Kommentar

Seriøse journalister i USA har for lengst gått løs på Bush-administrasjonen, og medlemmer av den samme administrasjonen snakker villig vekk om hva, hvorfor og hvordan ting skjedde. Journalister som Ron Suskind gjør en viktig jobb. Det gjør også tjenestemennene som lekker. De sørger for utlufting og gir opinionen og folkevalgte bedre innsyn i Bush-folkenes gjøre og laden.

Nå begynner vi å vite ganske mye, og det ser ikke pent ut. Suskind legger enda noen alen til kunnskapen med sin siste bok: The One Percent Doctrine. Michiko Kukatani gir en positiv anmeldelse i New York Times.

Tittelen er kryptisk. Når man får vite hva den står for, glemmer man den ikke så lett. Opinionen har hørt om forkjøpskrig og forebyggende krig. Dette uttrykket dekker noe som går enda lenger: i post-911 verdenen har man ikke råd til å vente på bevis, man må handle på mistanke, som kanskje bare har en sannsynlighetsgrad på én prosent. En skremmende tanke, vil mange synes.

«The One Percent Doctrine,» refers to an operating principle that he says Vice President Dick Cheney articulated shortly after 9/11: in Mr. Suskind’s words, «if there was even a 1 percent chance of terrorists getting a weapon of mass destruction — and there has been a small probability of such an occurrence for some time — the United States must now act as if it were a certainty.» He quotes Mr. Cheney saying that it’s not about «our analysis,» it’s about «our response,» and argues that this conviction effectively sidelines the traditional policymaking process of analysis and debate, making suspicion, not evidence, the new threshold for action.

Cheney blir en mer og mer dyster og manipulerende person. Suskind beskriver samarbeidet, for ikke å si symbiosen, mellom ham og Bush. Bush er ikke nysgjerrig eller så veldig på hugget etter ny informasjon. Derfor styres en god del viktig info utenom Det hvite hus. Tjenestemenn forteller hvordan de i begivenhetenes løp oppdagat at presidenten var uvitende om viktige saker.

Suskind tror det var med hensikt, for å påvirke presidenten, men også for å gi ham mulighet til å propagandere for sitt syn uten for mange brysomme motforestillinger, som i tilfellet trusselen fra Saddams Irak. Det ga også Bush et sterkere kort til «deniability»: han kunne dementere saker med et ærlig ansikt, for han visste jo ingenting.

This book augments the portrait of Mr. Bush as an incurious and curiously uninformed executive …
Suggesting that Mr. Bush deliberately did not read the full National Intelligence Estimate on Iraq, which was delivered to the White House in the fall of 2002, Mr. Suskind writes: «Keeping certain knowledge from Bush — much of it shrouded, as well, by classification — meant that the president, whose each word circles the globe, could advance various strategies by saying whatever was needed. He could essentially be ‘deniable’ about his own statements.»

«Whether Cheney’s innovations were tailored to match Bush’s inclinations, or vice versa, is almost immaterial,» Mr. Suskind continues. «It was a firm fit. Under this strategic model, reading the entire N.I.E. would be problematic for Bush: it could hem in the president’s rhetoric, a key weapon in the march to war. He would know too much.»

Dette er bare en detalj i en styringsform som likte å ta avgjørelser bak lukkede dører, som ikke likte innsyn, og ikke likte en åpen debatt. Bush fikk ikke høre motforestillingene til folkene sine, selv på det høyeste nivå. Bush og Cheney likte dessuten å gå utenom det etablerte systemet. 911 ga dem frie hender.Akkurat som med Irak-krigen, vil liberale som innså at en ny situasjon krevde nye midler, føle seg lurt. De utnyttet krise til egne formål.

Boken avslører at verdens største selskap når det gjelder behandling av korttransaksjoner, First Data Corporation, ga myndighetene aksess til real-time informasjon om kort-transaksjoner. Det er nytt, og passer inn i opplysningene om at National Security Agency fikk utlevert telefonlistene til amerikanerne.

Personality, Ideology and Bush’s Terror Wars