Kommentar

Av Hans Rustad

I store deler av Vesten er det en utbredt oppfatning at krigen mot terror er feilslått, eller sogar er et større problem enn terroren selv fordi den øker rekrutteringen til jihad.

Den mest gjennomtenkte kritikken av Bush kommer fra USAs egne intellektuelle. Peter Beinart er medredaktør av liberale The New Republic og har skrevet «The Good Fight. Why Liberals – and Only Liberals – Can Win the War on Terror and Make America Great Again.» Den er et verdifullt korrektiv til den norske overbevisningen om at det er USA som har sporet av, og vi som har beholdt vettet.

Bush-folkene liker ikke kritikk og mener at alt som svekker USA er av det onde. Men dette er skivebom, skriver Beinart. USA trenger nettopp kritikk, hjemme som ute, fordi det er så mektig.

Dette ble akutt da Sovjetunionen gikk oppløsning og USA sto igjen alene. Aldri siden Romerriket har en nasjon vært så mektig, skrev kommentatorene. Men for mye makt er sjelden sunt.

Beinart sammenligner med tiden etter 1945. Også da sto USA igjen som ubestridt seierherre. Men den gang fantes det liberale intellektuelle som formulerte tanker som fant veien til Det hvite hus. En av dem var teologen Reinhold Niebuhr. Andre var diplomaten George Kennan og økonomen John Kenneth Galbraith.

De hadde tre hovedpunkter: Sovjetunionen kunne ikke beseires offensivt, det kunne utløse en tredje verdenskrig. Det måtte «inndemmes» og beseires skritt for skritt, ved utfoldelse av demokratisk energi og prosess. Derfor gikk sikkerhetspolitikk hånd-i-hånd med reformer i det amerikanske samfunn.
Det tredje punktet er kanskje det mest aktuelle: USA var så mektig at dets makt måtte bindes opp i et forpliktende samarbeid: Grunnleggelsen av FN, NATO, Verdensbanken og IMF var alle i USAs interesse.

Men Niebuhr & Co gikk enda lenger: De sa at det fantes en «mørk side» ved amerikaneres og USAs makt. Den måtte konfronteres og holdes i sjakk. Nettopp fordi amerikanerne er mektige og handlekraftige må det finnes korrektiver, både konstitusjonelle og i internasjonalt samarbeid.

Det er disse prinsippene og denne innsikten Bush II har kastet vrak på. Bush sier at USA i utgangspunktet er godt og amerikanerne gode. Dette er farlige tanker.
Kristen tro og overbevisning kan gi styrke, men paret med en overbevisning om USAs innebygde godhet, blir det farlig. Derfor har det vært noe lunkent og tafatt over Bush oppgjør med Abu Ghraib og torturen. Han greier ikke ta det inn over seg. Han greier ikke se ondskapen han selv har skapt.

Men hvis republikanerne under Bush har gravd sin egen grav, står det ikke stort bedre til med det liberale USA.

I 1945 var det betydelig oppslutning om et progressivt alternativ til de to store partiene. Det var krefter som hadde sympati med, eller forståelse for Sovjetunionen. Men kuppet i Tsjekkoslovakia ble en vekker. Det utkrystalliserte seg en liberal fløy med et klart anti-totalitært program, som skulle dominere det demokratiske partiet.
En progressiv fløy gikk motsatt vei: Hovedkritikken ble rettet mot Vesten og USA.

Det er en motsetning som har fulgt USAs liberale frem til denne dag, og det demokratiske partiet har ennå ikke løst sin identitetskrise. Velger det Howard Dean-linjen er det mye som tyder på en fortsatt vandring i skyggenes dal.

Republikanerne har greid å fremstå som mer troverdige og patriotiske. Etter 911 ble det utslagsgivende. Men nå spiser Irak opp tilliten, bit for bit.
Her er to typer kritikk ute og går: En myk som kritiserer Bush sin ensidige satsing på militære midler og mangel på samarbeid og lydhørhet. En «hard», som anser Bush for å være hovedfienden. Anti-krigsbevegelsen MoveOn.org har flere millioner medlemmer.

Men denne fløyen ser ikke forskjell på, eller mener Bush er farligere enn Osama bin Laden. Det politiske klimaet i Norge minner sterkt om det liberale amerikanske. Det finnes ingen brannmur mellom en myk og en hard kritikk. Beinart foretar en høyst nødvendig grenseoppgang.

En lett bearbeidet versjon av denne teksten har vært publisert i Memo