Noe av det mest enerverende med å følge nyhetsbildet som store norske medier serverer sitt publikum, er hvordan utvalget og vinklingen av saker absolutt hele tiden tjener til å bygge opp om noen hovedfortellinger.

Noen av disse fortellingene er velkjente, og handler om personer publikum skal læres opp til å anse som onde, hva enten det er Donald Trump, Matteo Salvini, Viktor Orbán eller Benjamin Netanyahu.

Det som handler om overnasjonalitet, som FN eller EU, er derimot bra. Det å beskytte sine grenser, er ondt, mens det er godt å ta imot flest mulig mennesker som har forlatt sine land langt borte fra Norge. To NTB-saker som er sendt ut tirsdag morgen, føyer seg inn i dette mønsteret.

Jan Egeland i Amman den 2. mars 2020. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Den første av dem fungerer som et rent mikrofonstativ for Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland, en mann som utvilsomt ville ha havnet på seierspallen hvis hypermoralisme var en olympisk øvelse.

Egeland er i Jordan samtidig som det pågår et norsk statsbesøk der, han er jo en slags stat i staten. Og tonen blir satt med én gang:

Jordan er fire ganger så lite som Norge – og langt fattigere. Likevel har de tatt imot over ti ganger så mange flyktninger som oss de siste årene.

– Jordan har mye å lære oss nordmenn med tanke på gjestfrihet og viljen til å gi beskyttelse til mennesker på flukt, sier generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen til NTB.

Det kommer naturligvis ingen kritiske spørsmål, ei heller noen presiseringer som kan sette Egelands uttalelse i relieff, for eksempel at flyktninger som holder til i Jordan, ikke blir overøst med varer, tjenester og rettigheter i et av verdens beste samfunn.

At en sentral fagperson med et hjerte for verdens fattige, som Oxford-økonomen Paul Collier, i årevis har anbefalt at krigsflyktninger bør oppholde seg i nærområdene, og begrunnet det ugjendrivelig solid, blir sjelden fremhevet.

De innbilt onde i Norge får unngjelde når Egeland går inn i den avskyelige predikantrollen sin:

– Vi er faktisk ikke de flinkeste til å motta og integrere, og vi har politikere som lever av å overdrive utfordringene med å ta imot folk fra andre kulturer, sier han.

Vi får ikke vite hva den angivelige overdrivelsen består i, som om det var usant at asylinnvandrere fra islambeltet og deres familier er overrepresentert på trygde- og kriminalitetsstatistikken, og underrepresentert i yrkeslivet. 5000 asylanter årlig til Norge er altfor lite for Egeland, til tross for at de ville utgjøre en langsiktig byrde for norske statsfinanser estimert til 20 milliarder kroner.

Men Egeland fremhever Norge som flink til én ting, nemlig å gi bort penger:

– Jeg skulle ønske det var flere land i verden som var som Jordan, når det gjelder å åpne sin dør for mennesker i nød. Samtidig skulle jeg ønske at flere land var som Norge, når det gjelder å ha langsiktige, systematiske og gode hjelpeprogram i andre deler av verden, sier Egeland.

Glemt er selvsagt all dokumentasjonen på at resultatene av det norske bistandsarbeidet er en branntomt.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide besøker tirsdag en skole i en palestinsk flyktningleir i Amman den 3. mars 2020. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

NTB-sak nummer to er også skrevet i forbindelse med det norske statsbesøket i Jordan. Og norske politikere reiser jo aldri utenlands uten å sløse bort Norges penger. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har lovet å utbetale hele støtten til FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) for 2020 på 125 millioner kroner med én gang. Forventningene om mer penger skrus opp:

Det kan komme mer penger til enkeltprosjekter senere.

Det er nemlig sånn at de slemme amerikanerne, anført av superskurken Trump, har trukket tilbake sin støtte til UNRWA, og da må de norske heltene trå til for å oppveie for et slikt utilgivelig svik. «Trump kuttet støtten til disse flyktningene – nå gir Norge mer», lyder tittelen på NTB-saken. USA ond, norsk bistand bra – en drømmesak for politisk korrekte journalister.

Vi får pliktskyldigst vite at USA mener at «UNRWA godtar for mange mennesker som flyktninger». Det er kanskje ikke så rart. Hvor lenge skal man egentlig anses som flyktning etter at man har kommet seg i trygghet og siden har levd i en slags normalitet?

Mesteparten av befolkningen i Gaza anses som flyktninger, til tross for at nesten ingen av dem noen gang har flyktet, men snarere har arvet en flyktningstatus som oppstod etter en krig for 72 år siden.

Problemet for NTB og andre som er ute i samme oppdragende ærend, er at denne skamløse propagandaen ikke virker lenger.

Det er ikke stolthet som fyller nordmenns sinn når de ser utenriksministeren øse penger over palestinerne som er konfiskert fra dem. Det er snarere forargelse over å ha blitt rundstjålet. Egeland har således dårlige sjanser til å bli hørt når han moraliserer over at nordmennene ikke er sjenerøse nok.

Kjøp Halvor Foslis bok her!