Gjesteskribent

Kinas silkeveiprosjekt omfatter både sjøveien og landeveien. Landene i oransje er medlemmer av Asian Infrastructure Investment Bank. Illustrasjon: Lommes / Wikimedia Commons.

Silkeveien – dette navnet gir assosiasjoner til Østens mystikk, 1001 natt, eksotiske varer som krydder, tepper, gull og silke, kamelkaravaner, ørkener, sletter og høye fjellpass. Og ikke minst den sagnomsuste og vakre byen Samarkand i Usbekistan, en av oldtidens største byer og sentralt plassert på Silkeveien.

Silkeveien var i oldtiden et ca. 6000 km langt handelsnettverk som knyttet sammen øst og vest, fra Kina i øst til Middelhavet i vest. Ikke bare handelsvarer ble utvekslet mellom øst og vest, men også kultur. De som reiste langs Silkeveien, var både handelsmenn, pilegrimer, munker, soldater, nomader og bosettere.

Etter hvert som århundrene gikk, mistet Silkeveien sin betydning, de vakre byene forfalt eller ble ødelagt i krigshandlinger, og Østens mystikk tapte seg. Men fremdeles tiltrekkes folk av navnet Silkeveien. Det viser de mange populære reisene som turistbyråer arrangerer til disse områdene i Sentral-Asia.

Så gjenoppstår altså den nye silkeveien, Kinas gigantiske utbygging som blir kalt The Belt and Road Initiative (BRI). På norsk blir dette av noen kalt Silkeveibeltet eller «Belte og Vei»-prosjektet. Dette prosjektet ble lansert av president Xi Jinping i 2013, og det sies at det er det største og mest ambisiøse utbyggingsprosjektet og handelsnettverket noensinne, altså både i fortid og nåtid. Det involverer over 60 land, fra Øst-Asia, via Afrika og til Europa. Det går både til lands og til vanns, med veinett, jernbane, rørledninger, havner og ferjeruter i ca. 150 land. Ordet «belte» refererer til bygging av omfattende handelsruter over Eurasia-kontinentet i form av motorveier og høyhastighetstog (derav navnet Den nye silkeveien), mens ordet «vei» refererer til planene om en maritim rute gjennom Asias hav ved bygging av havner, infrastrukturer og oppretting av ferjeruter, for å skape en direkte rute for transport av varer fra Kina og helt til Italia. BRI forventes å være fullt utbygd i 2049, 100 år etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet.

For dette er Kinas eget, ambisiøse prosjekt.

Så er spørsmålet: Er BRI bare handel, bygging av infrastrukturer, modernisering og heving av levestandarden i underutviklede, sentralasiatiske land, eller er det også en måte for Kina å skaffe seg mere makt og innflytelse på? Er det et Kina som aktivt forsøker å motvirke USAs makt og innflytelse, er det til og med et Kina som vil bli ledende i verden? Mange vil svare ja på de siste spørsmålene, ikke minst Trump-administrasjonen.

Kina vil selvfølgelig hevde det motsatte. Og de kan vise til gode resultater. Ta Usbekistan, for eksempel, Sentral-Asias kulturelle midtpunkt i mer enn to tusen år, med en stolt historie og storslått arkitektur, jfr. Samarkand og Bukhari. Nyere historie i landet er mye mindre romantisk. I dag er Usbekistan det mest folkerike landet i regionen. Fra å være et lukket land i mer enn 60 år under sovjetisk styre og senere styrt av en autoritær regjering, kom det en forandring i 2017. De fikk ny president, landet åpnet opp for handel og penger strømmet inn. Hovedsakelig fra Kina, som ville ha Usbekistan med i BRI. Store utbygginger ble satt i gang, jordbruket ble modernisert, handelen med Kina blomstrer og kinesiske turister strømmer inn i landet. De kan ikke språket, og usbekistanske studenter begynner å studere kinesisk (mandarin). De skjønner at det kan lønne seg, ikke bare innen turistindustri, men også innen andre utviklingsområder som olje, gass, jernbaner, veier, telekommunikasjon, energi og ikke minst jordbruk. Kan de mandarin, er det lettere å få jobb både i Usbekistan og i Kina. På bare to år har Usbekistan utviklet seg fra å være et lukket land til å bli en av verdens hurtigst voksende økonomier. De sammenligner seg med Japan og Kina, da disse landene gjorde «det store spranget» økonomisk. Usbekistan føler at de opplever historiske tider nå.

Det motsatte eksemplet er Sri Lanka. Der ble det satt i gang et prosjekt med bygging av ny flyplass, The Mattala Rajapaksa International Airport. Kina lånte dem penger til prosjektet til en rente på 6,3 prosent. Denne flyplassen ble ikke lønnsom, og Sri Lanka tapte penger. Landet var ikke i stand til å betale tilbake sine renter og avdrag til Kina, og det førte til at Sri Lanka i juni 2016 måtte inngå en festeavtale med Kina om utleie av land for 99 år!

Dette bilaterale samarbeidet som er basert på lån/gjeld, kan slik føre til at kreditor-landet får økonomisk og politisk makt i debitor-landet, og det gjør mange land i Sør- og Sørøst-Asia skeptiske til hele BRI.

Slik som med Malaysia. Der sa statsminister Mohamad i august 2018 at hans land ville stoppe prosjekter som var baserte på kinesiske penger, inkludert en viktig og kostbar jernbanelinje. Han var redd for at landet ville få enorme gjeldsproblemer med etterfølgende avhengighet av Kina.

Korrupsjon spiller også inn. Indonesia, for eksempel, frykter at infrastrukturprosjekter basert på store lån skal føre til rivalisering mellom parter, og korrupsjon kommer inn i bildet. Tap av penger og vansker med å betale tilbake gjeld kan bli resultatet, deretter avhengighet av Kina.
Hvordan spiller så handelskrigen mellom Kina og USA inn på oppslutningen om BRI i regionen? Kina har nå stoppet all import av landbruksprodukter, deriblant frukt, fra USA, og vender seg mot Sentral-Asia, hovedsakelig Usbekistan. Usbekistan, som tidligere har eksportert frukt til Russland, får nå et marked som er tre ganger større. Det samme gjelder kjøtt. Som i vestlige land har kjøttforbruket i Kina økt. Kina er verdens største matimportør, og Usbekistan kommer nå inn og selger kjøtt til Kina.

I tillegg til handelskrigen mellom USA og Kina, fører USAs tilsynelatende mindre interesse for å støtte landene i Sør- og Øst-Asia til at disse landene ikke lenger vet hvor de har USA. Da er det lettere for dem å vende seg mot Kina og støtte opp under Kinas initiativer, bl.a. BRI. Eksempler på et «annerledes» USA er at Trump ikke møter på toppmøtet mellom ti sørøstasiatiske land (ASEAN), og at han krever at Sør-Korea og Japan skal betale mye mer for å ha amerikanske tropper stasjonert i sine land.

Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) skriver den 28. august 2019 at de har evaluert 261 «Belte og Vei»-prosjekter i Sentral-Asia. En hovedobservasjon fra forskningen er at ingen egentlig vet hva som er et BRI-prosjekt og hva som ikke er det! Mange prosjekter som offisielt ikke er en del av BRI, presenteres likevel som en del av kinesernes ambisiøse initiativ, kanskje rett og slett for å skape mer oppmerksomhet rundt det. Men likevel er vel de fleste som studerer BRI, enige om at det er et omstridt prosjekt, som eksemplene med Usbekistan og Sri Lanka viser. Det har også falmet noe siden starten i 2013 pga. andre konkurrerende internasjonale og bilaterale prosjekter og avtaler, så når 2049 kommer, kan ingen si hvordan den nye Silkeveien vil se ut.

 

Forhåndsbestill Samuel P. Huntingtons «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» til 149 kroner her!