håkjerringa

Det menneskelige øye trenger inn over alt. Selv én kilometer under polisen, hvor det er minus 1 grad og stummende mørke. Der lever håkjerringa, en haiart som kan bli opptil 200 år gammel. For å klare seg under de ekstreme betingelsene har hun lav forbrenning. Hun beveger seg ultrasakte for å spare energi.

Hun overlever ved å spise alt hun kommer over: råtnende isbjørner og seler. Hun finner maten gjennom luktesansen. Håkjerringa er blind. En egen parasitt sitter fast til øynene og suger dem ut.

200 år i mørke og ensomhet.

Bildene av dyrs lidelser gjør noe med oss. Dyr er ikke dyr. De kjemper for overlevelse mot store odds. Selv en kvinnelig hvithai gjør det. Hun har en tilmålt tid til å finne mat. Når hun lykkes kommer andre haier og tar maten hennes.

ANNONSE

Naturen er storslått, men tragisk og grusom. Da folk hadde kontakt med naturen gjennom arbeidet, visste de det, som noe selvfølgelig. De trengte ikke si det. Menneskene hadde en viss opparbeidet brutalitet. Som guttunge var jeg med å gjelde smågriser med kniv. De skrek forferdelig, men det var ingen som tenkte på det som unaturlig.

Vi tror at vår følsomhet er et tegn på utvikling og humanitet. I virkeligheten legger vi mange filtre mellom oss selv og virkeligheten, og det undrer meg: Vi ser bildene fra Syria, men vi vil ikke snakke om hva de betyr. Blonde nordmenn/skandinaver er ekstra flinke til å være humane.

Journalist i Dagens Næringsliv, Ole Øyvind Sand Holt, har vært i Syria og møtt WHOs lokale leder, Elizabeth Hoff. Hun er den av de internasjonale hjelpearbeiderne som har vært lengst i landet, og forholdet til Syria begynte lenge før krigen brøt ut.

I år 2000 leide hun en bil og kjørte en måned rundt i Syria som turist. Det Elizabeth Hoff falt mest for den gangen, var sammensetningen av mennesker. Etter at hun kom tilbake, fortalte hun regionaldirektøren i WHO, som kommer fra Irak, hvor godt hun likte det syriske folket. «Ja», husker hun at han svarte. «Men de dreper hverandre».

Det er den type svar du ikke får heist i norske medier, til tross for at det må være ett av de mest påtrengende i vår tid. Hvordan er slik brutalitet mulig? Bombing av sykehus, tønnebomber mot sivile?

Har visse samfunn og kulturer mer til felles med den blodige kampen for tilværelsen som BBC Earth dokumenterer enn det vi forbinder med sivilisasjon?

Hva skjer når vi importerer hundretusener og millioner fra disse regionene til et Europa hvor den uttalte politikk er at disse mennesker er fritatt for kampen for tilværelsen? Kommer det til å gjøre dem gode?

Det insisterer Erna Solberg på og Trine Skei Grande. De er enige om at alle mennesker vil det samme, hvis de får muligheten. Vi gir dem sjansen.

Men barnelærdommen sier noe annet.

Paulus skriver at han vet hva som er det rette, men likevel gjør han det gale. Han vet at dette er noe grunnleggende menneskelig.

Innvandrerne fra Midtøsten og Nord-Afrika vet at de skylder det norske samfunnet mye, men det er ikke sikkert de kommer til å være takknemlige. Det kan være alle de ufortjente gavene utløser motsatt reaksjon, eller at de tas som en selvfølge.

For å fjerne alle hindre og alle forskjeller «river» vi vår egen kultur. Det er sosialdemokratisk  likhet i globaliseringens tidsalder. Hvis korset provoserer, så vekk med det. Hvis salmer og sanger er uforståelige så slutt med dem.

Å si at dette betyr slutten på velferdsstaten er bare for en krusning å regne.

Det er et samfunn som forfølger noen verdier helt uten tanke på konsekvenser og omkostninger, og går fra et egalitært overflodssamfunn, som er en historisk anomali/unormalt, til å reprodusere noe som minner om naturen: En brutal kamp for å overleve.

Man ser allerede dette utspille seg i Sverige. Mediene har begynt å rapportere om opprøret som tross alt foregår foran øynene på folk. Men de klarer ikke beskrive hva de ser. De forstår ingenting. Dermed vokser skrekken.

Naturen er til å stole på

Hvis samfunnet svikter, så har vi naturen. Den følelsen sitter dypt i nordmenn: Vi kan alltids plante en potetåker.

Men hvis også naturen blir fiendtlig og uberegnelig, hva da?

Vi lever i den antropocene tidsalder, dvs menneskene, deres gjøre og laden, preger jorda på bekostning av alt annet liv.

BBC Earth har trengt inn og ned steder hvor ikke noe kamera før har vært. Gjør det noe med oss? Tar vi det inn over oss? Den som vet har ansvaret.

På radio hører jeg om at Svalbard har opplevet var måned etter måned med kontinuerlig stigende temperaturer. Isbjørnen har problemer å finne mat.

BBC har hatt flere drypp som forteller oss om hva som er i anmarsj: I de mest rammede deler av kloden vil temperaturen stige til til umenneskelige nivåer. Der det nå er rundt 40 vil det gå opp mot 60 grader. Ikke noe menneske kan leve under slike forhold.

Noen uker senere: Det er oppdaget av ekstrem varme setter i gang prosesser hos plantene. De skiller ut stoffer så de blir giftige for mennesker. Det gjelder planter som er grunnkost for fattige mennesker, som kassawa.

Hvorfor ser vi på naturprogrammer hvis vi ikke kan ta inn over oss ansvaret for kloden?

For to uker siden vedtok den norske regjering å åpne for leteboring i det østlige Barentshavet. Den samme regjering som underskrev klimaavtalen utvider oljeletingen til nye områder i nord. Man skulle tro det ville utløst et ramaskrik. Men det gjorde ikke det. Frederic Hauge var rystet, men ellers gled de pent og pyntelig inn i folden «alle» sammen. Overordnede nasjonale interesser. Et sted må pengene komme fra og vi har ikke råd til å la være.

Prioritering

Politikk handler om prioritering. Folk må vite at det er en evne til å se forskjell på smått og stort, viktig og uviktig.

1.000 arbeidsplasser på og rundt Rygge flyplass er viktig. Langt viktigere enn 80 kroner i passasjeravgift for å tilfredsstille Venstres forfengelige behov for å fremstå grønn. Det er dessuten et svært dårlig signal fra en borgerlig regjering å bruke avgifter til å tette et budsjetthull. La sosialistene velge slike løsninger. Den vreden Solberg og Jensen utløser gjør stor skade på deres troverdighet, og den kan ikke måles i penger.

Utad har man et hierarki av målsetninger: Klima er ett av de aller viktigste. Men da går man ikke bort og utvider letesonen i Barentshavet. Når praten går om  slutten på den fossile tidsalder, hvem er det da som forter seg med å hente opp det vi kan, mens vi kan? Det er land vi ikke liker å sammenligne oss med som gjør slikt, de som ikke bryr seg om prinsipper.

Men når det kommer til olje inntrer en annen logikk, da bare vi. Selv DNs Kjetil Alstadhaug med fortid fra Natur og Ungdom kan ikke skrive hva han virkelig mener.

Ingen logikk=ingen fornuft 

Uavhengig av hvor alvorlig man måtte ta klimakrisen: Regjeringen og hele det politiske Norge har vedtatt at dette er et overordnet mål: Å redde klimaet går foran alt.

Da kan man ikke i neste øyeblikk utvide leteområdene i nord og si at man er nødt av nasjonaløkonomiske grunner.

Da reduseres den grønne omleggingen til å bli nok et område hvor man ilegger vanlige folk avgifter.

Hvis folk forstår begrunnelsen og innser logikken er de villig til å tåle mye. Men de må forstå fornuften i vedtakene. De er ikke med på ufornuft.

Det samme gjelder innvandringen. Folk flest synes ikke humaniteten innebærer en plikt til å importere problemer i et omfang  som vi ikke kan hanskes med og som vil tappe nasjonalformuen. Helt uten mål og mening.

Er det derfor vi må bore i nord, for å klare alle de økonomiske forpliktelsene? Det sies av politikere som oppfører seg som nedlatende autoriteter: Vi må gjøre det for å kunne klare forpliktelsene. Overfor dere, de unge, de gamle og nye landsmenn.

Men hvis folket i det hele tatt ble hørt ville de sagt: Men vi kan godt klare oss uten. Vi kan godt senke standarden, men vi vil være med å bestemme. Hvis dere skal hjelpe andre må det bli i nærområdene.

Naturen er ikke et vanlig spørsmål. Nordmenn vet at hvis naturen er i ubalanse hjelper det ikke med oljefond.

Innvandring og miljø har noe til felles: De er begge irreversible. Derfor vekker de sterke følelser.

Men naturen trumfer selv innvandringen: Den er ultimativ.

Når klimaet endres og naturen blir ubeboelig vil det også påvirke innvandringen.

Det finnes ikke antydning til tenkning rundt disse spørsmålene. Ordet demografi er tabu.  Vårt eneste svar er redningsaksjoner, som spiller på lag med de mest brutale og kyniske menneskesmuglere.

Det er som om de som styrer går opp i redningsaksjoner og humanitet for å slippe å tenke.

Det har sjelden ført noe godt med seg.

 

 

håkjerring.2

Bildet: Den lille tappen som henger ned midt på bildet er parasitten som ødelegger håkjerringas syn.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629