Old Campus Courtyard ved Yale-universitetet i New Haven, Connecticut. Foto: © Ad Meskens / Wikimedia Commons.

At akademia i store deler av Vesten er sterkt venstrevridd, særlig innenfor de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene, har lenge vært åpenbart for alle med kjennskap til akademia, men det hører til sjeldenhetene at fenomenet underbygges empirisk.

For uinnvidde er det derfor litt av en øyeåpner når professor i statsvitenskap ved Birkbeck College i London, Eric Kaufmann, legger frem en rekke data som vitner om hardhendt diskriminering av konservative i akademia i den engelsktalende verden. Den akademiske friheten er i krise og i ferd med å svinne hen på grunn av politisk diskriminering og cancel-kultur, konkluderer Kaufmann i en kronikk hos Wall Street Journal.

I fjor var det 65 amerikanske akademikere som ble sparket eller gjenstand for disiplinærtiltak, hele fem ganger flere enn året før. Man forstår lett hvem det går utover, og hvem som sitter trygt. Det skal ikke mye til for å få merkelappen «konservativ», det holder lenge å vise en smule skepsis mot postmoderne kjønnsteori.

Kaufmann har utarbeidet en rapport basert på åtte studier av politisk diskriminering og manglende politisk mangfold blant vitenskapelig ansatte ved universiteter i USA, Canada og Storbritannia. I rapporten formidler han data som vitner om en nesten utrolig politisk forfølgelse av konservative:

Roughly 1 in 3 conservative academics and graduate students has been disciplined or threatened with disciplinary action.

Konservative ligger gjerne lavt i terrenget i akademia, ikke desto mindre er det altså hver tredje konservative akademiker som har risikert eller blitt ilagt disiplinære forføyninger.

Det er fort gjort å begå tankeforbrytelser:

A progressive monoculture empowers radical activist staff and students to violate the freedom of political minorities like conservatives or “gender-critical” feminists, who believe in the biological basis of womanhood—all in the name of emotional safety or social justice.

Viljen til diskriminering i den akademiske rekrutteringsprosessen går utover kandidater med helt vanlige politiske grunnholdninger:

Political discrimination is pervasive: 4 in 10 American academics indicated in a survey this summer that they would not hire a known Trump supporter for a job. In Canada, the share is 45%, while in Britain, 1 in 3 academics wouldn’t hire a Brexit supporter.

Diskrimineringslysten vedvarer dersom konservative skulle komme i skade for å bli ansatt:

Between one-fifth and half of academics and graduate students are willing to discriminate against right-leaning grant applications, journal submissions and promotion cases.

Det er kun en drøy fjerdedel av amerikanske akademikere som vil omgås kritikere av ideologisk kjønnsforkning fysisk:

Meanwhile, only 28% of American academics say they would be comfortable sitting with a gender-critical scholar over lunch, less even than the 41% who would sit with a Trump-voting colleague.

Tilsvarende diskriminering regnes ikke som akseptabelt på for eksempelt religiøst grunnlag, konstaterer Kaufmann.

Tre av fire konservative akademikere innen humaniora og sosialvitenskap opplever fagmiljøet som fiendtlig:

Some 75% of American and British conservative academics in social sciences and humanities say their departments offer a hostile climate for their beliefs.

Resultatet er selvsensur:

I found that merely 9% of Trump-supporting academics say they would feel comfortable expressing their political beliefs to a colleague.

Fully 7 in 10 conservative American academics say they self-censor in their teaching, research or academic discussions.

Hensynet til karrieren kommer først:

Conservative scholars shy away from asking questions that go against the progressive consensus out of fear for their careers.

Alt dette skaper i en ond sirkel: Jo verre det politiske klimaet er for konservative, desto færre konservative søker seg til akademia, og slik forverres den antikonservative atmosfæren ytterligere.

Resultatet er at konservative nesten har forsvunnet fra humanistiske og sosialvitenskapelige fag: I USA er kun 5 prosent av akademikerne på disse feltene konservative.

Men skjevheten gjelder hele akademia:

In the U.S. and Canada, academics on the left outnumber those on the right by a ratio of 14 to 1.

Blant venstreorienterte akademikere er de yngre mer villige til å diskriminere enn de eldre, konstaterer Kaufmann. Dermed ligger den antikonservative intoleransen an til å bli total.

Det er et voksende mindretall som tar til orde for utstøtelse, og flertallet går ikke i rette med de intolerante:

Few academics want to cancel their controversial colleagues, but a growing minority discriminates against them and isn’t actively opposed to their cancellation.

Under slike betingelser blir ensrettingen i akademia like massiv som i totalitære samfunn. Og i den grad akademia er samfunnets hjerne, vil de totalitære tilbøyelighetene der dra samfunn som i utgangspunktet er frie, i totalitær retning. Prosessen pågår rett fremfor øynene på oss.

Dette kan bare stanses politisk, avslutter Kaufmann. Men det blir heller ikke så lett når politikken – og mediene, og Big Tech, og NGO-ene, og kulturen, og idretten, og politiet, og militæret, og kirken, for Norges vedkommende også kongehuset – er i ferd med å bli like ideologisk forgiftet som akademia.

Kaufmanns undersøkelser er gjort i den engelsktalende verden, men det er all grunn til å tro at man ville finne lignende resultater i Norge og ellers i Vest-Europa også.

For å forstå hvordan akademia havnet i et slik uføre: Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!

Ruud Koopmans er blant de få som motstår cancel-kulturen. Kjøp hans bok «Islams forfalne hus» her!