Kommentar

Brassai Montreur d’ours au long du Bosphore (1953)

Hvorfor er det ikke lenger greit å snakke om at det finnes en elite når man bedriver samfunnskritikk?

Under Arendalsuka, mens diskusjonene om hvordan man bevarer demokratiet kanskje var på sitt mest intense, publiserte Aftenposten en kronikk som var underskrevet av syv direktører for ulike menneskerettighetssentre rundt om i landet. Kronikken brakte i og for seg ikke noe nytt til torgs; den handlet hovedsakelig om at det offentlige ordskiftet var hatefullt og rasistisk, at anstendigheten var på vikende front og at tvilsomme ord ble til uhyggelige handlinger. Artikkelen fremmer imidlertid et syn som er verdt en ettertanke. Direktørene kobler elitebegrepet til hatprat, og mener det dreier seg om en konspirasjonsteori:

Mye av dette hatet kobles også til konspirasjonsteorier. Slike forestillinger florerer på norske nettsteder og debattråder, om muslimsk overtagelse, om «den jødiske lobby», og om «den politisk korrekte eliten».

Direktørene er ikke alene om å mislike elite-ordet. Den som besitter en samfunnsposisjon ser nok helst seg selv som en representant for et mangfoldig, klasseløst og rettferdig samfunn, der alle, inkludert de som sitter på toppen, bare vil det beste for alle mennesker. Det finnes også strategier for å bevare dette inntrykket utad. I essayet «Eliten som försvann», publisert i det svenske tidsskriftet Kvartal, forteller Peter Santesson fra det analysebyrået Demoskop om en episode som utspilte seg under et seminar om den svenske samfunnsutviklingen, der representanter fra media, forskning og politisk rådgivning var invitert. Da en journalist i salen brukte ordet «elite» om en homogen og mektig gruppe mennesker, ble vedkommende straks irettesatt. Myten om at det finnes en elite med andre interesser en folkets interesser har sitt opphav i den politiske populismen, kunne en innflytelsesrik professor forklare. 

Skal vi tro professoren og de syv direktører er begrepsbruken i seg selv en tvilsom ting. Den er forbundet med smitte.

Innarbeidet begrep

Santesson peker på et interessant paradoks. I samfunnsvitenskapelig standardlitteratur er «elite» et godt innarbeidet begrep som ofte danner utgangspunkt for vitenskapelige analyser. Verken i statsvitenskapen eller i sosiologien er det en eksotisk tanke at avgjørende beslutninger tas av en begrenset gruppe mennesker. Det regnes heller ikke som spesielt radikalt å påstå at de ofte tilhører samme sosiale lag, at de gjerne deler de samme verdiene og at de har andre interesser enn hva allmennheten har. Da man i forbindelse med makt- og demokratiutredningens store eliteundersøkelse intervjuet 1710 toppledere fra 12 ulike sektorer i det norske samfunn, fant man ut at de ikke var enige om alt, men det viste seg likevel at de var helt i utakt med folkemeningen på ett sentralt punkt. Så man bort fra politikerne som var blitt intervjuet, var det under 1 % av lederne som hadde stemt på FrP ved siste Stortingsvalg. Det er vanskelig å tolke dette resultatet annerledes enn at de i hvert fall delte noen grunnleggende verdier i betente spørsmål, som for eksempel innvandring, der FrP har fungert som det eneste rene opposisjonspartiet de siste par, tre ti-årene. Og det er særlig i forbindelse med innvandringspolitikken at utrykket «politisk korrekt» har blitt, og fortsatt blir, benyttet.

I den nye diskursen om folket og elitene, er lojaliteten vendt oppover. Santesson ser her en sammenheng med de stadige anklager om at den frie presse er under angrep og at det nå står om selve demokratiets fremtid. Når toneangivende medier beskyldes for å slutte å være maktkritiske og i stedet inngå forbund med den makten som pressen er satt til å granske med et kritisk blikk, blir dette gjerne forklart med at enkelte «mørke krefter» bevisst forsøker å undergrave legitimiteten til den fjerde statsmakt. Hvordan gikk det til, spør Santesson; at de tankefigurer som tidligere lå bak en progressiv og maktkritisk samfunnsvitenskap ble redusert til suspekte pro-populistiske ideer? 

Demokratiske tapere

En forklaringsmodell tar utgangspunkt i at klassesamfunnet ikke ble borte etter 1968-generasjonens triumf (spesielt på kulturens område), men at gamle hierarkier er blitt erstattet av nye. Fra dansk hold har sosiologen Erik Jørgen Hansen tidligere undersøkt hvordan en ny overklasse som han kaller profesjonsklassen oppsto i perioden fra slutten av 1960-tallet og frem til begynnelsen av 1990-tallet. Sosialdemokraten Kåre Dybvad Bek skiver kritisk om den i boken «De lærdes tyranni», og redaktøren Rune Lykkeberg har, med et skjønnlitterært utgangspunkt, gitt en fin analyse av hvordan representanter for denne samfunnsgruppen fungerer på det personlige plan. De gikk inn for å rive ned klassesamfunnet, utjevne forskjeller og skape full likestilling, men glemte at også velferdsstaten var kapabel til å produsere både nye autoriteter og nye former for ulikhet.

I følge Lykkeberg var det spesielt vanskelig for den gruppen av mennesker som nettopp hadde promotert det egalitære samfunn og som innførte humanismen som velferdsstatlig norm, å erkjenne at også deres ideologisk formede demokrati skapte nye samfunnstapere. Fordi den nye klassen forsvarte et kulturelt-, og dermed også et pedagogisk hierarki, var det særlig i den offentlige diskurs at den nye eliten så det som sin oppgave å forvalte de rette holdninger. 

Taperne i det nye samfunnet er som regel de som ikke skjønner hvordan det teknokratiske synet på kunnskap i politiske saker fungerer, og som ikke anerkjenner premisset om at politikken får fornuftige løsninger om man går inn for bevisbaserte løsninger på sosiale problemer. For dem er ikke objektive politiske fakta avgjørende når de vurderer hvorvidt samfunnet blir bedre eller dårligere av økonomisk omfordeling, antallet aborter eller mengden hatefulle ytringer det offentlige rom. De følger magefølelsen, og både deres politiske uro og risikovurderinger tar utgangspunkt i hvordan virkeligheten fortoner seg fra eget ståsted. I tillegg er de typiske brushoder, sleivete og uvørne i ordbruken, og selvsagt uten grunnleggende respekt for elitens verdisyn og offentlige sannheter. De mangler kort og godt dannelse og kan følgelig ikke tas på alvor i noe offentlig ordskifte. 

De som tillater seg å argumentere utenfor normen for anstendig debatt, blir gjerne utsatt for negative karakteristikker. Selv reagerer de karikerte med samme mynt når de kaller meningsmotstanderen «politisk korrekt». Det handler derfor ikke om konspirasjonstenkning, slik de syv menneskerettighetsdirektørene påstår, men heller om en sosial strategi for å markere motstand og etablere et politisk felleskap. Den tidligere danske statsminister Anders Fogh Rasmussen spilte på det samme da han i sin berømte nyttårstale fra 2002 tok et oppgjør med hel- og halvoffentlige «smaksdommerne» som la press på den frie og folkelige debatt. 

Maktkamp

En annen måte å tilnærme seg problemstillingen på er å se det som en pågående maktkamp i en tid der spillereglene er i ferd med å endre seg. Med utgangspunkt i sosiologen Charles Wright Mills’ berømte teser om massesamfunnet, viser Santesson hvordan de maktstrukturene som Wright Mills la til grunn har gjennomgått enorme forandringer på svært kort tid, og da i den gamle elitens disfavør. 

For det første er ikke lenger andelen opinionspåvirkere svært lav i forhold til antallet mottakere, slik den var da Wright Mills publiserte sitt banebrytende verk «The Power Elite» i 1956. Teknologiutviklingen har muliggjort en langt bredere informasjonsinnhenting for vanlige folk, enn det som var mulig tidligere. For det andre har ikke autoritetsfigurer like stor innflytelse som før, og de betraktes oftere med skepsis, noe Fogh Rasmussens nyttårstale er et godt eksempel på. For det tredje er det ikke lenger like store vanskeligheter forbundet med å hevde avvikende synspunkter. Alternative medier har blomstret opp som en reaksjon på ensrettingen i de gamle mediene, og man er ikke lenger like avhengig av opinionsledernes velsignelse for å nå ut med sitt budskap. Kontrollen med den allmenne politiske diskusjonen ligger ikke lenger på noen få hender, den er på en måte blitt gjenerobret. For det fjerde har fremveksten av populistiske bevegelser bidratt til å øke muligheten for å få omsatt folkemeningen i politisk handling. Demokratiet har dermed fått en vitamininnsprøytning.

Når eliten påstår at den ikke finnes, er det et forsøk på å vinne tilbake tapt terreng. En elite som ikke finnes vil selvfølgelig heller ikke være utsatt for granskning og kritikk. Men den behagelige tiden er over, og det må også eliten forholde seg til. Spørsmålet er om den velger å gjøre det på en anstendig og demokratisk måte.

 
 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!