Kommentar

Merkel og Brussel mangler europeisk bevissthet, skrev Hans sist fredag. Europa handler ikke om penger, men om kultur. Og med det er man snublende nær en analyse av den på mange måter prekære situasjonen verdensdelen befinner seg i. For mon tro om ikke roten til Europas problemer er nettopp det at pengene har fått forrang fremfor kulturen?

Pussig nok var ikke denne fornemmelsen like sterk den gangen det formelle europeiske samarbeidet stort sett var begrenset til handel. Da man pø om pø tok skrittene i retning et tettere juridisk, politisk og sosialt samarbeid, lød noe av begrunnelsen at Europa var — eller i det minste burde bli — forent av mye mer enn økonomien.

Det er nok riktig at det er mer som forener, noe mennesker fra Europas forskjellige hjørner straks finner ut når de har med hverandre å gjøre. Men hensikten med all den institusjonelle utbyggingen var vel at dette skulle få et eller annet konkret politisk uttrykk? Hva da? Hva er den europeiske ideen? Byråkratiet og sentraliseringen til side, hvordan manifesterer den seg i praksis når festtalene er avsluttet? Hva er egentlig Europa, vårt hjem?

Om man skal legge de siste par-tre årenes nyhetsbilde til grunn, er det ikke stort. Europa fremstår mest som et slags konsern med dårlige relasjoner mellom en utilgjengelig toppledelse og maktesløse ansatte, hvor frykten og truslene florerer og hver avdeling har å holde seg innenfor bestemte budsjettrammer for ikke å bli gjenstand for reorganisering. Dvs. reorganisering pågår uansett med massiv tilstrømning av nye mennesker i ens omgivelser. Det er new public management på overnasjonal skala, en livsfjern organisasjonsteori som er forsøkt satt ut i livet med et helt kontinent som laboratorium. Er nå det noe til hjem? Skulle det ikke være noe mer bestandig enn et konsern?

Men var ikke dette simpelthen et resultat av kapitalismen, som både før og etter murens fall har feiret stadige triumfer og etterhvert erobret mesteparten av verden? Så enkelt er det ikke. Det er ikke noe galt med kapitalismen som produktivt system. Men den trenger egnede lovmessige rammer, og fremfor alt moralske aktører.

At de hensiktsmessige rammer mangler, virker helt åpenbart. Det er i alle fall mer menneskelighet over helt alminnelige kommersielle forbindelser mellom to likeverdige partnere enn den kolossale, sentraldirigerte politisk-administrative suppen EU nå er blitt. Det spørs vel likevel ikke om det bak den økonomiske krisen først og fremst befinner seg en moralsk sådan. Hvordan oppstod den?

Utgangspunktet for det best mulige mellommenneskelige samkvem er tanken, hva enten man tenker den eller ei, om at vi alle er brødre, at vi tilhører en familie av likeverdige individer som nedstammer fra Vårherre og har fått denne verdigheten i fødselsgave av Ham.

Da kommunismen var i støpeskjeen og etterhvert vokste som følge av kapitalismens skavanker, lanserte Den katolske kirken i sin sosiale doktrine ideen om at partene i arbeidslivet skulle betrakte hverandre som brødre og behandle hverandre rimelig til beste for hele samfunnet og dets medlemmer. Dette er med varierende grad av suksess blitt realisert i mange europeiske land.

Hvorfor kan ikke vennligsinnede land tilhørende samme politiske enhet klare noe lignende seg i mellom?

Når man er vitne til den alt annet enn broderlige behandlingen Hellas er gjenstand for, kan man begynne å lure på hvor Europa har gjort av det moralske kompasset. Særlig Tyskland ser ut til å ha glemt det meste av barnelærdommen.

En gang i tiden fikk alle barn en konfirmasjonsundervisning som i hovedsak lærte dem to ting: Mennesket er syndig, men det finnes tilgivelse. Det gamle testamente og Det nye testamente. Første halvdel av opplæringen gikk ut på å bringe de unge til sønderknust fortvilelse over sin egen begrensning; andre halvdel pekte på tilgivelsen gjennom Kristi offer, oksygenet som kunne fylle lungene etter alle sukkene.

Denne dualismen er fortsatt det mest karakteristiske trekk ved europeernes moralsystem, lenge etter at denne formen for undervisning er borte. Det anvendes daglig i familier og organisasjoner verdensdelen over. Lyset fra Bibelen har fortsatt å fosforescere fra omgivelsene lenge etter at boken ble lukket.

Det de europeiske stormaktene gjør med Hellas er å anvende en rent gammeltestamentlig etikk. Moselovenes detaljerte påbud er erstattet med kvantitative stabilitetskriterier. Det nye testamente er glemt, også i Martin Luthers hjemland.

Ikke bare er det ukristelig, ikke bare er det å bryte første bud ved å opphøye pengene til gud. Det er også ubarmhjertig. Grekerne er med det nasjonale regnskapsjukset de har på samvittigheten å sammenligne med den fortapte sønn, som hadde forlatt familien og sølt bort sin del av arven. Mens faren i Jesu lignelse ble fra seg av glede, gav den hjemkomne sønnen nye, fine klær og tilberedte den deiligste mat for å feire at han var tilbake, er grekerne blitt henvist til hundehuset.

Så mye for det europeiske familiesamholdet. Var de ikke i en union? Skulle den være kostnadsfri? Den er kanskje noe annet enn en familie med de forpliktelser slike innebar før skilsmissen og aborten ble hverdagskost? Disse familierelasjonene var kanskje noen skumle greier man gjorde klokest i å kvitte seg med raskest mulig. Familie, det er vel mest sjalusi, incest og surrete, trangsynte gamle bestemødre. Mennesker er jo noen lite strømlinjeformede skapninger når alt kommer til alt. Da er det lettere å forholde seg til systemer, til prosesser.

Eller er det muligens sånn at det blir små kvanta brorskap igjen for ett skarve europeisk land når man tar mål av seg til å være hele verdens bror, og dermed åpner døren på vidt gap for dem som slett ikke betrakter oss som sine brødre tilbake?

Forresten er det ikke særlig smart å anvende disse økonomiske kriteriene så rigid heller. At særlig Tyskland mangler den mentale fleksibiliteten til å innse det, overrasker dessverre ikke. Ei heller at nettopp de påtvinger Hellas en slags Versailles-traktat.

Vi ser altså mer enn bare konturene av et Europa uten moral og uten strategisk ledelse, styrt av smålige administratorer hvis største stolthet er å legge frem en bunnlinje med pene tall. Om vi ser nærmere etter er verdensdelen et skip uten kaptein, eller en vaklende koloss. Ikke bare kan vi se langt etter en Konrad Adenauer, en Robert Schuman eller en Alcide De Gasperi, som alle ville ha snudd seg i graven. Vi har ikke engang en Mitterrand, en Kohl eller en Andreotti.

Men det er altså ikke til å unngå at vi får ledere som hverken leder eller ser sine underordnede inn i øynene når den moralske humus er det den er. Og jordsmonnet endrer seg ikke over natten. I den natten vi er inne i, er det således av største viktighet at man holder kulturen ved like lokalt og etterstreber moralske relasjoner mellom mennesker i sine omgivelser. Det Europa hvor man anerkjenner Den andre og ser vedkommende i øynene må begynne på liten skala, i håp om at skadene som blir gjort på stor skala blir til å leve med.

Sjansene for det trenger ikke være så dårlige. Alminnelige borgere viser i alle fall større beherskelse og klokskap enn den politiske klassen, som helst advarer borgerne mot borgerne selv.

Så hvem vet, kanskje den middelalderen vi er på vei inn i også er undervurdert? Kanskje retribaliseringen snarere enn et nytt Balkan vil gi oss et lappeteppe av brukbart fungerende lokalsamfunn?