Sakset/Fra hofta

Kommentaren Angsten for Trump driver USA mot katastrofe i Aftenposten fredag 11. oktober gjør at spørsmålet må stilles. Her er det mildt sagt mye rart.

Det begynner bra:

Donald Trump ligger ikke på latsiden.

Uansett om man liker eller hater presidenten, det er ingen tvil om at han står på hardt.

Men så, allerede i neste setning, begynner det å bære utforbakke med kommentatoren:

For eksempel bestemte han plutselig, uten å rådføre seg med noen som kan noe, at USA skulle trekke soldater ut av det nordlige Syria.

Vi skal altså tro at Trump tar viktige militære beslutninger uten å rådføre seg hverken med sin nasjonale sikkerhetsrådgiver, forsvarsministeren, joint chiefs of staff eller andre militære rådgivere? Denne pressemeldingen fra Pentagon kunngjør at både forsvarsministeren og lederen for joint chiefs of staff konsulterte presidenten i flere dager før beslutningen ble tatt. Så Rossavik farer med fake news.

USAs president Donald Trump omgitt av forsvarsminister Mark Esper og leder for joint chiefs of staff general Mark A. Milley før et møte med militære ledere i Det hvite hus den 7. oktober 2019. Hvor sannsynlig er det egentlig at en amerikansk president ikke rådfører seg med sitt eget apparat før han tar militære beslutninger? Foto: Brendan Smialowski / AFP / Scanpix.

Det er også noen småfeil og unøyaktigheter her, som f.eks. at soldatene skulle trekkes ut av Syria. Det var snakk om en forflytning av 50–100 soldater fra nordlige Syria, der Erdogan har til intensjon å etablere en «sikkerhetssone».

Dessuten skulle USA ikke blande seg hvis tyrkerne deretter gikk løs på kurderne i Syria.

En seriøs kommentar burde anerkjenne at det forelå et stort dilemma for Trump her. Hvis de amerikanske styrkene ble stående, ville de trolig havne i væpnet konflikt med en alliert nasjon. Det er jo ikke akkurat problemfritt.

Kurderne var USAs allierte i kampen mot «Den islamske stat» (IS).

Det er én måte å se det på. En annen er at USA hjalp kurderne med å bli kvitt IS. Fra Washington D.C. til Damaskus er det bortimot 10.000 km. Syria er ikke amerikansk territorium. IS i Syria utgjør ingen overhengende trussel mot USA.

Men kurdere og amerikanere har kjempet sammen mot IS, så det er selvsagt svært ubehagelig å overlate kurderne til seg selv i kamp mot tyrkerne.

Men poenget er at det finnes intet godt alternativ her, slik tilfellet ofte er i Midtøsten. Er det bedre å risikere krigshandlinger mot en NATO-alliert enn å svikte en temporær alliert fra en tidligere strid? Begge deler er dårlige valg.

Det å bare trekke styrkene helt ut av den kommende kampsonen og la de lokale gjøre opp seg imellom, er kanskje det minst dårlige alternativet, hvem vet?

La oss dessuten slå fast at USA ga ikke Tyrkia noe grønt lys til angripe kurderne, slik utenriksminister Pompeo oppklarer her.

Ekspertene frykter de langsiktige konsekvensene. Sist USA sviktet alliansepartnere slik, endte det i Irak-krigen.

Dette avsnittet er jo ganske meningsløst. Finnes det en klart avgrenset gruppe kalt «ekspertene», som alle er enige? Og det er jo ikke spesielt originalt å frykte langsiktige konsekvenser av nær sagt enhver handling i denne regionen.

Irak-krigen trekkes inn. Begynte ikke den fordi USA ville ha regimeskifte i Irak for å spre demokrati, og påskuddet var at Saddam Hussein skulle ha masseødeleggelsesvåpen? Hvor kommer dette med å svikte alliansepartnere inn?

Hva fikk Trump til å gjøre dette? Hans forretningsinteresser i Tyrkia?

Forretningsinteressene i Tyrkia dreier seg om at Trump har leid ut sitt varemerke til noen som eier en bygning i Istanbul. Hvordan denne avtalen skulle påvirke militære beslutninger i Midtøsten, er ikke godt å si. Dette må kalles løse spekulasjoner basert på en teori om at Trump ikke vil terge Tyrkia.

For å få den til å gå opp, må man for eksempel se bort fra at Trump stanset leveransene av kampflyet F-35 til Tyrkia fordi de kjøpte rakettsystemet S-400 fra Russland.

Man må også se bort fra helt ferske opplysninger om at USA planlegger økonomiske sanksjoner mot Tyrkia, om de ikke ter seg ordentlig.

Saken bekrefter i alle fall at USA ikke lenger har en utenrikspolitikk, bare en hyperaktiv president uten innsikt hverken i saker eller egne begrensninger.

Trump tar en vanskelig beslutning i en situasjon som utgjør et stort dilemma – mange liker ikke beslutningen – dermed er det bevist (for Rossavik) at USA ikke har en utenrikspolitikk. Jaja, hvor skal man begynne?

Trump gikk til valg på en klar utenrikspolitikk, og den er fulgt opp etter at han tiltrådte – man kan like den eller ikke, men har vært tydelig kommunisert – vi kan kalle den Trump-doktrinen. Den går kort ut på at verden fungerer best når den består av frie, selvstendige stater med hver sin egenart, og som frivillig inngår samarbeid med andre stater; og USA skal redusere sitt militære engasjement utenlands i meningsløse kriger, demokratispredning og lignende formål. Trump har lenge prøvd å trekke styrker ut av Midtøsten, men møter sterk motstand, så det går ikke så fort som ønsket.

Det er også blitt tydelig at Trump foretrekker økonomisk krigføring fremfor militær krigføring.

I Aftenposten har man tydeligvis ikke fulgt med så nøye, i og med at de ikke har fått med seg dette. Utenrikspolitiske analyser fra den kanten bør derfor tas med en klype salt.

Minst like dramatisk, om enn på en annen måte, er det at Trump har bestemt at Det hvite hus ikke skal samarbeide i Kongressens riksrettsprosess mot ham.

Da er vi over på impeachment. Det hvite hus liker ikke reglene demokratene har valgt å innføre for sin prosess, i stedet for å følge det som må kalles etablert parlamentarisk praksis gjennom prosessene mot Nixon og Clinton. Derfor nekter de å samarbeide.

En avis som søker å informere, slik Aftenposten gjorde før i tiden, burde gjengi begge sider i en sak, ikke bare glatt hoppe over den ene sidens argumenter. Avisen kunne også argumentere for hvorfor demokratenes metode skulle være bedre – den går altså ut på å holde høringer i lukkede rom, der demokratene bestemmer hva som eventuelt skal tilflyte allmenheten i etterkant, istedenfor å holde åpne høringer der folket får full innsikt, og hvor presidenten har visse rettigheter til å krysseksaminere vitner, føre egne vitner, få tilgang til beviser osv.

Et annet faktum er at impeachment ikke engang har vært oppe til avstemming i Representantenes hus. Nancy Pelosi, speaker of the House, holdt en pressekonferanse der hun erklærte at demokratene vil igangsette impeachment, og anså med dette prosessen for å være i gang. Det hvite hus sier i et brev at de ikke vil samarbeide før saken har vært oppe til avstemming og normale prosedyrer blir fulgt.

Altså, Trump er mistenkt for å ha prøvd å presse Ukrainas president til å etterforske Joe Biden og hans sønn. Hensikten var å skaffe seg en fordel i neste års presidentvalg, der Biden kan bli motkandidat. Dette er åpenbart en form for maktmisbruk som kvalifiserer for riksrettssak. Trump har dessuten langt på vei erkjent de faktiske forhold.

Så hvorfor ikke bare impeach the motherf****r med en gang, liksom? Det kan ikke være noe å lure på.

Stridens kjerne er en telefonsamtale der Trump ringte for å gratulere Ukrainas nye president, Zelensky, med valgseieren; deretter drøftet de ulike spørsmål. Her skal Trump angivelig ha presset Zelensky til å etterforske Joe Biden for å svekke ham før presidentvalget, og pressmiddelet skal ha vært tilbakeholdelse av militær støtte til Ukraina.

La oss se på noen fakta som hittil har fremkommet i denne saken (her kommer det hele tiden noe nytt).

Ukraina planla lenge før telefonsamtalen å iverksette korrupsjonsetterforskning mot selskapet der Hunter Biden satt i styret.

Zelensky har gjentatt ganger sagt at han ikke ble presset. Han var heller ikke klar over at den militære støtten som skulle være pressmiddelet, faktisk var holdt igjen. Dette fikk han vite etter samtalen med Trump.

Ukraina og USA har en avtale om gjensidig etterforskningssamarbeid i saker som involverer begge nasjoner. Trump kan be Ukrainas president om slik hjelp. Og det var Zelensky som foreslo at Trump skulle sende Rudy Giuliani til Ukraina for å dele informasjon.

Det hvite hus var raskt ute med å offentliggjøre utskrift av samtalen, så enhver kan lese den og gjøre seg opp sin egen mening.

Grunnlaget for impeachment er et anonymt varsel fra en person som ikke var tilstede under telefonsamtalen. Varselet er altså basert på rykter. Det man foreløpig vet om varsleren, er at vedkommende er en CIA-agent som er registrert demokrat og har jobbet sammen med en av kandidatene til presidentvalget i 2020.

Det er selvsagt et problem at Biden senior er Trumps politiske motstander og stiller som presidentkandidat, og at det ikke ser bra ut å etterforske en politisk motstander. Men hva om det faktisk finnes gode grunner til å etterforske Bidens for korrupsjon – skal de ikke etterforskes fordi Joe Biden er kandidat til et politisk verv? I så fall bør kriminelle gå inn i politikken.

La oss også ta med at Biden har vært på TV og skrytt av å ha gjort nøyaktig det som Trump nå blir beskyldt for, nemlig bruke sitt politiske embete til å oppnå personlige fordeler.

I 2016, i forbindelse med korrupsjonsetterforskning mot selskapet Burisma, der Hunter Biden satt i styret, identifiserte den ukrainske statsadvokaten Hunter Biden som mottaker av over $ 3.000.000 fra selskapet. Daværende visepresident Joe Biden ville ikke ha denne korrupsjonen etterforsket, og brukte amerikanske lånegarantier som pressmiddel for å kreve statsadvokaten sparket, noe han også ble. Dette fikk selvsagt ingen konsekvenser for Joe Biden.

Men for Rossavik er saken tilsynelatende klar. Ingen grunn til å legge frem eller vurdere begge sider av saken. Ingen grunn til å betrakte innvendinger som seriøse; de som gjør det, er gale. Og apropos galskap:

Situasjonen i Washington D.C. nå er kulminasjonen av et presidentskap som er blitt så vanvittig at man kan få assosiasjoner til pastor Jim Jones’ selvmordssekt. Den endte i at 914 mennesker i 1978 mistet livet i Guyana, trolig etter å ha drukket blåsyre på Jones’ ordre.

Nå begynner det virkelig å bli vanskelig å følge tankegangen (?) til Aftenpostens kommentator. Det satt en haug med sektmedlemmer i Guyana og drakk blåsyre – hvor i huleste kom den assosiasjonen fra?

Når Trump og republikanerne og demokratene har en politisk strid om de sakene som er nevnt ovenfor, så må altså republikanerne være splitter pine gale, er det sånn å forstå? Kan vi ikke heller si det sånn at alle sider har tilsynelatende gyldige argumenter, og vi bør prøve å forstå hva de handler om og sortere ut hva som er sant og usant?

Etter denne blåsyra er vi så langt uti et uforståelig tankeunivers at det ikke er noen grunn til å ta for seg resten av kommentaren.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!