Flere akademikere bør omfavne rollen som intellektuell. Dette innebærer blant annet ærlighet, og å bidra til retning og meninger i samfunnsdebatten. Leder for Akademisk skrivesenter ved Universitetet i Oslo, Ingerid Straume, mener det er for få offentlig intellektuelle i Norge i dag.

— Det mangler forståelse for rollen som intellektuell, sier hun.

I et intervju med Khrono utdyper Straume. Hun mener kunnskap er grunnstenen i det moderne folkestyret. Men hvis det som kalles kunnskap ikke lenger oppleves som meningsfullt, kan det føre til at den skjøre balansen ødelegges.

Å være «intellektuell» handler for Straume om å ta opp vesentlige spørsmål.

— Ofte er ikke det en populær rolle. Det er en rolle man påtar seg for samfunnets skyld, eller ofte fordi man ikke kan noe annet. Man føler at man må, sier hun til Khrono.

Hun ser med lengsel bak til idealene fra det gamle Athen. Det er lett å dele hennes lengsel. Sokrates var vel soldat i rundt 25 år, og ifølge kildene stygg som juling. Han ble allikevel regnet som den klokeste av alle.

Selv forsto han at det eneste han visste, var at han intet visste. Dette er selve grunnlaget for moderne vitenskap. Så drakk han velvillig giftbegeret, på en måte i respekt for lovene, men etter min tolkning i glede over å kunne avslutte livet på en akseptabel måte.

Men i dag er de intellektuelle ikke lenger borgere som føler ansvar for folkestyret. De er anywheres, slik David Goodhart hevder i sin mye omtalte bok «The road to somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics».

Goodhart er en tidligere Labour-medlem som legger mye av skylden på den moderne venstresiden i Europa. Han påpeker at de fleste er knyttet, frivillig eller ufrivillig, til stedet de er født og vokst opp. Men en liten gruppe skiller seg ut, og her finner vi de såkalt intellektuelle.

«Anywheres» er ofte urbane, har høy utdannelse. Identiteten deres er ikke knyttet til stedet hvor de bor eller kulturen de har vokst opp innenfor. De føler seg like hjemme i Oslo som i Paris og London. Men neppe på Lyngen, eller på Mysen, eller et sted uten nettilgang.

I dag er mennesker redusert til forbrukere. Vi kan kjøpe alt, inkludert et nytt kjønn. Staten betaler det meste. Dagens intellektuelle jakter ikke etter kunnskap, men etter å bli publisert. Akademia redusert til Paradise Hotel. Hvor meningsløst dette egentlig er ble avslørt da Boghossian, Lindsay og Pluckrose fikk publisert rent sludder og vås i fagmagasiner.

Når de gikk gjennom artiklene før innsendelse jobbet de etter et prinsipp om at absolutt ingen deler av artikkelen skulle gi noen som helst fornuftig mening.

En artikkel med tittelen «The conceptual penis as a social construct» ble  publisert i Cogent Social Sciences. Her kunne man lese:

– Penisen vis-à-vis manndom er en inkoherent konstruksjon. Vi vil argumentere for at den konseptuelle penis ikke best forstås som et anatomisk organ, men som en kjønns-performativ, flytende sosial konstruksjon.

De skrev også at «den konseptuelle penis er drivkraften bak en stor del av klimaforandringene».

Slik avslørte de tre den endeløse tomheten som preger mye av det som passerer for vitenskap i dag. For å parafrasere redaktør Rustad: De intellektuelle har blitt til skruller.

Strømme ønsker intellektuelle som tar ansvar. Hun nevner Jan Grue og Arne Johan Vetlesen som forbilder i så måte. Jeg kan personlig peke på Asle Toje og Terje Tvedt, for balansens skyld. Alle disse skriver artikler og holder foredrag på et folkelig språk, slik at «vanlige folk» kan utvikle større forståelse. De omfavner det personlige uten å bli banale.

— Det personlige engasjementet som Vetlesen har, gjør at folk opplever at her er det noe viktig på spill. Han er ikke redd for å gå inn i de virkelig brysomme spørsmålene i tiden, sier hun.

Straume refererer til Hannah Arendt, som var opptatt av at et samfunn ikke skulle fungere nærmest som en metabolisme — hvor man bare konsumerer og lever. Man må søke mot friheten. Jeg vil legge til at man bør følge dette rådet, selv når det er nesten uoppnåelig.

Personlig lider jeg av en dyp pessimisme. Men å gi opp håpet er å svikte seg selv og selve livets mening. Dét er utilgivelig. Man må forsøke, selv om man trolig mislykkes.

Sosiale medier har påvirket vår frihet, og i stor grad ødelagt friheten for mange (dette er min egen refleksjon).

Vi er redusert til produkter, varer. Hvor er de intellektuelle, midt i denne revolusjonen som åpenbart pågår?

Er det partipolitiske systemet egnet til å forandre samfunnet? Straume tviler, fordi systemet er begrensende. Mange politikere våger ikke å si hva de mener før de har gått av. Det samme kjenner vi igjen fra akademia. Man må spille spillet.

Som akademiker er man privilegert, og man bør ikke glemme at både utdannelsen og lønna er finansiert av skattebetalerne. Dette medfører et ansvar som mange svikter. De aller fleste akademikere er mer opptatt av absolutt alle andre enn de som har forsørget dem hele livet. Det er ikke vanskelig å se en dårlig skjult akademisk avsky mot the deplorables.

Tilpasningen til politisk korrekthet har redusert friheten, også blant intellektuelle.

— Professorstillingen har jo tradisjonelt vært sånn, at man har kunnet si hva man vil. Det har vært en helt spesielt fri stilling. Men jeg er litt usikker på hvor frie professorene er i dag.

Nå er det nesten kun pensjonister fra akademia som våger å komme med uttalelser som bryter idyllen. De få som stikker nesen frem møter en brutal vegg, slik som Eikrem fra NTNU.

Les også: Stipendiat er glad for at Eikrem kan få sparken: — Må få vekk råtne epler

Det er som om lederne i akademia har en klima-Greta på skulderen, som illsint roper How dare you? med forvridde ansikter.

– Det jeg savner, er folk som driver med tenkning og vitenskap mer allment. At alle skal være «forskere» nå syns jeg er ganske kleint, sier Straume.

Det er vanskelig å være uenig i dette, selv om man som en skribent naturligvis må tenke at man selv kan bli rammet av kritikken. Kritikk bør en skribent, en intellektuell og egentlig alle andre tåle. Det viktigste er uansett å være ærlig, slik Straume etterlyser.

Er man i tillegg relevant, kommer dette som en bonus.

Khrono

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.