Engasjementet for tsunami-ofrene virker som et fremskritt i humanitet. Nå har stormene over Nord-Europa forskjøvet oppmerksomheten. Det nærmeste betyr mer. Står vi overfor en hardere verden?

Presterud i Cicero og flere andre snakker nå med selvfølgelighet om at ekstremvær er kommet for å bli; i omfang, hyppighet og styrke.

Til tross for sparte strømutgifter: folk er urolige over de ekstreme værtypene og de høye temperaturene. De liker det ikke. Noe er galt.

Nå spår man ikke lenger, nå konstaterer man at klimaendringene er her, som et vanlig innslag i Dagsrevyen. Når skal politikerne våkne og forstå at tiden er inne til å kapitalisere på forståelsen og skissere noen radikale løsninger?

Det mangler visjoner.

Norge er blitt rikt på grunn av drivhusgassene, som en av verdens store eksportører av fossilt brensel. Har vi ikke en moralsk forpliktelse på klodens vegne til å gå foran i utviklingen av ren energi?

Det er sant som det er sagt: hvis ikke Norge har råd til å utvikle ren energi, hvem skal da gå foran? Når eksempelvis gasskraftverk ennå ikke kan drives rene, har det noe med ressursene som settes inn.

Innsatsen for tsunami-ofrene vil trolig gå på bekostning av hjelp til andre nødlidende. Det pleier å være slik. Men det er større grunn til å frykte at nye naturkatastrofer vil tvinge frem en hardere prioritering av ressursene. Det blir mindre til de langt borte, de fattige, korruptstyrte. Det er kynisk sagt nok av mennesker og begrenset med ressurser.

Prioritering og omstilling har foregått i økonomien og forvaltningen i lengre tid. Det er ingen grunn til å tro at det ikke vil forplante seg til det humanitære området. Hvilket har vært praksis til alle tider. Men nå på en annen måte.

Naturkatastrofene kaller frem et av de dypeste instinktene i oss: overlevelsesinstinktet. Vi mennesker gjør alt for å overleve, for å redde vår egen flokk. Kun noen ganske få trosser det og ofrer sitt eget liv for fremmede.

Denne utviklingen har vært på gang lenge: befolkningsforflytningene har vært så store at det måtte settes grenser. Asylinstituttets regler er én ting; en stats ressurser noe annet. Når det ene kolliderer med det andre, skjerper man kriteriene for asyl. Slik det har skjedd over hele Vest-Europa.

Det har også å gjøre med kultur og identitet. Prisen for å integrere de fremmede i en helt annen kultur, ble vel høy. Terror-trusselen kommer på toppen av dette. Trolig vil integrasjonen i Europa og bevisstheten om felles kultur bli sterkere. Tyrkia kommer neppe med i EU.

Storbritannia bestemte for en tid siden at aidssyke asylsøkere ikke skulle få behandling før en avgjørelse om søknaden forelå. Mange leger saboterer direktivet.

Slik virker overlevelsesinstinktet: Usikkerheten utenfra gjør at man vil ha størst mulig trygghet innad. I en slik situasjon vil nok både Den europeiske menneskerettskonvensjon og FN-konvensjoner måtte vike. Man gjør det man føler man må.

Overdrevet? Vi snakker om noen av de dypeste mekanismer i mennesket. De som gjorde at flokkene overlevde i en fiendtlig natur.

Til alle tider har det vært praktisert utvelgelse: hvem har størst sjanse for å overleve? Vår tids rett til liv og velferd for alle er noe enestående i historien. Er vi forberedt på at det kan være forbigående?

Og hvis noen er i tvil: vi snakker ikke om dette som et «bør», men som et «er». Under endrede levevilkår vil også moralen forandre seg.

Satt på spissen: Nederland vil neppe ha så mye å avse til Bangladesh hvis dikene holder på å bryte sammen.

Det ligger noe imellom og sperrer her: det begynte med Darwin og the survival of the fittest, som ble omtolket til at kun den sterkeste overlevde. Det kan like gjerne være den smarteste. Men det naturlige utvalg sto fast, bare at nazistenen gjorde ordet seleksjon spedalsk.

Også ordet triage, som var det prinsipp at man på slagmarken måtte velge hvem man skulle hjelpe. Noen var hinsides hjelp med datidens midler. AH overførte dette på menneskelivet: noen var unfit for life.

Som en frykt for demonene i vårt indre har vårt humane, liberale samfunn jaget alle disse begrepene ned i kjelleren. Men lokket består også i et fett lag velferd. Det er dette spekklaget som gir oss råd til å være romslige og rause, eller skal vi heller si likegyldige og grenseløse?

Bildene av havet som går amok lyder som en gong-gong i våre indre ører. Dypt nede bærer vi på en redsel for katastrofen. Først når vi kjenner denne redselen gripe oss, reagerer vi.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-