Det finnes kunnskap som er av en slik natur at det forandrer måten man ser verden på. Ett av dem er: Hva ville skje hvis Al Qaida fikk masseødeleggelsesvåpen? Et mer påtrengende er: Hva hvis det finnes bevis for at de har forsøkt å skaffe seg slike våpen? For ikke å snakke om at de faktisk har dem? Da vil et annet like viktig oppfølgingsspørsmål være: Hvorfor har ikke våre medier og politikere fortalt oss om det?

Spørsmålet «Al Qaida og WMD» er omhegnet av «hvis» og befinner seg ute i randsonen hvor vi tror det hører hjemme. I fryktens og usannsynlighetens sone.

Men det sier mer om vårt eget behov for trygghet, og politikernes og medias motstand mot ubehagelige kjensgjerninger.

Skyggen av et mareritt

The setting was a campfire in Kandahar on a warm night in mid-August, three weeks before 9/11. Mn were dining and drinking tea. In the firelight were Osama bin Laden and his only peer, Ayman al-Zawahiri, the Egyptian surgeon who had, in 1998, brought is Egyptian Islamic Jihad organization – with its array of educated tacticians – togheter with bin Laden’s jihadist network to form al Qaeda. These two men, soon to be household names, cult heroes to a billion people, pariahs to another billion – were, at this point, known for the most part to terrorism experts and adherents of obscure Islamic Web-sites.

Across the campfire from bin Laden and al-Zawahiri were two men – believed to be Sultan Bashiruddin Mahmood and his associate Abdul Majid. Mahmood had been a key patriarach of Pakistan’s three-decade mission, ultimately successful, to build a nuclear bomb. While the driving force behind these efforts was the headstrong, unmanageable Abdyul Qadeer (A.Q.) Khan, who had stolen Western designs for the production of enriched uranium in the 1970s and brought them to explosive fruition in the 1980’s, Mahmood’s role as chairman of the country’s atomic energy commission and an expert in methods to enrich uranium granted him a designation of national honor. With that honor came a platform that he had used in the late nineties to advocate the idea that nuclear weapons should be spread to other Islamic countries. He had become increasingly radicalized, believing that such a destructive grant would trigger an «end of days» scenario and the beatific triumph of Islam. In 1999, such pronouncements prompted his ouster from the country’s officialdom; he was reassigned to a lesser job and then, in humiliation, resigned.

For him to resurface in this way, with bin Laden and Zawahiri, was daunting.

Amerikanerne fikk vite om dette møtet i oktober 2001, like etter at de hadde begynt bombingen av Afghanistan. Det står beskrevet i Ron Suskinds bok The One percent doctrine. Deep inside America’s pursuit of its enemies since 9/11, fra 2006.

Under tyngden av 9/11 skapte denne informasjonen det Suskind kaller «cognitive dissonance»

– that evocative term for how collisions of competing ideas create dissonane, discomfiting noise that compels the mind to modify existing beliefs or invent new ones as it searches for quit. It is that process that so often drives forward motion in the cacophony of modern life.

9/11 var beviset for hva som skjer når man ignorerer den kognitive dissonansen. Nå kom et varsel om at noe var på gang som stilte alt annet i skyggen.

Muligheten for at al Qaida kunne skaffe seg WMD var av en slik karakter at det kullkastet alle vante forestilinger. Man kunne ikke overlate noe til tilfeldighetene. Selv om det bare var én prosents risiko for at de kunne skaffe seg WMD, så måtte USA handle som om det var et faktum. Derav tittelen på boken: The One percent doctrine. Derav også Bush-doktrinen, slik den egentlig oppsto.

Av mediene er den fremstilt som retten til preemptivt angrep, at USA har retten til å slå til mot en trussel, og at det er opp til USA å vurdere når trussel foreligger.

Den virkelige grunnen var møtet rundt leirbålet i Kandahar i august 2001. Men det våget ikke Bush å fortelle det amerikanske folk. Det ville skremt vettet av dem, uten at Bush-administrasjonen hadde kunnet gi garantier om at man hadde situasjonen under kontroll. Man visste ikke hva som hadde skjedd, og kunne heller ikke av taktiske grunner si noe.

Som vi vet har mediene forvandlet denne doktrinen til et eksempel på Bush-administrasjonen alenegang, selvtekt og arroganse.

Kunnskapen om dette møtet og mye mer ble kjent med Suskinds bok. Det er to år siden, men jeg har ennå ikke sett én referanse i norske medier. Når det skal sies heller ikke i utenlandke. Er det fordi kunnskaper er for ubehagelig? Utløser for mange spørsmål, skaper for mye usikkerhet, tvinger oss til å revurdere måten vi tar verden for gitt på?

Men som Suskind skriver: The «what ifs» can kill you.

In a quieter time, Bill Clinton could grouse to Alan Greenspan that his presidential fortunes – and those of the country’s economy – would be determined by judements from the bond market. Now they may be determined by whether some mall security guard in Palo Alto notices that the guy in Neiman Marcus is wearing an overcoat in the summer and smells like gardenias and is carrying a funny suitcase; and it will be further determined – that nation’s fate, that is – by whether that guard calls the FBI, and whether someone answers, and whether the call is transferred to somebody else who knows what all that means, in time.

Størrelsen på en miniatombombe ser som en grapefrukt.

Kunnskap og frykt

Kunnskap om en stor trussel utløser frykt hvis den ikke ledsages av forsikringer om at myndighetene har kontroll. Bush-administrasjonen hadde ikke kontroll. De hadde ikke en gang presis kunnskap, bare nok til at den store skjelven tok dem.

Suskind henger ikke ut Cheney, Bush og Rumsfeld. De var virkelig «concerned» og gikk til sengs hver kveld med spørsmålet: hva kan skje, hva våkner vi til?

De som virkelig følte trykket, ovenfra, og nedenfra, fra folket og fienden, var de ansatte i etterretningsorganisasjonene skulle forhindre en slik mulighet. For å gjøre det måtte de ha visshet. I denne fasen, de første årene etter 9/11 levde folk under et umenneskelig press. De skulle forhindre et nytt angrep, kanskje med WMD.

Det var som svar på denne trusselen at Dick Cheney og Rumsfeld bestemte at «hanskene måtte av» og at de måtte som Cheney sa «work on the dark side». Resultatet var Guantanamo og Abu Ghraib. Men det var også nødvendigheten av å jobbe med alle som var villige, dvs. stater og regjeringer som USA ellers ikke hadde mye til overs for. Alle andre hensyn måtte vike. Det er vanskelig å bebreide dem dette.

Det ville ikke være mulig å skrive bøker som Suskinds, eller Bob Woodwards, eller Lawrence Wrights, hvis det ikke var folk innenfor systemet som a) ville at sannheten skulle frem, b) mente det var en annen måte å gjøre det på. Bøkene er fulle av avsløringer som i mange andre land ville utløst etterforskning for å finne kildene (jfr. forsvarsmnister Strøm Erichsens jakt på kilder i sitt departement for selv bagatellmessige lekkasjer til VG). I USA er lekkasjer blitt en del av systemet. Det er måten systemet korrigerer seg selv på. Noe lignende finnes ikke i noe annet land, og slett ikke i Norge, der byråkrater og tjenestemenn er livredde for å snakke med pressen. Hvis lederne var smarte ville de oppmuntre til lekkasjer.

I USA gjør den fjerde statsmakt seg fortjent til navnet fordi forvaltningen gir dem opplysningene som eksponerer feilene. Det gir mulighet for korrigering av kursen- Det er i staten og samfunnets egeninteresse at mediene får the tools til å gjøre jobben. I Norge betrakter staten mediene som en fiende. Forvaltningene lekker nesten ikke.

Ideologiseringen av norske medier gjør at vi ikke lenger forstår hva de amerikanske holder på med. De ble lenge beskyldt for å dilte etter Bush. Men det tok amerikanske journalister og forfattere tid å analysere problemstillingene og skille de ulike komponentene.

Krigen mot terror er reell, men er det en annen måte å føre den på? Selv Rumsfeld spurte: er det slik at vi skaper flere terrorister for hver vi dreper? De moralske og politiske dilemmaene har ikke forsvunnet. Man trengte bare tid til å definere dem på en annen måte enn Bush. Man trengte også tid til å bli klar over hans modus operandi.

Amerikanerne tar et oppgjør med Bush, men kommer frem til helt andre konklusjoner enn europeerne: de anerkjenner at post 9/11 er en helt annen verden, og at «the what ifs can kill you».

Neste artikkel:

Hva fant man ut om møtet rundt leirbålet?