En kinesisk bygningsarbeider befinner seg på grunnen Sri Lanka har stilt til disposisjon for Kina i Colombo Port City den 2. januar 2018. Foto: Eranga Jayawardena / AP / NTB.

Det er godt kjent at Kina prøver å skaffe seg innflytelse i mange av verdens land ved å gi lån til diverse infra­strukturer og investeringer, som veier, havner, jernbaner, tuneller, tele­kommunikasjon, fabrikker, butikker m.m. Mange av disse prosjektene inngår i Xi Jinpings storslagne belte- og veiprosjekt, et av de største infrastruktur- og investerings­prosjektene i verdens­historien.

Med en kombinasjon av dette prosjektet og låne­diplomati er Kina på god vei til å bli verdens supermakt nummer én.

Det har kommet fram tidligere at låne­kontraktene inneholder punkter som gir Kina eiendoms- og bruks­rettigheter i de land som ikke greier å betale tilbake gjelden. Dette kan vi kalle en ny form for kolonisering.

Fenomenet er bredt omtalt i en nylig reportasje i The Japan Times:

Det nyeste eksemplet på land som har blitt et bytte for Kinas gjeldsfelle-diplomati, er Laos, som nylig måtte signere en 25-årskontrakt som tillot et selskap hvor Kina er majoritets­eier, å kontrollere landets nasjonale kraftnett. Gjelden hadde blitt for stor for det sørøstasiatiske landet.

Så har vi en av de tidligste suksessene til Kinas gjeldsfelle-diplomati: Det var å sikre seg 1158 kvadrat­kilometer av det strategiske fjellområdet Pamir fra det sentral­asiatiske landet Tadsjikistan i 2011 i bytte mot å ettergi gjeld. Tadsjikistans endeløse gjeldskrise har også tvunget landet til å gi kinesiske selskaper rettigheter til å utvinne gull, sølv og andre mineraler. Som den kinesiske militærbasen i Badakhshan viser, har Kina ytterligere styrket sitt fotfeste i Tadsjikistan, takket være en korrupt maktelite der.

Et mer berømt eksempel er Sri Lankas overføring av Hambantota havn, sammen med mer enn 6000 hektar land rundt den, til Beijing på en 99 års leasing-kontrakt.

Videre kan ramses opp Pakistan, noen små øyer i det indiske hav som tilhørte Maldivene, og en øy som tilhørte Solomon-øyene i det sørlige Stillehavet. I Sør-Amerika, Venezuela bl.a., og Afrika fører kinesiske lån og investeringer til større eller mindre avhengighets­forhold. Kina har en militær­base i Djibouti, og de var tungt inne i finansieringen og byggingen av jernbanen mellom Djibouti og Etiopia. Kina er overalt.

Lånekontraktene
Nøyaktig hvordan forholdet mellom långiver og låntaker er regulert i låne­kontraktene som fører til slik «kolonisering», har det vært vanskelig å få innblikk i. Dette er riktignok ikke uvanlig når det gjelder lån fra andre långiverland heller, men Kinas lån har vært ekstra ugjennomsiktige.

Nå kaster imidlertid en internasjonal studie lys over Kinas utlåns­praksis, et lys som klart viser hvordan Kina dikterer låne­vilkårene og utnytter låntaker­landet.

Fagfolk fra fire institusjoner, blant andre det anerkjente økonomiske instituttet i Kiel, har gjennomgått 100 låne­kontrakter som Kina har inngått med 24 land, og det viser seg at disse kontraktene inneholder bestemmelser som går langt ut over det som er standard inter­nasjonalt. På den måten skaffer Kina seg et betydelig pressmiddel over låntaker.

Siden tidlig på 2000-tallet har det blitt underskrevet mer enn 2000 låne­kontrakter mellom kinesiske statsforetak og utviklings­land. Her undersøkes altså 100 av disse.

Undersøkelsen avdekket blant annet følgende:

Det er et uvanlig strengt hemmelighold. Låntaker­landet kan pålegges å holde låne­betingelsene – og noen ganger til og med selve lånet – hemmelig. Dette betyr at lånet unndrar seg demokratisk kontroll i låntaker­landet. Borgerne klarer ikke å holde sine regjeringer ansvarlige for hemmelig gjeld.

Lånebetingelsene er utformet slik at de gir långiver maksimal innflytelse over låntaker. En form for tilbake­betaling er at inntekter låntaker­landet får fra kilder finansiert fra Kina, f.eks. fra en havn eller fra råvare­eksport, skal gå rett inn på en kinesisk konto. Slik kommer ikke statens inntekter inn til statskassen og forblir utenfor statens kontroll.

Kina kan også forandre låne­vilkårene hvis låntaker­landet forandrer politikk i Kinas disfavør. De kan da si opp lånet og kreve at alt betales tilbake med en gang, eller de kan kreve at det betales tilbake hurtigere enn opprinnelig avtalt.

Et av kravene er «No Paris Club».

Parisklubben er et uformelt forum der representanter fra 19 av verdens største økonomier diskuterer tema som restrukturering av gjeld, gjeldslette og sletting av gjeld for låntakerland med betalings­problemer. Forumet ble etablert i 1956 da Argentinas gjeld ble reforhandlet for første gang.

Et «kinesisk» låntaker­land som får betalings­problemer, får altså ikke lov til å kontakte Paris­klubben for å få hjelp til å reforhandle lånet. Dette selv om Kina er et av landene i G20, som i november 2020 forpliktet regjeringene sine til å koordinere gjeldslette­vilkår for land som fikk betalings­problemer.

Kina tar vanligvis markedsrente, og ikke lav rente, når de gir lån til utviklings­land. The Japan Times, som også kommenterer denne undersøkelsen, konstaterer:

I sterk kontrast til dette er Japans renter på lån til infra­struktur i utviklings­land for det meste på under en halv prosent.

Norge
Kina kjøper og investerer også i Norge. Aftenposten har en lang reportasje om kinesiske investeringer i Norge 16. april. Det dreier seg ikke om statslån, men om kinesiske oppkjøp og kinesisk samarbeid og innflytelse. Totalt er minst 17 bedrifter i Norge kjøpt opp helt eller delvis av kinesiske selskaper siden 2003. Her finner vi Elkem, Opera Software, spill­selskapet Funcom og Ekornes møbler bl.a.

PST advarer. Kontra­etter­retnings­sjef Hanne Blomberg sier fremmede stater gjennom oppkjøp og investeringer kan få tilgang til informasjon og teknologi vi ikke ønsker at de skal få. I PSTs siste trussel­vurdering blir Kina nok en gang trukket fram.

PST har advart, og da bør vi kunne forvente at norske aktører ikke er naive. Men ut fra det som skrives i Aftenpostens reportasje, kan det se ut som om de dessverre er det.