Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

SVs Petter Eide ønsker ikke kongefamilien og det offisielle Norge på første rad under Nobelpris-utdelingen. Fordi dette kan fremstå som om Nobels Fredspris er en pris det offisielle Norge deler ut, og ikke Nobelkomitéen.

Dette er helt riktig observert. At utdelingen slik har skapt problemer for forholdet mellom Norge og andre stater – f.eks. Kina – på grunn av denne oppfatningen, er også riktig. Dette er en velkjent problemstilling.

Det som er spennende denne gangen, er at det er SV som plutselig er blitt engstelige for slikt.

Da Arafat fikk prisen sammen med Shimon Peres og Yitshak Rabin 1994, var det ikke noe problem for venstresiden at kongefamilien og det offisielle Norge ble assosiert med PLOs leder.

Hvorfor er det offisielle Norges rolle i forhold til Nobelprisen nå plutselig blitt et problem for SV?

I år skal prisen deles ut til Denis Mukwege sammen med Nadia Murad.

Nadia Murad tilhører den religiøse minoriteten yezidi. En folkegruppe som, i tråd med islams påbud, blir utsatt for folkemord, seksuell vold og slavehandel av islamistiske IS.

Fredsprisvinner Murads skjebne er en direkte konsekvens av islams voldspåbud. Det er på grunn av slik vold og sitt arbeid for andre kvinner som er utsatt for slikt, at Murad får prisen.

Det er dermed ikke til å unngå at prisen vil sette både IS og visse sider ved religionen islam i et lite flatterende lys.

Å drepe, voldta og utrydde den som ikke tilhører islam, er en del av religionen islams påbud.

Det vil si at – selv om ikke alle ønsker dette – den som vil, kan finne ryggdekning i religionen islam, dersom det er slik at en ønsker å iverksette utryddelse av folkegrupper.

En må tilbake til tredve- og førtitallets Tyskland for å finne en tilsvarende ideologi.

Religionen islam har blitt utvalgt av venstresidens som deres allierte i kampen mot og hatet mot USA – og hele den vestlige verden.

I denne kampen har venstresiden alltid ønsket å fremstå som – og fremholdt seg selv som – de gode, i motsetning til det onde USA og det onde Vesten.

Når en på denne måten ønsker å fremstå som «den gode» er det sikkert både flaut og vemmelig at ens allierte – religionen islam – nå blir avslørt som en ideologi med volds- og folkemordsoppfordring. Nå overfor et langt større publikum enn noensinne tidligere.

At kongefamilien og det offisielle Norge nå vil være tilstede på en seremoni som hedrer en overlevende fra islams folkemord, må være like ubehagelig for dagens venstreside som det ville vært for såkalte tyskvennlige om fredsprisen ble tildelt en overlevende fra NSDAPs konsentrasjonsleire.

Da Carl von Ossietzky i 1936 ble tildelt Nobels Fredspris for 1935, reagerte mange miljøer i Norge sterkt på at NSDAPs Tyskland ble satt i slikt uheldig lys.

Blant annet daværende utenriksminister Halvdan Koht fra Arbeiderpartiet, og Venstres J. Ludwig Mowinckel, som trakk seg fra komitéen for at Arbeiderpartiregjeringen og Stortinget ikke skulle assosieres med fredsprisen og slik fornærme Tyskland. Utenriksdepartementet rådet Kong Haakon å ikke være tilstede under prisutdelingen. Hamsun skjelte ut Ossietzky. NS og Quisling kritiserte Ossietzky som pasifistisk landsforræder.

Mange støttet nasjonalsosialismens Tyskland. Andre igjen var redde for å provosere.

I 2006 fryktet daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre at Vebjørn Selbekk skulle provosere islamismen, en like mektig fiende som en alliert, og i stedet for å hylle redaktørens mot, gikk han ut og bad ambassadene i Midtøsten beklage at faksimilen av karikaturtegningene hadde skapt slik uro i muslimske miljøer, og at en selvsagt respekterte religionen.

Så med dette i tankene spør jeg idag – hvorfor kan ikke venstresiden bare ta et oppgjør med og konfrontere islam likså greit med én gang? Istedenfor alt dette skamfulle fjolleriet, som bare blir mer og mer latterlig for hver gang.

Den miserable alliansen med islam er et vennskap som bringer venstresiden lengre og lengre ned i skam og forklaringsproblemer.

Da verden gravde opp Pol Pots massegraver på 70-tallet, måtte venstresiden innrømme at de hadde valgt feil venn. Likeså den gangen da verden fikk innsyn i Stalins utryddelser.

Er det ikke mye lettere å bare ta et oppgjør med islam med én gang og vise litt ryggrad, enn å hele tiden måtte springe rundt med kost og feiebrett og passe på så ikke kongefamiliens tilstedeværelse, kristne avisredaktører, menneskerettighetsorganisasjoner, journalister, aktivister og sosiale medier nok en gang retter sitt ubehagelige lys mot nok et folkemord? Nok en totalitær drapsideologi, som en nok en gang ukritisk har valgt å alliere seg med?

Hvorfor kan ikke venstresiden bare kappe vaierne og la vraket gå til havs?

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.