Rafael (1483–1520), «Skolen i Athen» (1511), freske i Vatikanmuseet. Foto: Wikimedia.

Identitets­politikken er i ferd med å feste grepet på akademia. Problemet nå er at det er for få kvinnelige filosofer som har bidratt til tenkningens historie. Derfor må historien skrives om, og pensum­listene endres.

Heller ikke et tradisjons­bundet, forberedende fag som ex.phil synes å være vernet mot politisk korrekte trender. Klasse­kampen har tidligere stilt de mannlige lærebok­forfatterne fra NTNU – Dagfinn Døhl Dybvig, Magne Dybvig og Truls Wyller – til veggs, og konfrontert dem med at den nye læreboka deres har alt for liten kvinne­andel. Det sørget for at en av forfatterne straks bøyde hodet og tilbød Klasse­kampens lesere å skrive om boka. Nå synes revisjons­iveren å ha spredt seg videre til Oslo.

I en fersk artikkel på OsloMets nettavis Khrono kan vi lese at også Universitetet i Oslo går inn for å inkludere lang flere kvinnelige tenkere i en planlagt pensumbok for sine ex.phil-studenter. Her opplyses det om at det i dagens lærebok bare en kvinne­andel på 9,4 %, men at det nå altså jobbes med å få opp mot 33 % kvinnelige tenkere.

Skal vi tro fag­ansvarlig for studiet, Ingvild Torsen, domineres pensumet av (hvite) menn, noe som innebærer at kvinner og minoriteter sliter med å kjenne seg igjen. Ettersom det er menn som har foretatt utvalget, har kvinnelige tenkere blitt ignorert:

Torsen mener det er viktig at studentene har vært borti noen av de mest inn­flytelses­rike tenkerne, men at det også går an å gi noen smakebiter fra mindre kjente tenkere.

Torsen trekker fram at det er menn som tidligere har valgt ut dem de anså som viktige.

– Den klassiske filosofi­historien er delvis en 1800-talls konstruksjon. Det har nok vært en større utsiling av kvinner enn det som har vært nødvendig.

Ex.phil er et obligatorisk fag som består i en gjennomgang av filosofi- og vitenskaps­historien. Faget er ikke progressivt nok, skal vi tro Torsen. Studentenes følelser er det viktigste:

– Ex.phil har lenge vært et veldig konservativt fag, sier hun.

– Det viktigste for oss er studentenes opplevelse av faget. Vi må ha et godt opplegg for dem, sier hun.

Det er jo få kvinner i filosofi­faget generelt. Tror du det er en sammenheng mellom antall kvinnelige ansatte og antall kvinner på pensum?

– Det er et empirisk spørsmål og vanskelig å måle. Det har nok noe å si at man ser andre som man kjenner seg igjen i. Dette slår nok verst ut for minoriteter. Hva slags spørsmål som stilles er viktig. Kjenner studenten igjen erfaringer, beskrivelser og spørsmål som stilles, spør hun.

Igjen er mannen problemet. Han gir et dårlig første­inntrykk:

Torsen påpeker at på alle introduksjons­kursene på filosofi på UiO er det kun menn som holder de store felles­forelesningene.

– Det er ikke bra. Førsteinntrykk er viktig, sier hun.

Første­amanuensis Torsen fastholder at det ikke er snakk om å kvotere inn kvinner, men filosofi­professor Jens Saugstad er ikke overbevist om det. I et etter­følgende debatt­innlegg på Khrono hevder han det virker som et desperat forsøk på å spa frem «kvinner som bidro til tenkningen». Inntrykket som skapes er at det finnes flust av kvinnelige tenkere fra 1600-tallet og frem til i dag, og som man (dvs. konservative, hvite gamle menn) bevisst har ignorert. Det holder ikke, påpeker professoren:

I så fall skulle en forvente at påstanden ble belagt med kvinnelige filosofiske forfatter­skap av betydelig størrelse og kvalitet. Så når bare et par kvinnelige brev­skrivere finner veien inn i pensum, svekker det, snarere enn støtter, Torsens kritikk av den klassiske filosofi­historiske kanon av mannlige filosofer som en «konstruksjon» som gir et feilaktig bilde av kvinnenes bidrag.

Saugstad tar også tak i det spørsmålet som Torsen har latt bli hengende i luften: Om studentene «kjenner (…) igjen erfaringer, beskrivelser og spørsmål som stilles». Han finner utsagnet urovekkende fordi det kan forstås slik at studentenes evne til å bli opplyst i bunn og grunn handler om kjønn og etnisk gruppe­tilhørighet:

På meg virker det som Torsen forut­setter at pensum og under­visning må gjøre det mulig for studentene å føre de nye faglige perspektivene tilbake til erfaringer, beskrivelser og spørsmål­stillinger som er uløselig knyttet til den enkelte students særegne gruppe­identitet, som medlem av et kjønn eller en minoritets­gruppe. I så fall står Torsen for et kunnskaps­syn som minner om stand­punkt­teorier i feministisk kunnskaps­teori (som frem­stilles i nåværende exphil-pensum ved UiO), og som også synes å ligge til grunn for kravet om avkolonisering av akademia.

Det vil innebære en radikal endring av vår måte å forstå begrepet kunnskap på, påpeker Saugstad. Konsekvensene blir store. Som han selv skriver i innlegget, blir det da ikke lenger mulig å formulere innsikt og kunnskap som alle – uavhengig av kjønn og kulturell bakgrunn – kan anse som gyldig. Ingen kunnskap blir «sann»:

Med andre ord, den klassiske fore­stillingen om allmenn­gyldig kunnskap er selv bare uttrykk for en særegen gruppe­identitet. Nå mistenker – og frykter – jeg at Torsen har lagt til grunn en liknende identitets­politisk stand­punkt­teori i sine sikkert velmente bestrebelser på å revidere ex.phil for at kvinner og minoriteter skal kunne kjenne seg igjen i faget.

Kulturkampen har kommet til norsk akademia. Spørsmålet er selvsagt hva som til slutt blir igjen av viten­skapelig forskning dersom også kunnskap blir identitets­politikk.

 

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂