gramsci.antonio

Da den revolusjonære venstresiden (AKP ml) fikk vind i seilene på 70-tallet, var det med leninistisk tankegods i bagasjen. Men troen på krig mot kapitalismen og et kommunistisk hegemoni viste seg raskt å kollidere med virkeligheten. De europeiske demokratiene var mer motstandsdyktige mot revolusjonære opprørere enn det ml-erne hadde trodd. Derfor måtte noe gjøres.

Revolusjonen måtte omprogrammeres.

Her kom den italienske marxisten Antonio Gramsci til hjelp og ga oppskriften for en ny revolusjonær strategi. Krigen mot de kapitalistiske demokratiene måtte endres fra frontkrig til stillingskrig. Nå skulle posisjoner erobres og stillinger besettes. Statens etater, skoleverket kulturlivet, mediene, universitetene etc. skulle fylles opp med venstreradikale aktivister. Makten skulle erobres innenfra, langsiktig og målrettet. Det handlet om å etablere et skjult hegemoni som kunne svekke demokratiet og den frie diskursen i det offentlige rom.

Gramsci skjønte allerede i 30-årene at noen voldelig revolusjon aldri ville kunne gjennomføres i de vestlige demokratier. Kapitalismen hadde nådd et nytt stadium og klassekampen var blitt et ubrukelig redskap. Han bytter da også ut klassebegrepet med «sosial gruppe», slik at man kunne danne politiske allianser på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Med tanke på hva som har skjedd i Sverige de siste årene, men ikke helt i samme omfang her hjemme, er Gramscis politiske analyser og visjoner presise beskrivelser av dagens samfunnsvirkelighet.

ANNONSE

I den siste tiden har vi fått dokumentert at flertallet av journalister ansatt i norske medier er venstreorienterte med en fordekt politisk agenda. Det er neppe noen tilfeldighet. Det er heller ingen tilfeldighet når den type radikalere manøvrerer seg inn i sentrale posisjoner ved universiteter, høyskoler og statlige etater. De underliggende motivene er selvsagt politiske, slik Gramsci har klekket det ut i sine ideologiske skrifter. Noe av Gramscis poeng er at denne politiske infiseringen skal foregå i det skjulte, som langsiktig infiltrasjon. Det hører også med at når venstreradikale synspunkter fremsettes i det offentlige rom, så bør de presenteres som om de var ideologisk nøytrale og dermed uttrykk for normaltilstanden.

Håndteringen av krisetilstanden i Sverige er eksemplarisk i så henseende. Venstresiden bagatelliserer alt som handler om innvandring og islamisering, eller begrenser konsekvent ytringsfriheten for de som mener noe annet. Den gamle marxisten Sigurd Allern rykker nå ut i Klassekampen og refser Bjørn Vassnes for å feilinformere om krisetilstandene i nabolandet. Det var en ondsinnet svertekampanje fra ende til annen, slik også NRKs reportasje fra et par svenske forsteder var, hevder Allern.
Virkeligheten i det svenske samfunnet bør man holde skjult for folket, er journalistprofessorens medisin. Det kan nemlig få politiske konsekvenser, naturligvis, som i neste omgang vil kunne avsløre venstresidens ideologiske undergravingsvirksomhet gjennom årtier. Mye står på spill for venstresiden nå, ikke bare de fete stillinger, men også den fordekte politiske makten. Selv en stillingskrig kan man tape i det lange løp. Merkelig at ikke Antonio Gramsci så for seg den muligheten. Men det kan vi, som lever i en digitalisert verden, der den marxistiske stillingseliten ikke kontrollerer mediene og har meningsmonopol.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629