Kommentar

Det er mange måter å tape en krig på. Den sikreste veien er å miste hodet.

USA og ISAF trekker seg ikke bare ut av Afghanistan. De forsøker også trekke seg ut av konflikten mellom Vesten og islam. Man later som om den sivilisatoriske konflikten ikke eksisterer, men ved å legge seg flat oppnår man det motsatte; man bekrefter den.

Historien om Koran-brenningen på Bagram-basen utenfor Kabul viser at man har tapt noe mer enn en krig. Dvs. man har egentlig ikke tapt krigen. Det er oppnådd store resultater innen helse og undervisning. Men man har kapitulert for kulturen og religionen og dens sammenfiltrering med pakistansk dobbeltspill.

Fortolkningen av Afghanistan sier derfor noe om hvor man står i den sivilisatoriske konflikten, innad og utad.

I USA går splittelsen tvers gjennom Obama-administrasjonen, det politiske system og de militære styrker.

Obama står for en kurs der man bruker dødelig makt mot Al-Qaida og tilsvarende ekstremister. Drone-krigen og bruk av special forces er Obamas foretrukne form for krig. Da slipper man ta stilling til de vanskelige grensedragningene mellom islam og Vesten. Overfor disse spørsmålene, som dukker opp daglig, inntar man en tilpassende, forsonende, see and hear no evil-holdning.

Dette ønsket om forsoning og kompromiss får et ekstra puff med de store endringene i Midtøsten. USA ønsker å gi islamistene en sjanse.

Europa

Mens USA befinner seg i et spenningsfelt der spørsmålene ikke er avgjort, er det annerledes i Europa, og massemedier rører ikke en konflikt de selv er en del av.

I Europa har Koran-brenningen eksponert at det offisielle Europa heller mot antiamerikanisme når det er konflikt mellom islam og Vesten. USA fører tross alt krig og er en verdensmakt og kan ikke legge seg på rygg. EU har abdisert og er hva man foraktfullt kalte britene, «a nation of shopkeepers».

Når norske journalister omtaler de republikanske kandidatene i USA som ubegripelige, useriøse, rike, med standpunkter fra en annen sfære, så er det egentlig seg selv de kommenterer. De er ikke lenger i stand til å forestille seg alternativer.

Det faller dem ikke inn at denne antiamerikanismen er noe amerikanere på tvers av politiske skillelinjer oppfanger, og at dette kan få betydning for vår egen sikkerhet.

Hvordan vil denne antiamerikanismen påvirke vårt forhold til USA over tid?

Europeere befinner seg i cuckoo-land: Vi vil ikke forsvare oss, og overlater det til USA og tror vi kan være gratispassasjerer i det uendelige, til tross for klare og sterke signaler fra Robert Gates og Leon Panetta om at det ikke er holdbart. Asle Toje tar for seg den sikkerhetspolitiske biten i en kronikk i Aftenposten, Livet etter NATO, men behandler det innenfor kjente rammer og unngår dermed det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor vil ikke europeerne forsvare seg? Og enda verre: Hvordan kan europeerne tro at de vil bli reddet av USA en tredje gang hvis deres antiamerikanisme er blitt en refleks?

Koran-brenningen

Det er dette man registrerer. Vær overbevist om at amerikanske ambassader i Europa sender rapporter hjem om at ved hver eneste korsvei reagerer det offisielle Europa med negativitet mot USA.

Abu Ghraib ble ikonisk, og Guantanamo. Det offisielle Europa samler på disse symbolene og forstår ikke at det handler mer om dem selv enn USA.

I dette siste tilfellet skjedde det et uhell på Bagram-basen. Utgangspunktet var at fanger hadde brukt koranbøker til å kommunisere. Det var et sikkerhetsproblem, koranene ble trukket tilbake, og med militær effektivitet ble de brent. Det oppdaget afghanske ansatte og slo alarm. Dermed var «helvete» løs. President Barack Obama ba om unnskyldning, forsvarssjef Martin Dempsey ba om unnskyldning, utenriksminister Hillary Clinton ba om unnskyldning. Det hjalp ikke.

Hvordan reagerer norske medier på en slik hendelse?

VGs leder fredag 24. februar 2012:

Livsfarlig arroganse.

Amerikanske soldater er ikke kjent for sin dype forståelse for andre folks kultur og egenart. Og nå er det skjedd igjen:

Vi får en innføring i «the ugly American», en gammel europeisk fordom, og hva de dumme amerikanerne risikerer å påføre våre gutter – de begår selvsagt ikke slike dumheter.

Afghanerne er «dypt religiøse», ikke fanatikere eller andre stygge ord. Flasketuten peker på amerikanerne som problemet.

I VGs leder er all sympati på afghanernes side.

For mange afghanere er brenningen av Koranen bare ett av mange eksempler på hvordan utlendinger tramper på deres religion og kultur. Drap av uskyldige, sivile afghanere i amerikanske bombeangrep forsterker protestene, og den gjør den tillit mange afghanere en gang hadde til utenlandske soldater, i beste fall tynnslitt.

Det kunne vært lederen i partiavisen til SV. Man anvender klassisk venstreradikal teknikk: sampler negative episoder og nevner dem og kun dem. Ikke at 70 prosent av afghanske barn går på skole og at helsesituasjonen er radikalt forbedret. Når sivile uheldigvis blir ofre for droneangrep, kalles det «drap». Man har full forståelse for at afghanere vender seg mot amerikanerne. Kjemper ikke norske soldater på samme side som USA? Eller tror VG man kan pick and choose? Er det moralsk overlegenhet man vil demonstrere?

Dumhet eller forbrytelse?

En ting er hva vettskremte 19-20 år gamle soldater kan gjøre i en krigssituasjon. Noe ganske annet brenning av Koranen sammen med søppel på en amerikansk base. Eller amerikanske yrkessoldater som urinerer på drepte Taliban-opprørere og filmer det hele. Det er utrolig hva som åpenbart har gått amerikanske militære hus forbi, selv etter 11 års krigføring i Afghanistan.

VG synes å mene at amerikanernes oppførsel er en blanding av dumhet og forbrytelse. Selv er vi fristet til å si at dette er betegnelser som passer bedre på VG.

VGs Ynge Kvistad skrev forrige uke om den nye store basen for droner som USA skal bygge på Sicilia. Kvistads beskrivelse av droner var ensidig negativ. Han kunne godt ha stilt opp på demonstrasjonen Arfan Bhatti hadde søkt om å avholde utenfor den amerikanske ambassaden, mot droner. De deler den samme avsky. Men Kvistad synes å være uvitende om at en slik avstandtaken har en pris, til forskjell fra Bhatti som entydig har valgt side. Kvistad og VG tror – i likhet med det offisielle Europa – at man kan få i pose og sekk: vende seg mot USA og likevel tro at USA skal beskytte oss.

Selv Asle Toje, som ellers er en proatlantisk forsker, lar seg friste til å delta i fordømmelsen. Han ble intervjuet over to sider i Aftenposten lørdag. Toje får seg til å si at brenningen av Koranen skjedde bevisst.

Sveinung Berg Bentzrød stiller et ledende spørsmål. I stedet for å påpeke det, innfrir Toje:

USA har 11 års sammenhengende erfaring i Afghanistan. Hvordan kan det skje at soldater brenner koranen, innbyggernes felles, hellige bok?

– Et viktig moment er at amerikanske soldater gjenngående er patrioter og selv sterkt troende. Soldater leser bibelen, de danner bønnegrupper. Jeg tror at de som brente koranen visste hva de gjorde. For disse er islam en fremmedartet religion, de mest evangeliske blant dem vil kalle det en falsk religion. Samtidig har de gjennom mange år bygget opp en sterk antipati mot afghangere, som har drept deres våpenbrødre – og blant de afghanske styrker de samarbeider med.

– Er det her snakk om soldater som ikke har vært i Afghanistan før?
– USA har hatt 100.000 mann i Afghanistan. Manglende forståelse for lokal kultur er ikke godt nok forsvar for handlingen.

Slik det fremstår, virker dette både nedlatende og spekulativt. Toje kunne svart at den amerikanske hæren har jobbet mye med toleranse og respekt. Det har vært i høysetet i mange år. Skulle Norge ha større forståelse enn USA for muslimsk kultur, USA som har utkjempet mer eller mindre sammenhengende kriger i Midtøsten siden 1991? En viktig del av counterinsurgency-strategien er samarbeid med lokale. Man har kommet langt siden Vietnam. Dette vet Toje. Derfor burde han vite at brenning av Koranen var en ulykke. Ingenting tyder på noe annet. Henvisningen til evangelisk kristne og islam-hat er grepet ut av luften og er ren spekulasjon. Det som er tilfelle er at Obama-administrasjonen står for en linje som ikke vil omtale islam og selv islamisme på en negativ måte. Det gjør at man reviderer både historie og dagsaktuell politikk til det som kalles en politisk korrekt forståelse: Kun jihadisme er fiende, men man har eliminert ordet islamsk fra enhver fiendtlig konstellasjon. Tilbake står bare «ekstremisme» i enhver form. Det ligner på det man har landet på i Norge etter 22/7, men det gir ingen god rettesnor for å forstå hva som truer samfunnet. Tvert om kan det brukes som et politisk instrument mot standpunkter man ikke liker.

Koran-brenningen førte til en «opprydding», og da oppdaget man at soldatene brukte undervisningsmateriell som ikke harmonerer med den rådende politikk:

The protests come as the FBI announced it has removed hundreds of pages of training documents that painted inaccurate or stereotypical views of Islam.
The counter-terrorism training materials referred to the Prophet Muhammad, the founder of Islam, as a cult leader and included graphs that implied devout Muslims got more violent throughout history, while Jews and Christians became less violent.

Denne tendeniøse politiseringen er offisiell politikk under Obama-administrasjonen.

I Europa kommer denne nøytraliteten med en ekstra catch: antiamerikanisme. Vi skyver USA utfor stupet. Det synes å være en funksjon av europeernes særegne historie og konfliktskyhet.

Toje og VG illustrerer hva som er resultatet av denne villede blindhet: Man gjør USA til syndebukk og vender blikket bort fra problemene.

Man glemmer kontekst og bakgrunn. I kriger skjer det utventede ting.

Som resultat av brenningen har styrkene i Afghanistan fått frist til 3. mars med å gjennomgå kurs i kultur og religion for at noe slikt ikke skal gjenta seg. Amerikanerne er høflige. Men høflighet hjelper bare et stykke på vei.

Disiplineringen av militære styrker, politi og etterretningstjeneste kan utgjøre et sikkerhetsproblem og et kulturproblem for egen del: Man blir ikke i stand til å vurdere hva og hvem som utgjør en trussel. Slik tabuisering av områder skaper nye problemer hva gjelder mannskapenes moral og evner. Det vil også virke tilbake på moralen hjemme, siden noen av de samme kulturkonfliktene også finnes der.

Denne sammenhengen mellom sikkerhet, kampmoral, hjemmemoral og demokrati burde være om ikke innlysende, så noe man i dag så forbindelsen mellom, gitt 9/11 og 22/7.

Men norske kommentatorer ser ikke sammenhengen.

Den politiske korrektheten herjer også i USA og finner seg godt til rette i Obama-administrasjonen. Det er verre med USA der den politiske korrektheten innebærer en refleksiv antiamerikanisme. Vi lever i forestillingen om at vi viser vår moralske overlegenhet ved å hovere over de dumme amerikanerne som ikke har forstått at man ikke må brenne koraner, vi som heller ikke ville trykke karikaturtegningene. Men denne overlegenheten består av varm luft. Den er ingenting. Det er vårt eget oppblåste selvbilde, som punkteres av virkeligheten.

Europas muslimer ser at voldsomme demonstrasjoner virker hver gang de trekker det religiøse krenkelseskortet. Innerst inne vet europeerne det også. Disse voldsomhetene kunne like gjerne utspunnet seg i Europa.

USA står i en annen stilling.

Hillary Clinton og forsvarssjef Dempsey skulle sagt unnskyld til Pakistan for at amerikanske fly drepte 24 pakistanske soldater på grensen til Afghanistan i vinter. Tidligere har USA sagt at det ikke kom på tale å be om unnskyldning. Undersøkelser viste at pakistanerne skjøt inn mot amerikanere og afghanere i Afghanistan. Det var de som begynte.

Nå tilsa de politiske realiteter at USA likevel måtte be om unnskyldning. Mente man. Men så inntraff koranbrenningen, og det var mer presserende å be om unnskyldning for dem. Men da fikk det rekke med unnskyldninger, mente USA. Unnskyldningen til Pakistan ble lagt på is.

Men Europa synes aldri å gå tom for unnskyldninger, samtidig som motviljen mot og tendensen til å legge skylden på USA er blitt en refleks. Det er en intim forbindelse mellom de to, og det er slik europeerne av idag definerer seg selv.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også