Et underlig trekk ved den rådende kultur er en frapperende evne til å «se» et fenomen kun når det kan tillegges en motstander, mens man er blind for det når det dukker opp hos meningsfeller.

Spørsmålet er om man da overhodet «ser» fenomenet i noen meningsfull betydning av ordet.

Som Arne Næss skrev i et innføringshefte for examen philosophicum og som gjorde et uutslettelig inntrykk: Vi tror vi kjenner det indre landskapet vi ser ut over med vår erkjennelse, men det kan være ting som ligger i skjul, og det kan være rett foran oss, på steder vi er mest overbevist om at vi er på kjent grunn.

Denne skepsis og tvil må være fundamental for både individer og samfunn hvis vi skal være i balanse og utvikle oss.

Den politiske korrekthet er en slags mental lammelse som låser virkeligheten fast. Den gjør at fenomener kun kan betraktes ut fra én synsvinkel.

Den alternative høyresiden har ofte fått høre at den er dystoptisk. Så også dette nettstedet. Dvs. man fokuserer for mye på det negative og får således en skjev virkelighetsoppfatning, som – i neste omgang – kan bli selvoppfyllende. Slik går teorien.

For å vurdere riktigheten av en slik karakteristikk måtte man vurdere det alternative bildet opp mot det etablerte: Foreligger det f.eks. en grad av kompensering for en overdreven optimisme?

Mer interessant er om dystopien dukker opp i andre sammenhenger, men der aksepteres.

Bjørn Vassnes er Klassekampens dyktige vitenskapsjournalist. Sist torsdag hadde han en artikkel, Den egentlige krisen, der han påsto at Norge var ved å gå opp i limingen: Vi kan ikke lenger bygge veier, ikke drive sykehus og kollektivtrafikk. Kort sagt, infrastrukturen svikter, og det er av menneskelige årsaker, de økonomiske ressursene finnes til overmål. Vassnes er ikke i tvil: Svikten skyldes en svikt i kunnskap. Det begynner i skolen med lærere som ikke kan hverken fag eller læring.

Norge er i ferd med å gå opp i liminga, på tross av oljemilliardene. For det er ikke penger det skorter på. Det underliggende problemet kan vi lese av en annen type oppslag: Mannlige læreres IQ har sunket de siste tiårene, og andelen med universitetsutdanning er halvert. Siden 1971 har 4/5 valgt bort realfag. Over halvparten av nye doktorgradstudenter ved UiO i realfag er utlendinger (det er nemlig gratis å studere her).
Den egentlige krisa er altså en kunnskapskrise, som jeg skriver om i boka Sokrates og sjøpungen. Vi har sett den i skolen, der opp mot 40% av niendeklassingene er funksjonelle analfabeter, og under 50% av de som begynner høyere utdanning kan elementær prosentregning.

Men så beveger Vassnes seg over i det mer politiske og det politiske korrekte, men han gjør det «sidelengs»:

Vi har sett den i «Hjernevask», der norske samfunnsforskere sjokkerte utenlandske kolleger med sin uvitenhet. Vi ser den i norske medier, der svært få journalister er i stand til å tolke elementær statistikk, eller skille kunnskap fra synsing. Og vi ser den hos myndighetene, i deres tilfeldige holdning til bruk av kunnskap, med kjendispaneler i stedet for forskning.

Her er Vassnes over i spørsmålet om «received opinion», hvordan den rådende oppfatning dannes, og den burde han brukt mye større plass på, for det handler bl.a. om den avisen han selv skriver i.

Hvordan har Norge blitt så konformt de siste tyve år, samtidig som mangfold har vært idealet besunget og proklamert som Stalins «lysende fremtid»?

Disse to temaene – statlig dysfunksjonalitet og politisk korrekthet – er i seg selv ruvende og krever stor plass. Et nærliggende spørsmål er: Finnes det en sammenheng? Jeg synes å høre at Vassnes hvisker «ja». Det har sine omkostninger å si det høyt.

I stedet tar Vassnes det store spranget og snakker om sivilisasjonens overlevelse, og her lufter han tanker som ville blitt stemplet som bortimot fascistiske hvis de var skrevet på Document.no eller Minerva.as.

Vassnes frykter for sivilisasjonens overlevelse og tror vi vil oppleve massedød.

Det som gjør krisen ekstra prekær, er at vi nå trenger kunnskap mer enn noensinne, pga alle de utfordringene vi står overfor, som gjør at mange ledende forskere mener det er usikkert om sivilisasjonen vil overleve dette århundret.

Dette århundret! Det må man kalle katastrofetenkning.

Vassnes tenker på klimakrisen, og hvordan brødfø ti milliarder mennesker.

Og alt tyder på at vi er inne i en ny masseutryddelse, som etter hvert vil ramme oss selv. Alt dette burde være kjent, men blir i liten grad satt på dagsorden.

«Alt tyder på» er neppe et presisjonsnivå som Vassnes vil være bekjent av. Ei heller ordet «utryddelse», som tyder på en aktiv handling, noen som utrydder. Det normale ville vært «massedød», men her mener Vassnes at «alt tyder på» at noen vil iverksette «masseutryddelse» før århundret er omme. Det må man kalle dystopi av første klasse.

Det interessante med dette er ikke å henge ut Vassnes, men det at han gir uttrykk for tanker som «ligger i tiden», men som er akseptable i én kontekst, men ikke i en annen. Er det avsender, er det avisen, eller hva er det som er utslagsgivende?

Eller skal vi tro at slike tanker har samme korrosive, etsende effekt uansett hvem som ytrer dem? Skal vi tro at endetidsforestillinger har gjennomslag enten de ytres av Vassnes, en predikant på Vestlandet (mer akseptabelt og innhegnet) eller en på høyresiden?

For dette er endetidsforestillinger.

Kanskje er det slik at disse religiøse forestillinger dukker opp i både venstreorienterte og vitenskapelige klær? Og kanskje er det slik at de passerer under radaren og kan få en større utbredelse fordi «man» ikke plasserer og er forutinntatt mot avsender?

Venstresiden har lenge holdt seg med apokalyptikere. Hele grunnforestillingen hos Marx, Lenin og Mao er preget av endetidsforestillinger, om at en tidsalder eller klasse går mot slutten og skal erstattes av en annen. De skal selvsagt være fødselshjelpere for den nye tid, og – skal det vise seg – bødler.

Man skal derfor være på vakt når noen snakker om «masseutryddelse». Det er et ord som bør få det til å kveppe i noen og enhver.

En av dem som til alle tider har veltet seg i endetidsforestillinger, har vært Johan Galtung. Galtung har gjort sine profetier til show, og studentene lar seg fortsatt forføre og fascinere. Det er akkurat som kristne bønnemøter.

Han er en epigon av Noam Chomsky, som nylig var i Oslo og ga intervjuer. Chomsky har med årene rodd seg stadig lenger ut med sine nazisammenligninger av USA, til visse tilhengeres skuffelse. Chomsky så virkelig dystert på fremtiden, og det var selvfølgelig USA han tenkte på. Chomsky så for seg katastrofer i nær fremtid, og alt på grunn av USAs kurs. Gammeltestamentlige profeter kunne ikke vært krassere og mer dystre.

NRK-journalisten lepjet hans ord i seg som en kattunge som drikker melk. Ingen kritiske spørsmål til forkynnelsen av dommedag.

Dette resonnementet og denne påvisningen er ikke et forsvar for alles rett til å forkynne dommedag. Det er snarere ment som en tankställare: At når de sekulære og radikale forkynner dommedag, har det kanskje andre virkninger enn når de religiøse gjør det.

Apokalypsen i de religiøses munn inngår i en mening, men når de sekulære og venstreorienterte forkynner den, er det ingen redning. Hvis man da ikke skal se bakover og falle tilbake på historien, for da har «redningen» bestått i at andre må dø. Derfor er ordet «masseutryddelse» et uhyggelig ord.