Kommentar

Hvorfor velger en av Norges få personer med standing i utlandet å gå ut og tråkke USA på tærne, på Norges bekostning? Jan Egelands artikkel «Kan vi ha en alliert som torturerer?» får en til å lure på hva som foregår på kammerset i Arbeiderpartiet.

Egeland tilhører eliten, med stor goodwill og politisk kapital etter sin jobb som nødhjelpskoordinator i FN. Hvorfor velger å han å bruke den på denne måten? Regjeringen har allerede et kjølig forhold til USA. Dette utspillet vil bli lagt merke til. Man vil spørre seg hva hensikten er.

Egeland har åpenbart sett den sterke dokumentarfilmen «Taxi to the Dark Side» om hvordan den afghanske drosjesjåføren Dilawar ble mishandlet til døde. Alle som ser den blir rystet og opprørt. Men det er altså amerikanske reportere som avslører mishandlingen og ansvarsfraskrivelsen oppover i systemet.

Egeland lager en kortversjon der mye er utelatt, og hvor den amerikanske selvforståelsen og selvkritikken ikke er nevnt med ett ord.

Han gir en feil fremstilling av Bush sitt veto: Bush er på vikende front. New York Times kommenterte at han med sitt veto mest var opptatt av å beskytte presidentens prerogativer – dvs. fullmakter.

De siste to årene har det kommet et vell av avsløringer om administrasjonens meritter på den «mørke siden». Både rettsapparatet, forskere, embetsmenn, journalister og politikere har bidratt til å avsløre overtrampene, dokumentere at de var policy og få dem korrigert.

Bush-administrasjonen har svertet USAs gode navn og rykte, men proporsjonene forsvinner helt i Egelands fremstilling. I «Taxi to the Dark Side» oppgis et tall på rundt 120 som har mistet livet i amerikansk fangenskap. Det er 120 for mye. Men den som lytter til Egeland og likesinnede, må tro at det er langt flere. Når man kaller USAs fangenettverk for vår tids Gulag, slik Harold Pinter har gjort, har man forlatt virkelighetens verden. Egeland legger seg tett opp til denne karikaturen av USA.

Hvis artikkelen hadde vært skrevet da Abu Ghraib sto på som verst, hadde reaksjonen vært mer forståelig. Men hvorfor nå?

Egelands fremstilling er misvisende, også rent faktisk. Colin Powells bevisfremlegging i talen til FNs sikkerhetsråd var ikke basert på tilståelsene frembrakt under tortur av libyeren al-Libi i Egypt, men på den irakiske avhopperen Curveball som tysk etterretning avhørte. CIA fikk aldri selv avhøre Curveball, som løy så det rant av ham. Det er de fortsatt forbannet på tyskerne for.

Egeland har også tidligere skrevet råpopulistiske fremstillinger av følsomme temaer. Hans fremstilling av Hamas og situasjonen i Gaza for en tid tilbake var skåret over samme lest.

Denne gang slår han i bordet med et argument for norsk tilbaketrekning fra Afghganistan som hittil ikke har vært hørt i debatten. Man skulle tro det var Erling Borgen som var forfatteren.

Pint ihjel. Når USA nå igjen erklærer at tortur kan fortsette må Norge revidere vårt engasjement i Afghanistan.

Hvorfor gi venstrefløyen i SV en slik gavepakke? Jeg kan vanskelig forstå at UD er særlig begeistret for et slikt utspill.

Egelands utfall kan kun skade norske interesser i Washington. Egeland er i en posisjon hvor han ikke kan tillate seg å tenke høyt. Basert på motstanden mot rakettskjoldet og en uvennlig behandling av ambassadesaken i Oslo vil amerikanerne måtte spørre seg: Er Norge en alliert?

Les også

-
-
-
-
-

Les også