Regjeringen Støre er tilstede under åpningen av Stortinget den 3. oktober 2022. Er det noen på bildet som ivaretar Norges interesser? Foto: Terje Pedersen / NTB.

Globaliseringen og forflytningen av store deler av Vestens industri­base til Kina og andre lavkost­land, Kinas vekst og ekspansjonistiske utenriks­politikk, USAs svekkede stilling og krigen i Ukraina har satt fart i tilnærmingen mellom Russland og Kina, India og de øvrige allianse­frie land samt Iran, Saudi Arabia og GCC-landene (De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia, Oman og Qatar).

Realpolitikken slår nå inn med full tyngde i det inter­nasjonale vare­byttet. Det finner sted et paradigme­skifte i handelen med råvarer, særlig med olje og gass. Det kommer til å få konsekvenser finansielt, valuta­messig, industrielt og sikkerhets­politisk for EU og resten av OECD-området, og kanskje særlig for Norge.

Skiferolje­revolusjonen har i løpet av et tiår gjort USA tilnærmet selvforsynt med olje og gass. Kina er derimot verdens største olje­importør, og har med sine vekst­ambisjoner et tilnærmet umettelig behov for olje og gass. Krigen i Ukraina, handels­krigen mot Russland og en forfeilet europeisk energi­politikk har resultert i et presserende behov i EU for alternativ til russisk olje og gass.

Den oljen og gassen Russland tidligere solgte til EU, selger Russland nå til Kina, India og de allianse­frie land. Russland selger den riktig nok med 20 % rabatt, men får betalt delvis i rubler og delvis i konverter­bare yuan, og har nok inntekter til å fyre opp våpen­produksjonen og holde sin krigsmaskin i gang.

Og for de som tror at de vestlige handels­sanksjonene overfor Russland er effektive, hører det med til historien at Kina videre­selger russisk gass til Europa med god fortjeneste. India gjør trolig det samme med russisk olje, raffinerte petroleums­produkter og diesel.

Med sitt Belt and Road Initiative investerer imidlertid Kina tungt både oppstrøms og nedstrøms i petroleums­sektoren og andre sektorer i GCC-landene, Iran, Vest-Afrika og Venezuela. Kina får betaling for sine investeringer, gjerne i olje til rabattert pris.

Russland, Iran og Venezuela er utsatt for handels­sanksjoner, og GCC-landene har nok dollar og ønsker å diversifisere bort noe av dollar­risikoen. Yuan ble i 2017 gjort konverterbar til gull på børsene i Shanghai og Hong Kong, mens USA opphevde gull­standarden for dollar i 1971. Penger er penger, og gull er sikrere enn dollar. Kinas handel med Iran og GCC-landene vil derfor antakelig i stigende grad finne sted i yuan.

Yuans andel av samlede valuta­transaksjoner i SWIFT er med 2,37 % foreløpig beskjeden. Til sammenlikning finner ca. 40 % av alle valuta­transaksjoner sted i dollar. Men om den utviklingen som en nå ser konturene av, fortsetter, vil det ikke ta mange årene før en betydelig del av verdens­handelen med petroleum vil finne sted i yuan.

Ta her med i betraktningen at Russland, Iran og Venezuela står for 40 % av verdens bekreftede oljereserver, Saudi Arabia for 20 % og de øvrige GCC-landene for 20 %.

Og om petro-dollaren i et visst omfang blir erstattet av petro-yuan, vil det åpenbart få konsekvenser for dollarens stilling og likviditeten i det amerikanske obligasjons­markedet. Det er noe Norges Bank, Oljefondet og norske investorer bør tenke på.

Den kinesisk-finansierte industri­satsingen i Iran, GCC-landene og i Nord- og Vest-Afrika som vil følge med det kinesiske Belt and Road Initiative, innebærer at stadig mer av oljen og gassen etter hvert vil bli etterspurt lokalt, og mindre vil bli tilgjengelig for det inter­nasjonale markedet og for EU. Det bør bekymre EU.

Endringene i det geo­strategiske bildet vil få sikkerhets­politiske konsekvenser for vår hoved­allierte USA, som vår egen sikkerhet er totalt avhengig av. Det er noe forsvars­ministeren bør tenke på.

Det vil sette et olje- og gass­avhengig EU i en stadig vanskeligere situasjon. Og det vil få konsekvenser for en petroleums­økonomi som den norske. Vi må påregne å bli satt under et stadig sterkere press fra EU om å produsere så mye olje og gass som vi kan. Det er noe vi bør være glade for, og noe olje- og energi­ministeren bør tenke gjennom og forberede olje­sektoren på.

Vi må påregne at EU vil sette Norge under press for å selge oljen og gassen til EU så billig som mulig. Det har EU allerede gjort når det gjelder norsk gass ved å etablere et gass­import­kartell og en makspris på gass. Det er åpenbart i strid både med EUs eget indre markedregelverk og med EØS-avtalen. Det er noe utenriks­ministeren bør tenke på og snarest gjøre noe med.

Dette er foruroligende, for det virker som verken utenriks­ministeren, energi­ministeren, forsvars­ministeren eller stats­ministeren er særlig opptatt av disse utviklings­trekkene.

I stedet for å betjene EUs energibehov ved å subsidiere byggingen av vindmølle­parker, batteri­fabrikker og hydrogen­produksjon i Norge, burde regjeringen vært mer opptatt av å utvikle robuste strategier for å forhindre at Norge kommer ut som den tapende part, som må betale EUs energi­regning med gass og olje til rabbatert pris.

 

Øystein Steiro Sr., Vaktmester.

 

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

 

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.