Jonas Gahr Støre er gjenstand for en dyrkelse av norske medier som vi knapt har sett maken til. Man får følelsen av at de frivillig har meldt seg som hans spindoktorer.

Kritiske spørsmål finnes knapt. Det forvandler politiske intervjuer til pjatt.

Slikt kommer det sjelden god politikk ut av.

Gahr Støre går for å være smart. På engelsk finnes uttrykket «too clever by half» – å være så smart at en mister grepet. Slik kan det gå hvis en er født med sølvskje i munnen og omgis av ja-menn.

Gahr Støre er sterkere ideologisk lastet opp enn forgjengeren. Vi hørte sjelden ideologiske uttalelser fra Jens Stoltenberg. Gahr Støre kommer med slike hele tiden, og de peker mot en mer hardcore kurs, mot venstre.

Hans uttalelser om Israel og Gaza er mer palestinavennlige enn forgjengerens. Gahr Støre spiller opp til og flørter med et publikum som ønsker å føre en mer radikal politikk. I skjæringspunktet mellom et nytt Norge og en globalisert verden ser han muligheter i en ny velgerskare som skal oppildnes av en blanding av idealer og indignasjon. Har man idealer, er indignasjonen rettferdig, den er nærmest innlysende. Israel er et slikt tilfelle.

Når Gahr Støre går inn for at Norge skal slutte seg til EUs sanksjoner mot varer produsert på Vestbredden, frir han til den nye velgermassen. Den rettferdige harmen mot Israel kan være limet mellom gamle og nye nordmenn.

I forlengelsen av Gahr Støres selvinnlysende «humanitet» ligger neste skritt, som er å slutte seg til BDS: boikott, disinvestment og sanksjoner, en bevegelse uten brannmur mot mer ekstreme krefter.

Den rødgrønne regjeringen var allerede inne på den galeien, med sin anerkjennelse av den nasjonale samlingsregjeringen i 2006, og med Gahr Støres hemmelige kontakter med Hamas-lederen Khaled Mashaal. (Hans høyre hånd er Osama Hamdan, bror av Mohammed Hamdan, som var leder av Islamsk Råd Norge under karikaturkrisen og den som benådet Vebjørn Selbekk.)

Man må ikke tro at ikke Norges holdning til organisasjoner som Hamas blir lagt merke til i utlandet. USA har satt Hamas på terrorlisten.

Norge leder Giverlandsgruppen for palestinerne, en rolle norske medier nærmest omtaler som den barmhjertige samaritan. Pressen burde interessere seg mer for hva dette innebærer. Etter at den nye samlingsregjeringen kom i stand i forrige måned, har 44.000 offentlige tjenestemenn i Gaza ikke fått lønn. Qatars sheik al-Thani sa seg villig til å spytte inn 400 millioner dollar, men disse pengene er blitt stanset i Arab Bank på oppfordring fra USA.

Å spille en rolle i Midtøsten resulterer i venner og fiender, men vi hører ikke om hvem Norge er i seng med eller støter fra seg.

Men det er ikke vanskelig å se – med Gahr Støres egne ord – at utenrikspolitikk og innenrikspolitikk flyter over i hverandre: Med sin Palestina-vennlige politikk håper Gahr Støre å verve nye velgere. Men siden «Palestina» i dag er ensbetydende med islamisme, har denne alliansen også en bakside. Denne hører vi ingenting om.

Det er grunn til å etterlyse klokskapen i de signaler Gahr Støre sender ut.

Det danske Socialdemokratiske partiet har valgt en helt annen linje. Under Helle Thorning Schmidt har partiet gått til høyre. Det var av nødvendighet. Danmark har ikke oljemilliarder som det kan oppheve økonomiske tyngdelover med. Dessuten har Danmark Dansk Folkeparti som gjør det rangen stridig som arbeiderparti.

Tidligere på året viste en analyse fra valgforsker Søren Risbjerg Thomsen at Dansk Folkeparti har overtaget Socialdemokraternes  historiske posisjon som Danmarks største arbejderparti. DF fikk 18 prosent af arbejdernes stemmer ved folketingsvalget i 2011, men nu står partiet til 26,7 prosent blant arbejderne. Dermed overgår DF både Socialdemokraterne (24,6 prosent) og Venstre (24,1 prosent) som arbejderparti.

Dansk Folkeparti har spilt sine kort annerledes enn Fremskrittspartiet. Det har bevisst gått etter arbeiderpartistemmer ved å forsvare offentlige ordninger mot borgerlige kutt. Derfor lovte den nye formannen, Kristian Thulesen Dahl, i et intervju med Berlingske forrige helg at DF ikke ville gå inn i en ny regjering. Han ville ha skifte, men mente partiet ville oppnå mer ved å stå utenfor. – La andre kjøre ministerbiler, sa Thulesen Dahl, som samtidig fridde  til Socialdemokraterne. Det er ikke en hånd som Socialdemokraterne uten videre avslår, selv om DF for noen er spedalske.

Socialdemokraterne er klar over at svært mange av deres velgere deler DFs syn på innvandring. Dette gjelder nok også en stor del av Arbeiderpartiets velgere, men det er ikke noe ledelsen har tatt konsekvensen av. Den har tvert imot satset på det ideologiske sporet, og dette ser ut til å bli enda tydeligere under Gahr Støre.

Den er en politisk risiko i en tid da omkostningene ved både arbeidsinnvandring og folkevandring er i ferd med å gå opp for svært mange, og da har vi holdt Syria og terror utenfor.

Det kan virke som om Gahr Støre og hans krets av «best and brightest» lever i sin egen verden.

Hans holdning til høyresiden i befolkningen er preget av frastøting og utstøting. Det er et uttrykk for ønske om politisk renhet. I et intervju med Aftenposten sa Gahr Støre:

Det som skjedde har laget så mange ringer i vannet. Jeg mener det er viktig at storsamfunnet ser det, for å gi fellesskap til en prosess som vil vare i mange år. I tillegg er det sider ved den terrorhandlingen som jeg ikke er sikker på om vi har fordøyet og bearbeidet fullt ut. For meg er dette en av grunnene til at det er viktig å gå tett på. Jeg tror vi har et traume i landet på et vis, og traumer er noe vi må ta tak i.

– Hva mener du?

– Han var alene om handlingen. Men vi vet at han dessverre ikke var alene om holdningene. Vi ser det på nettet hver dag og hører det uttalt fra forskjellig hold. Det er noe i vår reaksjonsmåte som sier at vi skyver det litt unna, fordi det er ubehagelig. Vi lever i et samfunn som har visse grenser for hvor mye ubehag vi synes det er greit å stelle med, sier Jonas Gahr Støre.

Han viser til noen av de verste leserkommentarene på nett og spør om dette er noe man bør utsette seg for. Gahr Støre gir her det signalet – intervjuet sto 7. juni – som partisekretær Raymond Johansen har fulgt opp. Kjennemerket på disse utspillene er «insinuasjoner».  Gahr Støre sier det er et traume, hvilket 22/7 er. Hvordan helbreder man et traume? Ved å slå manges  uspesifiserte «holdninger» i hartkorn med Anders Behring Breivik?

På den måten blåser Gahr Støre til en ild som får noen til å ønske et oppgjør, slik et intervju med pårørende til overlevende gjør i Dagsavisen: – Jeg blir rasende og forbanna.

Foreldrene synes det er nok, at ytringsfriheten misbrukes til å gi utløp for Breiviks holdninger. Men hva skulle det resultere i? Det eneste konkrete eksemplet de nevner, er Fjordman og støtten han fikk fra Fritt Ord til sitt bokprosjekt. Det er det ene eksemplet som går igjen. De sier flere ganger at «nå er det nok», uten å konkretisere hva det skal bety. At foreldre som har hatt barn på Utøya mener dette, er én ting. Men at den nye lederen av Arbeiderpartiet sier det samme, er noe annet. Gahr Støre vet at hvis man gjentar dette mange nok ganger, vil det skape en stemning som får konsekvenser for den politiske debatten og ytringsfriheten i landet. Det skapes en forestilling om en krenkelse, knyttet opp til den mest traumatiske begivenheten i Norge i fredstid. Det sier seg selv at å skulle bedømme ytringer ut fra et slikt traume, blir noe subjektivt. Ønsker virkelig Gahr Støre en slik utvikling? Ønsker han at Arbeiderpartiet skal forbindes med en slik politikk, som potensielt rammer en stor del av befolkningen?

Da Kristian Hornsrud dannet den første Arbeiderparti-regjeringen noen korte uker i 1928, sa kong Haakon VII: – Jeg er også kommunistenes konge.

Nå sier den nye lederen for Arbeiderpartiet at han ikke vil være leder for et samfunn som omfatter høyresiden.

Er det klokt? Er det noe Norge som samfunn vil tjene på? Arbeiderpartiet?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂