Erling Marthinsen 
Bare to måneder etter at en islamist forsøkte å drepe Salman Rushdie virker det som alle har glemt hva som skjedde. Først nå blir det kjent hvor alvorlige skader han ble påført.
Dette skriver redaktør Tom Slater i Spiked. Det er vanskelig å være uenig.
For Andrew Wylie, Rushdies agent, har bekreftet at skadene ser ut til å være livsendrende. Rushdie har mistet synet på det ene øyet, og evnen til å bruke av en av hendene.
Rushdie ble angrepet i New York av islamisten Hadi Matar (24). Resultatet ble et punktert øye og en ødelagt arm, og 15 andre knivstikk mot bryst og overkropp.
Det var et mirakel at han i det hele tatt overlevde.
Hans forfatterkarriere kan være over. Det var som kjent hans bok Sataniske vers som endret livet hans i 1988.
Fanatiske «lærde» imamer fordømte boken som blasfemisk mot islam, ofte mens de skrøt av å aldri ha lest den. Denne agitasjonen fanget til slutt oppmerksomheten til Irans Ayatollah Khomeini, som utstedte sin fatwa i 1989 og i praksis dømte Rushdie til døden.
Det har ikke manglet på forsøk, men Matar var den som var nærmest det islamstene ville sett på som en suksess. Matar var en shiamuslim, og uttrykte etter angrepet sin respekt for Khomeini i et intervju med New York Times. Men Rushdie hadde han liten respekt for.
– Jeg tror ikke han er en veldig god person. Jeg liker ham ikke… Han er en som angrep islam.
Også Matar innrømmet at han kun hadde lest et par sider av boken som forårsaket at han ville drepe Rushdie. Drapet i seg selv har blitt til en helligdom for islamister over hele verden.
Slik er det med «fredens religion»: De som kritiserer islam skal dø. De som forlater islam skal dø. Ateister skal dø. Utro kvinner skal dø. Homofile skal dø. Og jødehatet i islam er som en pandemi, langt farligere enn Covid-19.
Islamistene slåss for en slags fred, slik «religionen» eller den hatefulle ideologien definerer fred. For fred kan kun oppstå når islam har overvunnet hele verden, og hver kvadratmeter av jorden har blitt forvandlet til dar al-Islam (islams hus/område). De områdene som ikke har underkastet seg islam kalles dar al-harb (krigens hus/område).
Vesten slipper gladelig inn millioner av islamister i sine land. Europeiske helter som Richard Cœur de Lion, Karl Martell, Jean de Valette, Don Juan de Austria og Jan Sobieski kjempet forgjeves.
Vil noen straffe Iran for sine dødelige kampanjer? spurte Bret Stephens i august.
Men dette skjer ikke. I stedet forsøker Biden å restarte atomavtalen som Trump avskaffet, og trygler ayatollahene om å selge mer olje til USA. Samtidig gjør han seg til fiende en av Irans største motstandere, Saudi-Arabia. Ingen bryr seg om overgrepene mot iranske jenter og kvinner, som førte til massive demonstrasjoner som dessverre er i ferd med å dø ut.
Les også: Forholdet USA–Saudi-Arabia overlevde 9/11, men ikke Biden-regimet
Det må bli slutt på at vi i Vesten frykter å krenke denne ideologien, mener Slater.
Vi skal ikke tåle mer nonsens om at krenkende ord er en form for vold – den evigvarende begrunnelsen for sensur som utøves av alle fra woke-folket som bedriver «cancel culture» til islamistiske mordere.
Ord er aldri vold. Angrepet på Rushdie var vold, av en brutal, feig og uprovosert form, skriver Slater.
Og til alle som vil prøve å ta forbehold om sin fordømmelse av angrepet ved å samtidig fordømme Rushdies ‘støtende’, ‘islamofobiske’ bok, bare vær klar over hva det er du antyder – at han tok dette over seg selv.
I tillegg allierer man seg med det iranske regimet som har akkurat den samme holdningen.
Men vi i Vesten er opptatt av energikrise og krigen i Ukraina, og glemmer derfor raskt sånne små detaljer som islamistiske angrep, som nesten ikke er nyheter lenger. Selv ikke drapsforsøk på en verdensberømt forfatter skaper særlig interesse.
De som uttrykker misnøye med hva slags ondskap våre politikere har latt invadere våre land risikerer å miste jobben.
Tysk journalist kalte Somalia et «shithole country»: Mistet jobben.
Alle sa Je suis Charlie etter massakren av redaksjonen i Charlie Hebdo. Problemet var at ingen egentlig var Charlie. Å endre profilbilde på Facebook krever ingenting av deg.
I minnesmarkeringen gikk Merkel og andre europeiske ledere hånd i hånd med presidenten av det ikke-eksisterende landet Palestina, Mahmoud Abbas.
Europeiske politikere hånd i hånd med tvilsomme gjester etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo i 2015. (Philippe Wojazer/ AP /NTB)
Ingen bar på tegningene som hadde forårsaket terroren. Man bar ynkelig på blyanter, for å liksom gi uttrykk for at pennen er sterkere enn sverdet. Men pennen blir svak når de riktige ordene forbys og fører til straff fra våre egne myndigheter. Blyanten er, som symbolisert, brukket.
Egentlig var det at man bar på en ubrukelig blyant et uttrykk for at terroren skremmer vettet av alle, og at europeiske politikere underkaster seg.
Labour-politikeren Naz Shah delte en tweet fra den ultraliberale woke-journalisten Owen Jones i forbindelse med den industrielle voldtektene av tusenvis av britiske barn, som ble kjent under det formildende begrepet «grooming».
Those abused girls in Rotherham and elsewhere just need to shut their mouths. For the good of diversity.
Mangfold er viktigere enn trygghet, og de «sårbare» voldtektsmennene, som stort sett var pakistanske muslimer, må jo ikke krenkes, ifølge europeiske politikere.
Ingen sa Je suis Salman i august, skrev Mich Humey etter angrepet på Rushdie. Det er kanskje mer ærlig, men neppe noe vi bør være stolte av.
Rushdie-affæren gjorde det krystallklart tilbake i 1989 at trusselen mot ytringsfriheten i moderne tid stammer mer fra vår egen feighet enn fra utenlandske teokrater.
I dag, etter at Salman Rushdie har mistet et øye og en hånd til kampen for ytringsfrihet, stirrer det vestlige etablissementet ut i verdensrommet igjen.
Rushdie fortjener så mye mer av oss, avslutter Slater. Det er enkelt å si seg enig.
Men også vi, de opprinnelige europeerne – vi døende borgere – også vi fortjener bedre av de som har makten over oss, og utnytter denne makten på verst tenkelig måte.
Les også:
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!
Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.
