Kommentar

Amerikansk rettsvesen og journalistikk er uhyre trofast mot detaljer når man ruller opp en sak. Således kan det være en prøvelse å følge med i saker som den mot visepresident Cheneys tidligere stabjsef, «Scooter» Libby.

Onsdag ble det kjent at president George W. Bush autoriserte at Libby kunne sitere fra en hemmeligstemplet National Intelligence Estimate overfor New York Times-journalisten Judith Miller i juli 2003.

Dette kan også fremstilles som at Bush autoriserte lekkasjer. Det kommer an på øynene som ser. Bush-administrasjonen og presidenten har vært rasende over lekkasjer og gjort store anstrengelser for å finne kildene. Hvis Bush selv har lekket, er det politisk skadelig for ham.

Andre vil si at det ikke var lekkasje, men nedgradering, noe som er innenfor presidentens myndighet.

Amerikansk politikk består av slike tvetydigheter, dvs. virkeligheten er tvetydig. Bare omhyggelig, nitid arbeid kan gi grunnlag for å bedømme hva som er riktig.

Det er bemerkelsesverdig at Aftenposten i dette tilfelle overhodet ikke bryr seg om nyanser, men slår fast i overskriften at «Bush sa ja til CIA-lekkasje». Ikke nok med det, men avisen slår også fast at det var president som sto bak avsløringen av CIA-agent Valerie Plame.

Det ville i så fall hvert en politisk bombe som hadde slått alt annet av forsiden.

«President George W. Bush godkjente ulovlig lekkasje av CIA-agents navn, hevder visepresident Dick Cheneys tidligere rådgiver».

Aftenpostens ingress. Man spør seg både om håndverket til journalist Tor Arne Andreassen, om kontrollen på desken, og i det hele tatt kvalitetskontrollen i avisen.

Vi snakker om en av de mest sensitive saker i amerikansk politikk.

Det rettsdokumentene forteller er at artikkelen til tidligere ambassadør Joesph Wilson i New York Times om at han ikke hadde funnet tegn til at Irak hadde kjøpt yellow cake i Niger, i motsetning til hva administrasjonen hadde hevdet, – provoserte Det hvite hus. Libby ble autorisert til å lekke informasjon fra en National Ingtelligence Estimate som dreide seg om Iraks forsøk på å skaffe seg uranmalm.

Libby sa til retten at dette var unikt. Men dette var ikke noe «rørleggerarbeid». Han ba om en vurdering fra Cheneys jurdiske rådgiver.

Bush-administrasjonen var i en forlegen posisjon. Rett etter at Wilson-artikkelen sto på trykk måtte Det hvite hus beklage at Bush hadde sagt i sin State of the Union-tale i januar, at Saddam forsøkte å skaffe seg uran.

Mr. Libby discussed some of the conclusions of the intelligence report with Judith Miller, then a reporter for The New York Times, in a meeting on July 8, 2003, the court documents say. The previous day, the White House, for the first time, had publicly admitted that Mr. Bush’s statement in the State of the Union address earlier that year, alleging that Mr. Hussein had sought uranium in Africa, should not have been in the speech.

A little more than a week later, under continuing pressure, the White House published a declassified version of the executive summary of the estimate, in an effort to make the case that Mr. Bush’s statement had been justified by the intelligence community’s best judgment.

Det står ikke noe i rettsdokumentene som ble kjent onsdag at Libby skal ha innrømmet å ha lekket Valerie Plames navn.

Det er noe Judith Miller skrev i en artikkel som sto på trykk i 2005, der hun ut fra notatene sier at Libby nevnte at Jospeh Wilsons kone arbeidet i CIA.

Ms. Miller wrote an account of her meeting with Mr. Libby, which was published in the Times on Oct. 16, 2005. She wrote that her notes showed that the two had discussed Mr. Wilson’s wife, who according to her notes worked in a unit of the C.I.A. engaged in the assessments of unconventional weapons.

Ms. Miller said that Mr. Libby also discussed a chronology that he portrayed as «credible evidence» of Iraq’s efforts to acquire uranium. She made no reference to whether Mr. Libby referred to any material as derived from the intelligence estimate, but said that he talked about two reports, one in 1999 and another in 2002, that seemed to support the contention that Iraq was interested in obtaining uranium.

Det kan virke som om forhåndsdømming og fordommer om USA har nådd et slikt nivå i norsk presse at man ikke lenger bryr seg om fakta. Man vet svaret på forhånd: Guilty!

Cheney’s Aide Says President Approved Leak

Les også

-
-
-
-
-

Les også