Det ligger masse politikk begravd i tsunami-katastrofen. Vi savner stoff om hvordan katastrofen behandles i regionen. Indonesia virker likegyldig til egne borgeres skjebne. Vi hører om flaskehalser på flyplassen i Medan, og mangel på lastebiler. Men Indonesia har da en stor hær, som er til stede ikke minst i Aceh, skulle man tro. Ligger det politikk bak?

Det kan være likegyldighet i et land med 180 millioner innbyggere. Eller et bevisst valg: man vil tukte den opprørske befolkningen i Aceh en gang for alle. Katastrofen betraktes kynisk som en anledning til det. Overdrevet? Neppe.

Vesten flommer over av medfølelse og ønske om å hjelpe. Er hele verden slik? En bekjent på reise i Malaysia kunne fortelle at der var man ikke overdrevet opptatt av katastrofen. Den ble bare sånn måtelig rapportert i nyhetene, og ble endatil omtalt som en «incident».

Rapportering av slike spørsmål må være en naturlig del av dekningen. Fredningstiden må være over.

Kritikken av Vesten har vært der hele tiden.
Vesten får kritikk for å være mest opptatt av sine egne tsunami-ofre. Og se om man ikke greier å la antiamerikanisme få utløp også i dette tilfellet! Jan Egelands kritikk virket dårlig timet. Når USA setter inn en hangargruppe og bygger en koalisjon av villige, heter det at USA gjør et kupp når det får med seg India (Stein Tønnesson). Det er knapt noe annet land i Europa hvor antiamerikanismen er sterkere, sa Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad til Aftenposten nyttårsaften.