Næringsminister Monica Mæland neier for Kinas president Xi Jinping i nærvær av utenriks­minister Børge Brende i Folkets store hall i Beijing den 10. april 2017 i forbindelse med et offisielt norsk besøk der gjen­opp­tagelse av det politiske og økonomiske samarbeidet var hovedformålet. Foto: Heiko Junge / NTB.

Those skilled at making the enemy move do so by creating a situation to which he must conform; they entice him with something he is certain to take, and with lures of ostensible profit they await him in strength.

Sun Tzu, «The Art of War»

Kina har ikke utviklet seg til et stabilt demokrati med en åpen markeds­økonomi etter vestlig mønster, slik Henry Kissinger og resten av Vesten antok i 1979 da forbindelsene med Folke­republikken Kina ble gjen­opprettet.

Vesten tok feil, både mht. Kina og Russland. De utviklet seg begge i totalitær retning. Inter­nasjonal handel og integrering med vestlig økonomi er åpenbart ingen garanti for demokrati og markeds­økonomi.

Kina er i dag et totalitært regime styrt av parti­ledelsen i Det kinesiske kommunistiske parti (CCP). Landet har utviklet en sentralisert statlig styrt form for rovkapitalisme som skyr få midler for å nå sine mål.

Det har ført til økonomisk vekst og en enorm velstands­utvikling i Kina, samt en stadig mer ekspansjonistisk utenriks­politikk. Det har tilsvarende svekket USA og Vestens stilling økonomisk, politisk og militært.

Denne utviklingen er i stor grad selvforskyldt og fremskyndet av de politiske og økonomiske elitene i Vesten. De store multi­nasjonale selskapene, finans­fondene, private oligarker og sentrale politikere har tjent enorme summer og hatt store fordeler av denne utviklingen.

Globaliserings­politikken har flyttet store deler av industri­produksjonen og verdi­skapningen i Vesten til Kina og andre lavkostland. Samtidig praktiserer Kina selv en uhemmet proteksjonisme til tross for at Kina har vært medlem i Verdens handels­organisasjon (WTO) siden 2001.

Klima- og energi­politikken har lagt enorme selvpålagte begrensninger på OECD-landenes vekst­muligheter, mens Kina har utsatt sine klimamål til 2050 og antakelig på ubestemt tid. Mens EU opplever en selvpåført energikrise og Norge en selvpåført strømpris­krise, bygger Kina ett nytt kull­kraftverk hver 14. dag.

Som om dét ikke er nok, har Kina definert seg selv som et utviklings­land. Det har eksempelvis ført til at Norge, et av verdens minste land, har gitt Kina, verdens nest største økonomi, med en kjøpe­kraftig middel­klasse like stor som USAs befolkning, en halv milliard i utviklings­hjelp i løpet av de siste fem årene.

Arbeiderklassen og store deler av middel­klassen i USA og Europa er blitt globaliseringens tapere. Med industri­basen flyttet til Kina og andre lavkostland har arbeider­klassen mistet arbeids­plassene sine. Store deler av middel­klassen har knapt sett real­lønnsvekst på over 30 år.

De omfattende omfordelings­effektene som har fulgt i globaliseringens, klima- og energi­politikkens kjølvann, har naturlig nok også skapt dyp politisk splid internt i USA og i EU-landene, samt mellom USA og EU. Det har svekket Vesten ytterligere i forhold til Kina.

I tillegg har økt import­avhengighet av samfunns­kritiske varer, sammen med Russland og Kinas vedvarende militære opprustning, også svekket Vesten sikkerhets­messig. F.eks. må nå 90 % av alle medisiner og medisinsk utstyr importeres til USA. 70 % kommer fra Kina.

Kinas primære mål på kort og mellomlang sikt er fortsatt økonomisk vekst. For å realisere vekst­ambisjonene, trenger Kina i tillegg til billig arbeids­kraft, som Kina har nok av selv, råvarer, kunnskap og teknologi, samt kjøpe­kraftige markeder.

Tilgang til viktige råvarer skaffer Kina seg fra Midtøsten, Russland og u-land i Afrika og Asia. Det skjer gjennom oppkjøp av eiendom og ressurs­forekomster, bygging av infra­struktur og gjennom avhengighets­skapende lån og kreditter. Her er det enorme Belt and Road Initiative fra 2013 sentralt.

Markedene ligger i Europa og USA, og i stigende grad i nabo­landene i Asia. Den 20. november 2020 inngikk Kina og 14 andre land i Asia RCEP-avtalen, verdens største frihandels­avtale, som omfatter omkring 30 % av verdens befolkning. Samtidig orienterer Kina seg stadig sterkere mot Russland, Iran, GCC– og BRICS-landene.

Kunnskap og teknologi henter Kina systematisk og målrettet hovedsakelig fra universiteter, forsknings­institusjoner og industri i Vesten, dels gjennom oppkjøp, dels ved finansiering av forsknings­programmer, dels ved ren spionasje og ved kopiering og tyveri av patenter og IP.

Økt innflytelse sikrer Kina seg både i kraft av sin økonomiske egenvekt og sin militære opprustning, men først og fremst gjennom strategiske investeringer i samfunns­kritiske produksjons­linjer, i infra­struktur og ressurs­forekomster, samt gjennom et diplomati som sanksjonerer enhver kritikk av Kina og CCPs politikk.

Forholdet mellom Kina og Norge er et godt eksempel. Med en import på 127 milliarder kroner i 2022 er Kina blitt vår viktigste handels­partner, mer enn dobbelt så stor som USA. Men i stor grad som en følge av Kinas proteksjonisme er handels­underskuddet enormt for nesten alle vestlige land, inkludert Norge.

Og om Jonas eller Erna begynner å bråke om demokrati og menneske­rettigheter, blir det sporen­streks bråstopp for eksporten av norsk laks. Økonomiske sanksjoner er en integrert del av kinesisk handels­politikk.

Dragen Kina gjør stort sett som den vil. For i forholdet mellom statene i det inter­nasjonale samfunn er det makta som rår. Små land som Norge er henvist til folkeretten og kan knapt ytre et musepip før Kina iverksetter sanksjoner.

Kina er allerede tungt investert i eiendom og i ulike virksomheter i Norge. Det skjer ofte fordekt gjennom kryss­eierskap og en serie stråselskap. Og som pandemien demonstrerte med all mulig tydelighet, er vi fullstendig avhengig av Kina for en rekke samfunns­kritiske varer som bl.a. medisiner og medisinsk utstyr.

PST vet at det er kinesiske spioner i virksomhet ved norske universitet og forsknings­institusjoner. PST vet også at det er nordmenn på CCPs lønningsliste som fungerer som rene påvirknings­agenter på vegne av Kina. Det gjelder bl.a. en norsk politiker og tidligere statsråd som fikk sparken i FN og som nå jobber for å fremme CCPs interesser.

CCPs strategi for å nå sine mål er like enkel som den er gammel. Penger, gaver og fordeler bygger gjensidig avhengighet og sammen­fallende interesser. Det sikrer grunnlag for makt og innflytelse og at kineserne får det som de vil. Det er ikke bare Biden-familien som har trukket veksler på Kinas kyniske «sjenerøsitet».

Men i USA er dette særlig fremtredende. Representanter på begge sider i Kongressen er tungt investert i amerikanske selskap i Kina og i kinesiske selskap i USA. Ford selger flere biler og Kentucky Fried Chicken selger mer kylling i Kina enn i USA.

Ingen av disse er interessert i å reversere globaliseringen, flytte industri­basen tilbake til USA og dermed rasere egne aksjeverdier.

Likedan står Kina for en betydelig andel av finansieringen ved amerikanske universitet både gjennom oppkjøp av studie­plasser, gjennom direkte støtte til universitetene og gjennom målrettet forsknings- og prosjekt­støtte.

I 2020 studerte mer enn 370.000 kinesiske studenter ved amerikanske universitet, mange ved elite­universitetene. Ingen av disse universitetene er interessert i å stoppe penge­strømmen fra Kina. Ledelsen ved universitetene danner en formidabel pro-Kina-lobby.

Kina investerer systematisk og målrettet for å sikre seg tilgang til ressurser, kritisk infra­struktur, teknologi, kunnskap og politisk innflytelse. Og de gjør det først og fremst ved insentiver overfor de politiske og økonomiske eliter i Vesten, i overens­stemmelse med Kinas egne mål.

Den som tror at kineserne opptrer annerledes i Norge enn i USA og andre land i Vesten, er ufattelig naiv.

Det som skjer, er en form for «krigføring» uten våpen, som kineserne kan til finger­spissene fra gammelt av, og som brukes hemningsløst i utenriks­politikken og i handels­politikken og for å utnytte de vestlige land til egen fordel både når det gjelder globaliserings­politikken og i klima-, energi-, valuta- og bistands­politikken.

Kineserne er langsiktige strateger. På kort og mellomlang sikt ønsker Kina først og fremst fortsatt økonomisk vekst for å tilfreds­stille egen befolkning og for å styrke Kinas posisjon inter­nasjonalt. Hvilket ansikt «Dragen» vil vise oss om få år, når Kina matcher USA både økonomisk og militært, og EU er redusert til en tredjerangs handelsblokk, er imidlertid vanskelig å si.

Om «Dragen» da vil spytte flammer og opptre like totalitært i utenriks­politikken som Xi i dag praktiserer i innenriks­politikken, er ikke urimelig å anta. Det vil være uklokt å anta noe annet. Det vil derfor være klokt å forberede seg på et fremtidig Kina, som allerede er en stor utfordring for USA, og som vil bli en utfordring også for lille Norge.

I «The Art of War» trakk den kinesiske generalen, strategen og filosofen Sun Tzu opp noen læresetninger i militær strategi og statsmanns­kunst som synes å stå seg like godt i dagens Kina som for 2500 år siden.

Her er et lite utvalg av de kanskje mest aktuelle:

«The whole secret lies in confusing the enemy, so that he cannot fathom our real intent.»

«One mark of a great soldier is that he fights on his own terms or fights not at all.»

«He who is prudent and lies in wait for an enemy who is not, will be victorious.»

«The opportunity of defeating the enemy is provided by the enemy himself.»

«Foreknowledge cannot be gotten from ghosts and spirits, cannot be had by analogy, cannot be found out by calculation. It must be obtained from people, people who know the conditions of the enemy.»

«Begin by seizing something which your opponent holds dear; then he will be amenable to your will.»

«If his forces are united, separate them.»

«To fight and conquer in all our battles is not supreme excellence; supreme excellence consists in breaking the enemy’s resistance without fighting.»

«All warfare is based on deception. Hence, when we are able to attack, we must seem unable; when using our forces, we must appear inactive; when we are near, we must make the enemy believe we are far away; when far away, we must make him believe we are near.»

«Be extremely subtle even to the point of formlessness. Be extremely mysterious even to the point of soundlessness. Thereby you can be the director of the opponent’s fate.»

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp billetter til boklansering i Oslo den 8. juni her!