Kommentar

USAs president Donald Trump taler under Young Black Leadership Summit i Det hvite hus i Washington den 4. oktober 2019. Foto: Yuri Gripas / Reuters / Scanpix.

Den konservative kommentatoren Daniel Henninger skriver i Wall Street Journal om en vesentlig mangel ved riksrettsprosessen mot Trump. På kort tid ble den ubegripelig for folk flest – et trekk som for øvrig kjennetegner samtlige forsøk så langt på å få Trump fjernet fra presidentembetet.

I 48 timer var saken grei å forholde seg til, innleder Henninger sin kommentar. Spørsmålet var ganske enkelt om Trump hadde presset Ukrainas president Volodymyr Zelensky til å etterforske Joe Biden og hans sønn Hunter. Trump bekreftet kort tid etter at han hadde nevnt Biden i en samtale om korrupsjon.

Demokratene trodde at de satt med en ulovlig handling fra Trumps side som folk endelig ville forstå. Dermed ville de også få sympati for det neste forsøket på å få han bort – en øvelse som så å si har pågått uavbrutt siden han avsluttet sin 17 minutter lange innsettelsestale for vel to og et halvt år siden.

Uten ironi skrev for eksempel New York Times om at det Demokratene nå trengte, var en «clear-cut case» etter «months of murky messaging around a confusing investigation into Russian interference in the 2016 election». Likevel tok det ikke lang tid før det la seg et ullent slør også over denne saken, påpeker Henninger. Det koker ned til trivielle detaljer:

It is barely a fortnight since this “understandable” impeachment charge emerged and already the story line is descending, again, into deep insider minutiae and ultimately something incomprehensible to the general public.

Det minner om den verden trollmannslærlingen Harry Potter tilhører. Med store deler av pressen som klakør forfølger man et eller annet mystisk innsider-spor, mens resten av resistance-bevegelsen venter i spenning på hvor det leder hen. Deres håp om et endelig oppgjør, der det gode til slutt beseirer det onde, skygger for enhver realitetsorientering. Begge steder drives handlingen fremover av stadige og gjentatte mistanker og fornemmelser av at noe virkelig er galt. Det er sjelden man har noe konkret å forholde seg til, og det hele bildet er det kun noen få innvidde forunt å få taket på.

Speaker i Representantenes hus Nancy Pelosi og lederen for etterretningskomiteen i samme kammer av Kongressen, Adam Schiff, også han demokrat fra California, under en pressekonferanse på Capitol Hill i Washington den 2. oktober. Kroppsspråket er egnet til å vise at de kjemper en innbitt og rettferdig kamp. Men er dramaturgien helt overbevisende? Foto: Susan Walsh / AP / Scanpix.

Denne re-mystifiseringen av politikken er det ingen som reagerer på. De gamle mediene er meget opptatt av demokratiet og alle dets farer, men merkelig nok er det ingen av dem som spør seg om ikke disse stadige og iherdige forsøkene på å frata Trump embetet i seg selv er egnet til å undergrave det amerikanske demokratiet på sikt.

Mens Aftenposten fremstiller Adam Schiff som en «stillfaren maratonløper» og en som nettopp ble valgt til å lede Demokratenes juridiske felttog på grunn av sin saklighet og varsomhet, forteller Wall Street Journals kommentator om en mann som teppebomber administrasjonen med vitnestevninger. Han opptrer som om det åpenbart finnes en annen George Papadopoulos et eller annet sted der inne:

Adam Schiff — who admitted Wednesday that the sainted whistleblower touched base with the House Intelligence Committee days before unloading the complaint against Mr. Trump — is as always carpet-bombing the administration with subpoenas. He wants Secretary of State Mike Pompeo to testify. He wants to depose a former U.S. ambassador to Ukraine, Marie Yovanovitch, and various others in the U.S. diplomatic corps no one’s ever heard of. George Papadopoulos must be in there somewhere.

Henningers poeng er at Demokratenes virkelighetsforståelse og medienes virkelighetsbeskrivelse er to sider av samme sak. De inngår i form for selvsving der partene girer hverandre til stadig kraftigere bevegelse. Ved medienes hjelp har Demokratene har skapt seg en drømmeverden, skriver han:

This is Ukrainia, the impeachment world inhabited by Nancy Pelosi, Adam Schiff, Jerrold Nadler and the rest of Washington — a world of newspaper melodrama, nonstop talking heads and hysterical social-media posts.

Når politikken og offentligheten beveger seg fra «logos» til «mythos» er det heller ikke lenger avgjørende at folk begriper hva det handler om. Mytene lever sitt eget liv og Henninger spår at Demokratene vil forvente at velgerne tilbringer det neste året sammen med dem i liksom-landet «Ukrainia». Mediene, som er fanget av det samme spillet, har en egeninteresse i å brette ut de mest irrelevante anti-Trump historiene i minste detalj for å holde poteten varm:

The Democrats will fall back on the media to keep the impeachment game going, which it will. For much of the media, its primary activity has become feeding a voracious internet, which means the most minimally relevant anti-Trump stories are reported in microscopic detail whose purpose is to hold on to eyeballs with a permanent and presumably addictive sense of dread.

Spørsmålet er selvsagt hvor lenge det vil vare.

Mens vi venter: det tok ikke så lang tid før Aftenposten/NTB bekrefter spådommen ved å fortelle en ny historie, som dramaturgisk sett ikke synes å skille seg nevneverdig fra de foregående; Russian Collusion, Mueller Obstruction og Stormy Daniels. Den handler om en anonym varsler som i følge Washington Post skal ha hørt at noen kan ha tuklet med selvangivelsene til Trump eller Pence, og virker både mystisk og urovekkende.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.