Kommentar

Alle humanitære katastrofer har et vendepunkt, et sannhetens øyeblikk der omverdenen må ta stilling. Sjefaktor for Den internasjonale straffedomstolen, Luis Moreno-Ocampo, fremtvinger nå en slik avgjørelse i forhold til Darfur ved å tiltale Sudans president Omar al-Bashir for folkemord. Det krever et klart svar: ja eller nei.

Det er et svar som sier mye om ens ståsted og kan få store konsekvenser. Darfur er Bosnia om igjen. Parallellene er slående. Presset av alle meldingene om overgrep og forbrytelser vedtar Sikkerhetsrådet å opprette en undersøkelseskommisjon. Dens funn er så graverende at det krever handling. Men da slår politikerne bremsene på: Det passer ikke. Det ødelegger spillet deres.

De skyver ofrene foran seg. En tiltale vil gå ut over dem. Men i Bosnia ble dette spillet grundig avslørt: Det var sitt eget handlingsrom politikerne forsvarte – tiden de hadde til å fortsette de ørkesløse forhandlingene. Forhandlingene var blitt et avtalt spill med serberne, der de slapp gjennom noen forsyninger for å opprettholde illusjonen om et årsak-virkningsforhold. Men det var ingen slik kobling. Det serberne ga av symbolske innrømmelser, betød ingenting mot den reelle situasjonen der serberne hele tiden flyttet frem sine brikker og fulgte slagplanen: bosniakene skulle vekk.

Srebrenica var den logiske kulminasjon på denne politikken, også for FNs del.

I Darfur ser spillet ut til å gjenta seg. Med den viktige forskjell at mange har lært av historien og gjennomskuet argumentene. Det er kanskje ikke tilfeldig at sjefaktor er en argentiner. Argentina har lært the hard way hvor vanskelig det er å ta oppgjør med fortiden. Det finnes ingen bekvemme løsninger. Det vil gjøre vondt. Det vil også være slik at for Sikkerhetsrådet og andre store politiske instiitusjoner er rettferdighet bare én av mange faktorer. For organisasjoner som Den arabiske liga spiller det knapt noen rolle.

Historikken er at Sikkerhetsrådet i mars 2005 ba Den internasjonale straffedomstolen ICC om å undersøke om det er begått krigsforbrytelser i Darfur. Sjefaktor Luis Moreno-Ocampo har reist tiltale mot to av de hovedansvarlige for myrderiene og fordrivelsene, blant dem leder for Janjaweed-militsen, Ahem Muhammad Harun. En pekepinn om regimets natur er at denne mannen var statsråd for humanitære saker, og fremdeles er det.

Khartoum ble provosert av tiltalen. De sier Moreno-Ocampo er en terrorist som forsøkte å få Harum pågrepet da han fløy til Saudi-Arabia.

Moreno-Ocampo leverte i juni en rapport til Sikkerhetsrådet der det fremgår at hele stats- og regjeringsapparatet er involvert i forbrytelsene i Darfur. Det følger logisk at presidenten er ansvarlig.

Akkurat som med Slobodan Milosevic og krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia er det noen som blir opprørt over at domstolen på denne måten blander seg inn i politikken. Tribunalet tiltalte Milosevic under Kosovo-krigen, og mange diplomater og politikere reagerte med sinne. Kunne ikke domstolen vente?

Det er et spørsmål om rettferdighet kontra fred, slik New York Times treffende formulerer det. Spørsmålet er: Hva er situasjonen i Darfur? Finnes det realistiske sjanser for en fredsløsning, eller går utviklingen den andre veien?

Mye tyder på at situasjonen går den andre veien. Khartoum haler ut tiden. De nølte i det lengste med å godkjenne UNAMID – hybridstyrken fra FN og Den afrikanske union. De satte som betingelse at det bare skulle være bestemte nasjoner som fikk sende soldater, og ingen vestlige. Derfor er styrken nå på bare 9.000 av 26.000 planlagte. De skal vokte et område på størrelse med Frankrike. Styrken betegnes som «paralysert» av nyhetsbyråene. Sist tirsdag ble seks av soldatene drept i et bakholdsangrep.

Situasjonen for hjelpearbeidet er også blitt stadig vanskeligere. Daglig stjeles biler, og Khartoum mistenker hjelpearbeiderne for å rapportere til Den internasjonale straffedomstolen, og har utvist eller nektet visum til en rekke av dem. Nylig ble flere fra Leger uten grenser utvist.

Mye tyder på at Khartoum følger en winner takes all-strategi. Forhandlingene har stått i stampe i ett år. CNNs Nick Robertson har nylig vært i Darfur. Han fortalte en talende detalj: Araberne får bære våpen, men ikke afrikanerne i Darfur.

Et tegn som bekrefter Khartoums onde hensikter er utviklingen mellom Nord og Sør-Sudan. Fredsløsningen knaker i sammenføyningene. I det oljerike Abyei var det trefninger i mai, og 50.000 innbyggere fra sør ble fordrevet.

New York Times stiller opp pro et contra: Det finnes både faglige eksperter, FN-personell og diplomater som er skeptiske til en tiltale mot al-Bashir. Men det finnes også de som sier at situasjonen går fra vondt til verre, og at Khartoum ikke er mottakelig for kompromiss. Derfor kan et kontant svar vise seg virkningsfullt, selv om det på kort sikt kan gjøre situasjonen verre.

Ikke noe av denne avveiningen finnes i artikkelen til Kristin Solberg i Aftenposten. Overskriften sier det meste: Tiltale kan gjøre Darfur-krisen verre.

Solberg later som om reaksjonen er entydig: fra politikere, hjelpearbeidere, FN-personell – alle advarer. Dette er kunnskapsløst og har noe barnlig over seg. Det er som om Solberg hverken kjenner historien om tilsvarende konflikter eller situasjonen i Sudan.

Sudans FN-ambassadør Abdalmahmood Adalhaleem Mohamad sa i helgen at en arrestordre vil ha «svært negative konsekvenser» for fred og sikkerhet i Darfur og resten av landet. Når disse ordene kommer fra representanter for regimet selv, kan det være riktig å ta dem alvorlig. De kan tolkes som en trussel.

Så naiv er det ikke lov å være. Vi konstaterer at det offisielle Norge, som Aftenposten ser seg selv som del av, former et verdensbilde der Norge havner på undertrykkernes side. Det samme skjedde da Jan Egeland ba Storbritannia ligge lavt i forhold til Robert Mugabe pga sin kolonifortid. Dette var å kopiere Mugabes argumentasjon og adoptere noen premisser som autoritære regimer systematisk bruker for å avvæpne kritikk.

Velger side

Sudan har bedt om et hastemøte i Den arabiske liga. Talsmann for generalsekretær Amr Moussa uttalte på BBC igår at en eventuell tiltale mot al-Bashir er meget uheldig. Den arabiske liga reagerer rasistisk-kolonialistisk. For dem er det muslimske overherredømmet mye viktigere enn at det er begått folkemord. Ligaen hadde det samme stoiske forhold til Saddam Husseins nedslaktning eller Hafez al-Assads i Syria.

Men også African Union er på defensiven. Sør-Afrika beklaget en tiltale. Det er dypt tragisk at Afrika ikke har ledere som kan ta et oppgjør med forbrytelsene begått av deres egne ledere. Det går en klar linje fra Zimbabwe og Robert Mugabe til Darfur og regimet i Khartoum.

Sør-Afrika har i åtte år sagt at løsningen i Zimbabwe må være Afrikas egen. Men det kommer ingen. De kjenner ikke sitt ansvar, det viser også overgrepene mot gjestearbeiderne i Sør-Afrika. Når NUPI-direktør Jan Egeland gjentar disse frasene legitimerer han Mugabes kritikk av britene og Thabo Mbekis handlingslammelse.

Rettferdighet er ikke noe som kan stykkes opp og parkereres. Noen ganger må det handles.

Å skyve hensynet til ofrene foran seg som argument for ikke å handle er i realiteten en grenseløs kynisme. 300.000 mennesker er drept/har dødd i Darfur og 3,5 millioner er gjort til flyktninger. Spør disse menneskene, spør befolkningen i Zimbabwe hva de foretrekker.

Prosecutor to unveil Darfur case, seek warrant

The Pursuit of Justice vs. the Pursuit of Peace