Når ettertiden skal studere hvordan nordmenn opprettholdt mytene om seg selv, kan det illustreres ved den lille historien om hvordan Jan Egeland tuktet USA.

En apokryf historie er som kjent en historie som kunne vært sann, men ikke er det. Noen har funnet den på for å illustrere et poeng. I Norge av idag oppstår slike historier inne i journalistenes hoder og de elsker seg selv for det.

Man forveksler tidssekvense med kausalitet. Jan Egeland sa noen ord om industriland som ikke ga det de burde til bistand. Bidrag på rundt 0.14 prosent, mot nærmere 1 prosent for de nordiske land (en farlig påpeking med tanke på hvor Egeland kommer fra). Bush-administrasjonen følte seg truffet. Bush tok det opp på pressekonferansen der han lovte at USA skulle hjelpe tsunami-ofrene. Egeland rykket ut og presiserte at han ikke mente å kritisere USAs manglende flomofferbidrag, men uhjelp generelt. Samtidig behandlet New York Times saken på lederplass og ga Egeland rett: USA gir altfor lite til bistand.

Bush’ første pressekonferanse var såvidt jeg husker onsdag. Fredag, nyttårsaften, ble bidraget til tsunami-ofrene tidoblet.

Dette er sånn noenlunde forløpet. Enhver som steller med historie forstår at det å nøste opp hele saken krever ganske mye arbeid. Det er alltid mer komplisert enn man tror.

Men norske journalister velger ofte den motsatte veien: de forenkler.

Her er Marie Simonsen i Dagbladet, onsdag 5.1:

«FNs nødhjelpsgeneral Jan Egeland fikk fart på de statlige bidragene da han tidlig gikk ut og kalte verdens rikeste land for «stingy» Det ville ikke USA ha sittende på seg og mangedoblet straks sitt beløp. Samtidig har Egelands udiplomatiske mobbing vakt furore i landet, hvor bistand i stor grad er privatisert gjennom veldedighet.»

Det er for å si det forsiktig kanskje flere faktorer enn Egeland som lå bak USAs tidobling. På engelsk kalles det å være conceited, ha overdrevne forestillinger om seg selv. Akkurat som Dagsnytt for noen år siden begynte å stille spørsmål om ikke Norge skulle legge press på USA i den ene eller andre sak, f.eks. spørmålet om å gå til krig i Irak.

Furore er dessuten et positivt ord, men brukes nå konsekvent om oppstuss, oppsikt og det mer negative.