Kommentar

Jihadistene vet å ta i bruk nettet til diskusjoner. Ett tema er om man skal bli og arbeide for saken der man bor eller dra til Irak. En fransk jihadist mente at man skulle bli. Hvorfor ikke delta i jihad, ble han spurt: -Mais le jihad viendra à nous. Jihad kommer til oss, svarte Abou-Sayyaf.

Eksemplet kom fra forskeren Thomas Hegghammar, som var en av foreleserne på terrorseminaret Forsvarets Forskningsinstitutt holdt i Oslo Militære Samfunn tirsdag. Sammen med Brynjar Lia er han vår fremste på internasjonal jihadisme.

Det var nesten ikke presse på seminaret, til tross for at Irak og jihadisme var ett av temaene.

Brynjar Lia mente at jihadismen har kommet mye sterkere den senere tid, akkurat slik mønsteret har vært i andre kriger: først nasjonal patriotisme, så overtar jihadistene, slik det skjedde i Tsjetsjenia og Kashmir.

Irak er en rugekasse for jihad. Irak er utropt til den strategiske kampen mellom USA/Israel og islam. Hvis USA vinner frem ligger hele Midtøsten åpen. Irak ligger i hjertet av den arabiske verden, ikke langt fra Mekka og Medina. Irak har derfor en stor tiltrekningskraft på jihadister over hele den muslimske verden, sunni, vel og merke.

Forskerne ga greie oversikter over gruppene og nettverkene de inngår. Men det var noe som skurret.

Hegghammar: Man må legge bort avskyen for metodene og se på budskapet.

Lia: Det er ikke noe Bin Laden har sagt om USA i Midtøsten som ikke europeiske venstreintellektuelle har sagt før. Dette er en antiimperialistisk kamp, for å kaste USA ut av Midtøsten.

Når han bruker et slikt uttrykk er det ikke alltid lett å vite om han siterer bin Laden eller fremmer egne synspunkter. Uansett er det noe som skurrer. Det går ikke an å vurdere jihadistenes budskap løsrevet fra metodene. Det sa da også en av dem: hva skjer når jihadistene vender hjem. De har brutt noen sperrer mot å drepe uskyldige sivile.

Antiimperialisme er i høyden ett utvendig trekk ved bin Laden. Nihilismen og eskatologien ble ikke nevnt, heller ikke kvantesprangene innen islam som disse ideologiene representerer, i likhet med Khomeini.

Men de to forskerne fikk frem nyansene mellom gruppene som utgjør opprørsfronten i Irak: fra nasjonalister, saddam-lojale, baathister, mahdi-hæren til sadr, og de ulike sunni-opprørerne, irakiske og utenlandske. Her er forskjeller og spenninger. Det er diskusjonstema om det er riktig å angripe irakere, både Allawis regjering og sivile. Det er problemet takfir: utstøtelse, når det er lov å drepe en fellow muslim. Ifølge Zarqawi-nettverket er shiaene vantro. Dette skismaet, med alle dets konsekvenser, ble i liten grad berørt, f.eks. med tanke på Iran.

Hegghammar skilte også på Hamas og Al Qaida. Den ene er territoriell, og har holdt Al Qaida på armlengdes avstand. Men de har lært av hverandres metoder.

Motforestilling: Hamas har et ideologisk slektskap med Al Qaida; ved bruken av selvmordsbombere, og jødehat som eksterminisme. Utslettelsen av staten Israel står i charteret deres.

Jean Améry skriver at tortur var essensen av nazismen. På samme måte er volden essensen av jihadismen, og Hamas har vært med å utvikle den.

Man savnet de dypere filosofiske dykk, de ideologiske slektskap fra Europas totalitære ideologier til Midtøsten: faren disse retningene utgjør for islam, og forholdet mellom muslimer og Vesten.

Det bekrefter et trekk jeg har observert ved norske forskermiljøer: ønsket om å behandle alle temaer rasjonelt, taksonomisk: å kunne klassifisere dem som i et hebarium; etter familie og karakteristika. Du kommer et stykke på vei.

Praten rundt lunsjbordet utfylte talerne: Det ble sagt fra representativt hold at Hamas aksepterte demokratiet, i motsetning til Al Qaida.

Motforestilling: Hamas forhold til demokratiet er vel det samme som FIS i Algerie: en mann en stemme, ett valg, en gang.

Hegghammar spådde en noe større stabilitet i Irak etter valget, men at styresmaktene vil bli brutalisert av kampen mot opprørerne.

En tredje mann i TERRA, forskningsprosjektet om terror, var Peter Nesser, som snakket om jihad i Europa, i alt vesentlig M11 (Madrid) og drapet på Theo van Gogh. Han trodde ikke filmen «Underkastelse» var utløsende, snarere det forestående angrepet på Fallujah. Derfor klassifiserte han drapet som et jihadist-drap.

Men her var det også noen bemerkninger som skurret: Brynjar Lia sa at det var ikke drapet i seg selv som var mest rystende, men reaksjonene på det. Mente han angrepene på moskeer, og noen tilsvarende mot kirker, altså tendensen til etnisk-religiøs opptrapping? Trolig. Men var det det mest urovekkende? At noen høyreekstremister ville kapitalisere på det inntrufne? Var det ikke drapet med den rituelle slaktingen og de bloddryppende brevene som var mest skremmende, og terrorcellen som forskanset seg i en leilighet noen dager senere og såret flere politifolk? Er det ikke det som ligger bak at 67 prosent av nederlenderne sier de ikke liker muslimer?

Det ble spurt hvor stor appell jihad har blant unge muslimer i Vesten. Hegghammar svarte at vi har sett en oppblomstring av antiamerikanisme blant nordmenn. Det er ingen grunn til å tro at ikke det samme er tilfelle i muslimske miljøer.

Men: denne antiamerikanismen har både et de facto-grunnlag, og et propagandistisk/ideologisk. Noen har gjort antiamerikanisme til en trossak, og norske medier bidrar til å spre forenklede oppfatninger.

Tore Bjørgo, nå Politihøgskolen, meldte seg på debatten og sa det var grunn til å forske på hvordan samfunn reagerer på terror. -Noen lærer seg å leve med terror. Det spanske har ikke forandret seg som samfunn etter 11. mars, slik USA gjorde det etter 911. Hvorfor vet vi ikke.

Til det er å si at det er forskjell på 200 døde og 3.000. Forestillingen om at europeiske land som Spania og Storbritannia bevarer roen, og at amerikanerne goes over the top er besnærende for europeere, men stemme det? New York bevarte roen.

Amerikanerne ville svare at europeerne lever i en mental førkrigstid. Det har fremdeles ikke gått opp for dem at jihadistene har erklært Vesten krig.

Bildet som skapes av at det er USA som har fremprovosert jihad er feil og en sovepute.

Hegghammar: Det vil komme større angrep i Europa a la Madrid.