Man skal stole på sine følelser. Jeg er snarest på hjemtur, og ser at Friedman befinner seg på samme psykiske sted som jeg selv er kommet til. Det er tid for selvransakelse. For USA, og for alle oss som har forstått hvorfor USA gikk inn i Irak og hvor mye som står på spill.

Det betyr ikke at vi plutselig «cave in» og slutter oss til «mobben». Men skal kampen mot terror ha noen mening, må den føres med «blanke våpen». Det var faktisk ett av Bush sine hovedpoeng i en viktig tale om USAs politikk i Midtøsten; det er self-defeating in the long run å støtte lokale potentater som også bruker USA på sin måte. USA identifiseres med korrupte regimer. Deres dager er talte, om ikke annet så av demografiske og økonomiske grunner: 70 prosent av befolkningen er under 20 år og nesten ingen får arbeid. Det kan ikke vare evig.

Det lå en visjon av en ny start for Midtøsten bak noen av disse tankene. Men virkeligheten skygger nå for disse ideene. Det er i møtet med problemene på bakken at noe av tilliten til og troen på at Bush-administrasjonen er den rette til å skape denne fremtiden, har forsvunnet.

Den har etterlatt en følelse av betrayal, av svik.

Abu Ghraib er et symbol på det som har sviktet: hybris, overmot, en forestilling om å være hevet over loven. Jeg tror ikke at det er det grusomme ved bildene som provoserer araberne og muslimer verden rundt, og andre mennesker: Det er deres flippant character.

Folk i Midtøsten vet stort sett at det begås langt verre ting i deres fengsler, daglig.

Men forholdet til USA har denne schizofrene karakter: hat/frykt og beundring. Derfor har mannen i gata på den ene siden fordømt USA, og på den annen søkt om visum og kjøpt amerikanske varer/sett amerikanske filmer.

Det er hva som kalles «soft power». Det er Microsoft, men også Clint Eastwood.

Men USAs renomme er nå så skadet og oppfattes så endimensjonalt, at det begynner å gå utover USAs standing, dets «soft power», som er viktigere enn den militære.

En gruppe ledere innen PR og informasjonsrådgivning i USA har kommet sammen og dannet et råd. De har fornemmet at nettopp noe slikt holder på å skje: At USA som brand, som merkevare, ikke nyter samme status som før. (Om dette sto det nylig en halv side i Financial Times.)

Da er vi kommet opp i en meget delikat situasjon, hvor Bushs anti-terror-krig begynner å ramme amerikanske varemerker rundt om i verden. Ikke bare i form av lavere omsetning, men i form av lavere status for produkter som Coca Cola og McDonalds. Det tas langt mer alvorlig, fordi det har virkninger over tid. Det tar som kjent lang tid å bygge opp et «brand».

Vi snakker her ikke om boikott-USA-aksjoner. Det er ikke på det nivået PR-folkene reagerte. Det var i oppfattelse av produktene og merkene i folks bevissthet.

Dette vil utvilsomt bli lagt merke til i direksjons- og styrerom. Bush var på god fot med big business. Den dagen han truer deres fremtid er han ikke lenger deres guy.

Når vi snakker om en følelse av svik, hvor begynner det?

Det starter tidlig. Med avvisningen av Kyoto, at man trakk støtten til Den internasjonale straffedomstolen, og attpåtil tvang andre land til å gi amerikanske soldater immunitet.

USAs avgjørelse sist uke om å droppe forslaget om å forlenge immuniteten for amerikanske soldater under FN-flagg i ett år, er talende: Det ville aldri fått flertall. Kina sa: Etter Abu Ghraib-bildene vil det være umulig å stemme for.

Man har malt seg inn i et hjørne og falt for eget grep.

Det er hva man kaller the Nemesis of Power. Alle mennesker med stor makt blir fristet til å misbruke den. USAs makt er å uendelig mye større enn alle andres. Slikt misbruk er ikke noe nytt: Iran-Contras er et forholdsvis ferskt eksempel, men det er nok å ta av i USAs nyere historie. Kuppet i Chile er en blodig plett, som mye av politikken i Mellom- og Latin-Amerika.

Det er mange av de samme folkene fra Iran-Contras som nå sitter i Bush-administrasjonen: Elliot Abrahams, Poindexter var innom, Negroponte selvfølgelig.

Fordi USA rår over så enorme ressurser er fristelsen der hele tiden til å løse den på maktens premisser, selv om det finnes så mange andre kriterier. Poindexter skulle ledet Total Awareness Information-prosjektet, hvor målet var å vite alt in real time, et virkelig Big Brother prosjekt.

Utleveringen av flydata er berettiget, uansett hva Apenes måtte si, men det har også en snev av dette ønsket om total kontroll, som er umulig, og som hvis det gjennomføres, vil ha noen konsekvenser som vi i dag ikke kan forestille oss.

Det sier igjen noe om tap av «soft power» at USA ikke greier å kommunisere bedre med de reisende om noe som tross alt er i deres interesse.

USAs enorme makt har alltid hatt dette brutale draget, også: Se filmen «The Thin Red Line», alle -Nam-filmene. Det er hva enhver vanlig kinoegjenger vet. Det gjorde et dypt inntrykk på meg å høre mannen som slo alarm om My Lai fortelle Tim Sebastian om 30-årsmarkeringen i My Lai. Det var ingen andre representanter for USA til stede. Han var den eneste. Ingen fra Washington. En landsbykvinne beklaget det. Amerikaneren spurte hvorfor. Kvinnen svarte: For at vi skulle kunne si at vi har tilgitt dem det de gjorde.

Donald Rumsfeld blir intervjuet av David Frost. Han sitter med Istanbuls skyline som bakgrunn. Er selvsikker, avslappet. Det er mot slutten når Frost tar opp Abu Ghraib at han stivner til en smule. Rumsfeld har hele tiden svar på hånden. Han kan avfeie med at det var juristene i Justice, ikke DOD, og at han ga oral orders etc. Så nevner Frost general Miller fra Guantanamo, og viser til en artikkel i FT, som sier at filmingen av overgrep begynte to måneder etter at han hadde forlatt Irak. En sammenheng?

Rumsfeld: -Abu Ghraib ble ikke avslørt av noen investigating reporter. Det var de militære selv som gikk ut og publiserte at det var kommet anklager om overgrep, som var under etterforskning.

Ikke ett ord om Seymour Hersh eller New Yorker. Det er det som kalles maktens arroganse.

Jeg vet at noen av disse tankene kanskje faller enkelte tungt for brystet, andre vil være enig. De er skrevet ut fra en følelse av at «things have run their course». Vi er kommet til veis ende. Denne politikken er kjørt. Det må gjøres opp status, trekkes noen lærdommer. Prosessen har begynt.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂