Det har vært mye skrik og skrål om høyreekstremisme og terror den siste tiden. Med tanke på markeringen av 10-årsdagen for 22. juli-tragedien er det forståelig, men ikke at politisk ekstremisme og terror i ettertid har blitt en slags normalsituasjon for høyresiden. Slik det nå fremstilles i norske aviser, TV-medier og på nettet. At venstresiden kjører det løpet skjønner vi jo, i sinn og skinn er de politiske ekstremister, men at liberale og konservative medier har slukt dette vrengebildet og presenterer det som dagens politisk korrekte standpunkt er uforståelig.

Ser vi litt historisk og ideologisk på situasjonen så er det den revolusjonære venstresiden som har bedrevet mest blodig terror i europeisk kontekst, spesielt i Tyskland og Italia. ML-bevegelsen på 70-tallet hadde nok store ambisjoner om «væpna revolusjon», men de endte bare med å terrorisere politiske motstandere med verbal ondskap. Om de hadde noen kontakt med RAF (Rote Armee Fraktion) i Vest-Tyskland er ikke kjent, men de var trolig en naturlig forbundsfelle og inspirasjonskilde. Mindre sannsynlig med Brigate Rosse i Italia. Begge terroristorganisasjonene hadde et omfattende kontaktnett i Europa, men spesielt med kommunistland i Østblokken.

I 1973 fikk jeg en ufrivillig og indirekte erfaring med RAF. En kunstnerkollega og undertegnede dro på museumstur til Hamburg og Berlin. Underveis sa jeg til min reisefelle at vi hele tiden ble overvåket, men det skjedde ikke noe før vi returnerte til Hamburg. Det var søndag kveld og lite trafikk. I en stille gate hørte vi noen bak oss rope «Halt!». Da vi snudde oss så vi to menn, den ene med en pistol rettet mot oss. Vi trodde det var et ran, men de ba bare om legitimasjon og sa Kriminalpolizei. De skjønte straks at vi ikke var det de trodde, og ba om unnskyldning. De ville også spandere en øl på oss, men vi takket nei.

RAF hadde vært på farten og politiet var i høyspenning disse dagene. De hadde stadig voldelige aksjoner på gang i form av politiske drap, kidnapping, flykapring eller bombeangrep, og holdt det gående fra 1970 til 1998. Det er 28 år med alvorlige terrorangrep som satte landet og innbyggerne i konstant beredskap og utrygghet. Kidnappingen i 1977 av Hanns-Martin Schleyer, president for den tyske arbeidsgiverforeningen BDA, skapte kriselignende tilstander i Tyskland den høsten, særlig da det ble kjent at terroristene hadde drept ham.

Året etter opplevde italienerne en tilsvarende terrorhandling. De røde brigader (Brigate Rosse), en rabiat marxist-leninistisk terrorgruppe i likhet med tyske RAF, kidnappet og drepte den meget populære politikeren Aldo Moro, som tidligere også hadde vært statsminister. Moro ble holdt fanget i live hele 54 dager og brukt som forhandlingskort i terroristenes krav om løslatelsen av fengslede brigademedlemmer. Da det ikke førte frem ble Moro lagt i bagasjerommet og drept med 11 skudd i brystet.

Terroraksjonen foregikk i Roma og byen var stappfull av tungt bevæpnet politi og ditto sikkerhetsstyrker. Jeg bodde der på den tiden og jobbet med min magisteravhandling. Situasjonen var ikke særlig trivelig, overalt så du bevæpnet politi, enten du skulle handle eller finne et spisested. På den annen side var det interessant med henblikk på mine studier i italiensk postmodernisme og klassisk marxisme, spesielt filosofen Antonio Gramscis antirevolusjonære teorier, som hevdet at voldelige revolusjoner ikke var mulig i demokratiske stater, for å si det enkelt.

De røde brigader, i likhet med RAF, hadde valgt en annen politisk strategi, en slags bygerilja med voldelige terroraksjoner i permanent konfrontasjon mot den bestående samfunnsorden. Det var en årelang venstreradikal terrorvirksomhet helt opptil 2000-tallet, da terroren og voldsaktivismen ble erstattet med islamsk ekstremisme, en djevelsk terror som resulterte i en hel rekke med blodige aksjoner der raseringen av Tvillingtårnene i NY var en av de mest groteske. Noen høyreekstremisme med partipolitisk forankring og voldelig adferd er det vanskelig å finne i Norge etter 2. verdenskrig. Unntakene er tragedien på Utøya og i Regjeringskvartalet, samt Bærumsattentatet for to år siden, men en vesentlig forskjell er at disse ble utført av to enkeltindivider uten organisatorisk forankring.

Den høyreekstremistiske terrorismen som venstresiden og dagens norske medier nå tegner opp som bakteppe etter 22 juli-markeringen, finnes det ikke historisk belegg for. Her konstrueres det en fiende og trussel som lokaliseres på høyresiden, mens den radikale venstresidens politiske ambisjoner og tradisjoner løftes frem som en demokratisk frigjøringskamp. Som nevnt tidligere er det de venstreradikale som har stått bak den politisk mest voldelige terroren i nyere tid, mens de nå som uskyldsrene ofre legger premissene for en politisk hat- og svertekampanje mot høyresiden.

Dette er den samme totalitære tankegangen og trakasseringen av normale, demokratiske samfunnsmotsetninger som marxistene alltid har bedrevet. Enten den eksponerer seg i marxistiske terroraksjoner eller følger Gramscis oppskrift om gradvis å overta makten ved å erobre det institusjonelle samfunnshierarkiet. I begge tilfeller handler det om å oppnå et totalitært hegemoni med full kontroll og ensretting av landets innbyggere og statlige styring.

Denne problemstillingen ble drøftet da jeg for en del år tilbake hadde den franske filosofen og trotskisten Claude Lefort som overnattingsgjest i mitt lofts-atelier i Oslo. Han var spesialist på den totalitære samfunnsorganiseringen i kommunistland og var godt kjent med Gramscis langsomme og fordekte vei mot institusjonelt hegemoni. I teorien var det ingen forskjell, mente han. Begge strategiene var totalitære, men at ensrettingen og den sosiale kontrollen skjer mer umerkelig i demokratiske stater, nesten som en naturtilstand.
Det er denne tilstanden av ensretting og meningskontroll som nå sprer seg i mediene, i kulturlivet og i politikken.

Etter 10-årsmarkeringen av 22. juli-tragedien har det blitt et slags klimaskifte i den offentlige debatten med et ensidig og politisk korrekt fokus. Venstresiden legger nå premissene for en langsiktig politisering av alle samfunnets fag og profesjoner, institusjoner og verdier – med det formål å eliminere motsetninger og motstandere. Det er i denne totalitære prosessen høyresiden skal kompromitteres og marginaliseres, som en potensiell terrorprodusent.