Kommentar

Utkastelsen av 13 hjelpeorganisasjoner fra Darfur er samme metode som Slobodan Milosevic og bosniaserberne benyttet: tortur mot hjelpeløse sivile for å tvinge frem innrømmelser. Lærdommen var: Det går opp til et punkt, etter det blir det umoralsk å fortsette samarbeidet.

Folkemordet i Darfur begynte i 2003. Skulle Straffedomstolen latt saken ligge av humanitære hensyn? Erfaringsmessig er det en politisk vurdering. Man blir en del av det politiske spillet, for i Khartoum ville man selvsagt vært klar over denne hensynstagen og visst å spille på det. Sannsynligvis hadde det aldri blitt noe rettsoppgjør.

De som går inn for pragmatiske hensyn, viser til Lord’s Resistance Army i Uganda. Lederen Joseph Kony sa seg villig til forhandlinger, men ville ha trukket tilbake Straffedomstolens tiltale. Da han fikk høre at det ikke var mulig, brøt han forhandlingene.

Hva er viktigst – fred eller rettferdighet? Bosnia er en konsekvens av policyen om at fred er viktigst. Landet er ødelagt. Fred er noe mer enn bare opphør av krig. Det forutsetter også et minstemål av rettferdighet. Særlig når forbrytelsense er så store som i Darfur.

Alle situasjoner må vurderes for seg: Hva tenker Khartoum om fremtiden? Har makthaverne der noe incentiv til å samarbeide? Det som betyr mest for dem er å klynge seg til makten. Skal de klare det må de ha penger. Penger vil si olje.

De største oljefeltene ligger i det kristne Sør-Sudan. Sudan har anslåtte reserver på 6,5 milliarder fat olje. I 2011 skal Sør-Sudan stemme om det vil forbli i union med Nord eller løsrive seg og bli selvstendig. Mye tyder på at Sør vil velge selvstendighet. Det er Khartoums store skrekk. De vil gjøre alt for å holde på Sør.

Det internasjonale samfunns store svakhet er passivitet. At man lar motparten diktere spillet. Hvis Straffedomstolen skulle reise sak mot Bashir, burde USA og den vestlige verden lagt opp en strategi som gjorde dette til en gevinst, ikke et tap.

Det er nå et tap for hundretusenvis av flyktninger. Generalsekretær Ban Ki-moon fordømte igår utkastelsen av hjelpeorganisasjoner, men hva hjelper det?

The picture at the Zamzam Camp grew even bleaker Thursday when no aid workers showed up, leaving residents to figure out how they would get life sustaining goods from sorghum seeds to running water and tents for the influx of new refugees.

«We are very concerned,» said Ibrahim Safi, 34, one of 75,000 residents at the camp. «After God, we only have the organizations.»

U.N. Secretary-General Ban Ki-moon said Thursday that Sudan’s expulsion of 13 major aid organizations will cause «irrevocable damage» to humanitarian operations in Darfur and called on the government to urgently reconsider its decision.

Catherine Bragg, the U.N.’s deputy emergency relief coordinator, said the organizations are responsible for «at least half» of the humanitarian operations in Darfur and are vital partners for U.N. agencies in delivering food, providing health care, water, education and other services.

«With the loss of these NGOs, 1.1 million people will be without food aid, 1.1 million will be without health care, and over 1 million will be without potable water,» she said.

Dermed har det internasjonale samfunn vært med på å kompromittere at Straffedomstolen gjør jobben sin. Man burde ha forutsett at Bashir kunne gjøre noe slikt, og truffet mottiltak. Et diktatur som Sudan er sårbart. Det er helt avhengig av oljeinntektene, som Khartoum forsyner seg grovt av på Sør-Sudans bekostning.

Kina burde fått valget: å solidarisere seg med en diktator har sin pris. Beijing ville garantert lyttet hvis Vesten antydet at det ville se med forståelse på at Sør-Sudan ble selvstendig om to år.

Verden står overfor to valg: ettergivenhet overfor diktatorene eller konfrontasjon. Sudan har den ekle kombinasjonen av plyndring, utryddelse, rasisme og islamisme. Tidligere har det gått ut over Sør-Sudan, nå er det Darfur.

Det er beklagelig at Norge konsekvent ser ut til å velge ettergivenhet. NUPI-direktør Jan Egeland har signalisert pragmatisme/opportunisme, det samme har statssekretær Raymond Johansen. Når NRK skal finne en forsker til å uttale seg om etterlysningen av Bashir, er det direktør for Christian Michelsens Institutt i Bergen, Gunnar Sørbø, og selvsagt er han kritisk til domstolen og mener etterlysningen bare vil gjøre vondt verre. Det ble en selvoppfyllende profeti. Når man ikke treffer mottiltak, men bare passivt overlater utspillet til diktatorene, har man på forhånd tapt og kan si: Hva sa jeg?