Gjesteskribent

En hval dykker utenfor kysten av Grønland ikke langt fra hovedstaden Nuuk. Kina har lenge hatt planer om å åpne en kjempemessig jerngruve med kinesiske arbeidere på øya. Foto: Alistair Scrutton / Reuters / Scanpix.

Det går nesten ikke en dag nå uten at man hører om Kinas internasjonale investeringer og geopolitiske framstøt. Det skjer i øst og vest, nord og sør. Under følger bare en brøkdel av Kinas aktivisme, og bare i nord og sør.

Sør

I midten av januar hadde Kinas president Xi Jinping et to dager langt møte med fredsprisvinner Aung San Suu Kyis regjering i Myanmar, hvor det ble undertegnet ikke mindre enn 33 investerings- og handelsavtaler. Blant annet skal Kina finansiere utviklingen av havnebyen Kyaukpyu. .

Kina ønsker på denne måten å få direkte tilgang til Det indiske hav via Myanmar, slik at de slipper å gå gjennom Malakka-stredet. Kyaukpyu blir en del av Kinas prestisjefylte belte- og vei-prosjekt (Belt and Road Initiative, BRI). Via havna i Kyaukpyu, deretter Bengalbukta og Det indiske hav, får Kina en kortere vei til Midtøsten, hvor de kjøper olje. Og når oljen er fraktet tilbake til Kyaukpyu, går det en stor olje- og gassrørledning derfra, som ender i Kunming i Kinas sørvestlige provins Yunnan.

India er bekymret for denne utviklingen. De har betraktet Det indiske hav som sin bakgård. Nå ser de at Kina utvikler havna i Gwandar, Pakistan, Hambantota, Sri Lanka, Chittagong, Bangladesh og Kyaukpyu, Myanmar. Archana Atmakuri, forsker ved det nasjonale universitetet i Singapore, sier at alt dette passer inn i Kinas omringingsstrategi mot India.

Så kan vi se på Afrika. I utkanten av Zimbabwes hovedstad Harare tar en ny by form ved Kinas hjelp. Der blir en seksetasjers parlamentsbygning reist av et kinesisk selskap og fullt ut betalt av Kina, som sier dette er en gave. Dette er bare ett eksempel av mange på hvordan Kina skaffer seg innflytelse i Afrika. Helt siden de mellom 1950 og 1970 begynte å utvikle diplomatiske forbindelser med afrikanske land ved å gi gaver, rentefrie lån og medisinsk hjelp, har de investert milliarder av dollar i Afrika.

Bare for å nevne noen få av de mange investeringene: Kina har betalt for parlamentsbygninger i Republikken Kongo, Lesotho, Mosambik og Sierra Leone. Videre har de gitt som gave presidentpalasser til Togo, Sudan, Burundi og Guinea-Bissau. Nylig har de også sagt at de vil hjelpe til med å bygge hovedkvarteret til Den afrikanske union i Etiopias hovedstad Addis Abeba. I fjor sa de at de ville finansiere det nye hovedkvarteret til den vestafrikanske økonomiske union i Abuja i Nigeria.

De ønsker selvfølgelig å få noe igjen. Og det har de fått. I 1971 fikk Kina ved hjelp av stemmene fra afrikanske land, en plass i FNs sikkerhetsråd på bekostning av den da konkurrerende Taiwan-regjeringen. Og siden 2009 har Afrika vært Kinas største handelspartner. Nylig fikk Kina sin første utenlandske militærbase i Djibouti.

Men ikke alle investeringene er gaver. De fleste er basert på lån med ofte høy rente. Og man kan med rette spørre seg om Kina fører Afrika inn i en gjeldsfelle. Se bare på Kongo, som skylder Kina mer enn 25 % av verdien av hele sin økonomi. Dette «gjeldsfelle-diplomatiet» fører til at Kina overtar kontrollen over «sine» bygninger, havner, veier m.m. når et land ikke kan betale tilbake sin gjeld.

Nord

Nå står Arktis for tur. Etter hvert som Polhavet står i fare for å bli isfritt – hvis det blir det da, det er slett ikke sikkert – ser Kina muligheten til å innlemme også polarregionen i sitt belte- og vei-prosjekt. Kina har den frekkhet å kalle seg «en nær-arktisk stat»!

Det er de slett ikke. Det er forskjellige definisjoner på Arktis, men hvis man definerer det som områdene nord for polarsirkelen, er det åtte land som har områder innenfor: Norge, Sverige, Finland, Danmark (Grønland og Færøyene), Island, Russland, Canada og USA. Disse landene dannet Arktisk Råd i 1996. Seks internasjonale urfolksorganisasjoner er faste deltakere i rådet. Kina har observatørstatus. «Det er kun arktiske stater og ikke-arktiske stater», sa USAs utenriksminister Mike Pompeo på et møte i Arktisk Råd i mai i fjor. «Kina har ingen krav her.»

Grønland og Færøyene, som er underlagt Danmark, men har selvstyrte regjeringer, har i økende grad vendt seg til Kina for å få til handelsavtaler. Da Grønland signaliserte at de ville engasjere et kinesisk, statlig eid selskap til å bygge to flyplasser i 2017, ble dette stoppet av København, som sannsynligvis ble mildt presset av USA til å finansiere dette selv av offentlige midler, for slik å hindre Kina i å få innflytelse. USA har strategiske interesser på Grønland. I Thule er det en amerikansk flystasjon, USAs nordligste militærbase. Grønland er også viktig i forsvaret mot ballistiske raketter.

Med alt dette som bakgrunn var det kanskje ikke så rart at Trump tilbød seg å kjøpe Grønland i fjor høst. Vi husker og etterspillet: Danmarks statsminister Mette Fredriksen kalte tilbudet «absurd» og Trump svarte med å kalle henne «ekkel» og å avlyse en planlagt tur til Danmark.

Russland har en mer enn 24 000 km lang, ressursrik kystlinje mot Polhavet. Dette er av interesse for Kina. I desember i fjor ble det åpnet en gigantisk gassrørledning som skulle frakte gass fra Russland til Kina. Begge land erklærte høytidelig «en ny æra» for bilaterale forbindelser innen alt fra energi, handel, teknologi, diplomati og til forsvar. Nå sender kinesiske vitenskapsfolk radiosignaler fra den arktiske sjøruten til kinesiske byer for å teste kortbølgekommunikasjon. De måler også sjøisen og undersøker det arktiske værmønsteret.

I april i fjor skrev Marc Lanteigne i High North News:

Russland har vært den langt største mottakeren av kinesiske investeringer i Arktis. […] Andre stater forventer også å dra fordel av Kinas fremvekst som en økonomisk maktfaktor i Arktis. Den finske regjeringen har diskutert muligheten for kinesisk støtte til en arktisk jernbane og til en internettkabel som skal strekke seg fra Asia til Europa gjennom polhavet. Island har en frihandelsavtale med Beijing, og Norge håper å oppnå en tilsvarende avtale innen utløpet av året. Kinesiskbaserte gruveinteresser er aktive på Grønland, med muligheten for at kinesiske energiselskaper vil søke etterlengtet landbasert olje- og gassutvinning på øya i årene som kommer. Kinesiske shippinginteresser følger i tillegg nøye med på fremveksten av nordlige ruter som en snarvei mellom Asia, Europa og Nord-Amerika.

Universitetslektor Liu Xu ved Renmin University i Beijing sier: «Den kinesiske regjering mener at Arktis er menneskenes stat, det tilhører ikke bare de arktiske statene, fordi dette området har stor betydning for alle mennesker i verden, delvis på grunn av klimaendringene.»

Store ord. For sikkerhets skyld tilføyde han: «Kina forstår godt polarstatenes årvåkenhet når det gjelder dette området og vil ta hensyn til det.»

Javel, men man får håpe at dette ikke leder til mindre årvåkenhet. Pentagon advarer: – Kinas vitenskapelige tilstedeværelse kan åpne veien for militær tilstedeværelse, for eksempel undervannsbåter.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!