giorgio-de-chirico-the-enigma-of-the-oracle-1910-jpglarge

Giorgio de Chirico: The Enigma Of The Oracle (1910)

I den aktuelle debatten om det postfaktuelle samfunn/demokrati, kan det være nyttig å skille mellom fakta og faktisitet. Utsagn om fakta går primært på «døde» ting, som i hovedtrekk er uforanderlige og fastlagte. Derfor har utsagn om slike gjenstanders art og væremåte en høy grad av sannhet, noe som gjør at naturvitenskapenes forskningsresultater blir mer troverdige og overbevisende. Resultatene kan alltid etterprøves og kontrolleres.

Faktisitet er derimot noe helt annet. Generelt er det en dimensjon ved det levende livet, om noe som stadig er i bevegelse og forandring, men spesielt handler det om den menneskelige eksistensformen, som alltid er situasjonsbetinget og til dels selvstyrt, dermed også ubestemmelig. I alle fall med henblikk på en faktaorientert utforskning. Det innebærer selvsagt et stort problem for vitenskapelige disipliner innen humaniora og samfunnsfag. For her er forskningen rettet mot faktisiteten, og eventuelle utsagn om menneskets adferd, relasjoner, tenkemåter, interesser etc., har følgelig ingen sikker faktastatus.

Slik sett er det all grunn til å ta denne typen faktisitetsutsagn med en klype salt. Den har sikkert sannhetspretensjoner, men vil alltid være forbundet med usikkerhet, tolkningsuenighet og i visse tilfeller være styrt av utenomfaglige interesser. Når vi ser at politikere og medier jevnlig blir foret med forskningsresultater av den sorten, som om det var sikre vitenskapelige fakta, bør man være på vakt. Bare det at et tallmateriale kan tolkes på høyst ulike måter, og konklusjonene spriker, tilsier at den vitenskapelige gyldigheten er i tynneste laget.

ANNONSE

Det sier seg selv at det er uheldig å bruke slike løse forskningsresultater som grunnlag for politiske beslutninger. På den annen side er de meget velegnet for politiske partier som ønsker å håndplukke de konklusjoner som passer inn i sin egen makttenkning og samfunnsplanlegging. Ved å henvise til at dette er faktabasert informasjon får de politiske avgjørelsene langt større tyngde enn de har krav på. Men dette er altså ingen faktainformasjon som kan gi de politiske elitene en uangripelig posisjon, bare et usikkert utgangspunkt med relativ gyldighet.

Det vi skal merke oss er at resultatene fra en faktisitetsbasert forskning, innenfor humaniora og samfunnsvitenskap, ikke representerer ferdig fastlagte sannheter. Eventuelle konklusjoner, og de kan det være flere av, har derfor bare begrenset varighet og verdi for den politiske argumentasjonen. Dette har vært den kunnskapsteoretiske situasjonen for humaniora og samfunnsvitenskap gjennom mange tiår. Derfor har forskningsresultatene fra slike fagdisipliner stadig blitt kritisert for sin lite holdbare vitenskapelighet.

Men faktisitetsforskningens resultater trenger ikke å være unyttige i samfunnsdebatten. De kan åpne for en fri diskusjon om ulike handlingsalternativer, men under den forutsetning at man ikke absolutterer en mulig tolkning og bruker den som et uimotsigelig faktamateriale. Problemet for politikere og mediefolk er at de ikke ser forskjellen på fakta og faktisitet. Får de en forskningsrapport i hendene, tror de umiddelbart at den inneholder fakta-materiale, uten å skjønne at den typen faktisitetsforskning er beheftet med stor usikker og mange tolkningsmuligheter. Er det forskning, så må den per definisjon handle om sikre fakta.

Dette resonnementet kan virke som et utspill fra en post-faktuell posisjon. I den forstand at det synes å være et angrep på det herskende politiske og mediale fakta-hegemoni. Men denne imøtegåelsen handler overhodet ikke om mistro til faktabasert forskning og kunnskap. Snarere tvert imot. Faktabasert forskning og kunnskap er fortsatt en helt grunnleggende målsetning i vitenskapen, og fortsatt utgjør denne målsetningen selve ryggsøylen i opplysningsprosjektet.

Men forestillingen om en postfaktuell tilstand, hvor kommer den fra og hva retter den seg mot? Vi ser den stadig omtalt i aviser, og journalistene er helt hekta på den. Det virker som de har fått en ny innsikt i samfunnets drivkrefter, i de skjulte interesser som nå på alle områder sår tvil om den herskende sannhet og faktakunnskap. «Herskende» er her et viktig stikkord. For de vedtatte sannheter og fakta er herskernes sannheter og fakta. Og om dem må man ikke tvile eller våge å motsi.

Men tesen om det postfaktuelle samfunn er intet annet enn en immuniseringsstrategi, en innful måte å kompromittere kritikk på, og dermed befeste de herskende elitenes makt og fortolkningsmonopol. Det er det voksende opprøret nedenfra, som nå er besværlig for politikere, journalister og politiserte akademikere. Derfor må kritikken nøytraliseres og fratas sitt saklige potensiale. Fordi det folkelige opprøret ikke lenger aksepterer elitenes definisjon av hva som er sannhet og faktakunnskap, blir ethvert kritisk utspill fra det hold stemplet som postfaktuell uvitenhet og politisk uforstand.

At den postfaktuelle tilstanden skulle innebære en krise for demokratiet, slik mange hevder, er å snu saken på hodet. Det er de herskende eliter som befinner seg i krise, en maktkrise. Og det av to viktige grunner. For det første besitter ikke elitene noen privilegert faktakunnskap og sann innsikt om samfunnet. Det er et tilranet privilegium og en ren hersketeknikk. For det andre representerer det folkelige opprøret ikke en svekkelse av demokratiet, men en styrkelse av det. På grunn av internett og de sosiale medier kommer nå den empiriske faktisiteten til syne, både hos elitene og menigmann. Til stor bekymring for de førstnevnte.

I den situasjonen avklares også den postfaktuelle tilstanden, ikke som et påstått forfallsymptom i befolkningen, men som et likeverdig vilkår for alle samfunnsborgere. Her er alle samfunnsmedlemmer likestilte hva angår politisk engasjement og innflytelse. Det handler altså ikke om mistro til kunnskaper og kompetanse, men at enkelte samfunnsgrupper/eliter ikke lenger kan profitere på en selvoppnevnt maktposisjon. I dag kan da heller ikke informasjonsstrømmen kontrolleres, styres og manipuleres av de etablerte medier, slik det har vært tidligere. Heldigvis finnes det nå alternative kanaler, som fritt kan formidle en mer troverdig og autentisk informasjon om tingenes tilstand.

Den postfaktuelle tilstanden er egentlig en ren fiksjon. Den har intet med samfunns- virkeligheten å gjøre, men er et frustrert og impotent utspill fra de herskende eliter, som nå merker at det egne maktgrunnlaget begynner å forvitre. Da nytter det ikke lenger å servere forvrengte, politiserte fakta og pukke på sine privilegerte innsikter. Den slags er ikke på noen måte tillitvekkende. En ny tillit må bygges opp nedenfra, og på grunnlag av den enkeltes erfaringsvirkelighet i samfunnet. Men da dreier det seg ikke om faktakunnskap. Da handler det om en faktisitetsinnsikt som viser til enkeltmenneskets behov for frihet og moralske verdivalg.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629