Kommentar

Russiske jagerbombere flyr igjen tett langs norskekysten og må avskjæres. Det nye «selvbevisste» Russland var tema i RedaksjonEn, men motivet til Jonas Gahr Støre og Jan Egeland syntes å være beroligelse og ikke opplysning.

Den historie- og samtidsfortelling disse sosialdemokratiske wonderboys drev må nærmest beskrives som idyllisering av virkeligheten. Hvorfor? Det mest nærliggende motivet er at utenriksministeren og direktøren for NUPI har energisamarbeid med russerne i tankene. Da kan man ikke innrømme at Russland er på vei til å bli et diktatur igjen.

Den mistanken man har kunnet nære om at disse unge corporate-typene vurderer en omlegging av norsk sikkerhetspolitikk, ble bekreftet: i samme åndedrag som de snakket om energisamarbeid med russerne, snakket de om et forsvarssamarbeid med Sverige og Finland. Hvis Norge skulle velge Gripen vil det være et dramatisk brudd med alliansen med USA. SV legger ikke skjul på at de ønsker en slik kursomlegging. Andre sterke økonomiske interesser står nok også bak, slik Stein Ørnhøis famøse middag på Stattholdergaarden med Aker-systemet og Wallenberg-sfæren avslørte.

Typisk for Gahr Støre/Egeland er skjønnmaling av situasjonen: den kalde krig var forutsigbar. Nå lever vi i mulighetenes og usikkerhetens tidsalder. Underforstått: den som intet våger, intet vinner. Norge vil prøve å overbevise Russland om at samarbeid er en vinn-vinn-situasjon. Her hadde Gahr Støre et flash av realisme: russerne er ikke vant til å tenke i de baner. For dem er det en seierherre og en taper. Norge skal overbevise russerne om at det finnes andre løsninger.

Men i neste øyeblikk omtalte Gahr Støre Russland som et demokrati. Egeland «forklarte» russerne ut fra stereotype sjablonger om Moder Russland, hvis jord er hellig. Det er slike romantisk-svermeriske følelser som gjør det vanskelig for dem å oppgi noe. Men det er jo så charmerende med disse russerne! De har så sterke følelser. Dette er stereotyper, sterkt nedlatende sådanne, for at vi skal slippe å forstå Russland av idag.

Ikke med ett ord nevnte herrene det egentlige, Putins Russland: hvordan Gazprom og oligarker spiser seg inn i land etter land. Det er nok å åpne Financial Times: Russerne får nå priviligert behandling i Serbia, der de er i ferd med å kjøpe opp gruver, kraftselskap og damanlegg. Det er prisen for å beskytte Serbias fortsatte kontroll over Kosovo. Samtidig har russerne sagt blankt nei til at en indisk tycoon får kjøpe en stor kullgruve i Sibir. Det er nasjonale interesser. Hva som er godt for Gazprom er godt for Russland.

Ingenting tyder på at russerne er innstilt på å praktisere det «gode samarbeid». Tvertimot: det er Gudfaren som er idealet.

Et hovedproblem i norsk sikkerhetspolitikk er mangelen på reell opposisjon: Jan Petersen fra Høyre diltet med. Det var Frps forsvarspolitiske talsmann, Width, som understreket NATOs og USAs betydning for Norge, men heller ikke han reagerte da Egeland parkerte USA og trodde på nordisk samarbeid, også forsvarspolitisk.

Unden den kalde krigen visste vi hvem fienden var. Det er en ubalanse mellom vår stormaktsrolle som energinasjon og mangel på sikkerhetspolitisk miljø. Egeland skrøt av at NUPI har ti russisk-kyndige og at de følger utviklingen tett.

Følelsen av å se Gahr Støre og Egeland i aksjon er at de er too clever by far. De tror de kontrollerer spillet, og i dette inngår å kaste blår i øynene på folk.