpliktet. Man knyttet kontakter. Anerkjennelsen av samlingsregjeringen, UDs støtte til dialog med Det muslimske brorskap, som ble invitert til Norge på seminar av førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik – alt peker i samme retning: Norge er på vei bort fra Israel og orienterer seg mot den islamske verden.

Ett annet sterkt signal er Norges varslede deltakelse på Durban II-konferansen til våren.

Konferansen av islamske stater ønsker å beskytte islam mot krenkende uttalelser. Rett før jul legger regjeringen Stoltenberg frem et lovforslag som legger blasfemi inn under rasismeparagrafen.

Siv Jensen har valgt riktig, og trenger å være enda tydeligere. Stoltenberg-regjeringen representerer ikke norske interesser.

Les også

-
-
-
-
-