Sakset/Fra hofta

Preses i Det Norske Videnskaps-Akademi Hans Petter Graver offentliggjør hvem som får abelprisen i 2019. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.

Fra tid til annen kommer det nyhetssaker som gjør at man et øyeblikk lurer på om det er 1. april, innen man vender tilbake til erkjennelsen om at verden er blitt så tøvete at virkeligheten overgår aprilspøkene hver eneste dag.

ABC Nyheters Thomas Vermes har fortjenstfullt registrert at preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, jusprofessor Hans Petter Graver, i sin nylige årstale til institusjonen satte spørsmålstegn ved om dagens demokratiske institusjoner er i stand til å reagere adekvat i klimasaker.

«Sytti års utvikling av overnasjonale institusjoner som EU viser at demokrati ikke bare kan knyttes til partisystem og representativt demokrati, og at det finnes flere måter å sikre demokratiske beslutninger og demokratisk legitimitet på», sa Graver blant annet og la til:

«Vi må tørre å framsette påstander om at de eksisterende beslutningssystemene kanskje ikke strekker til overfor de problemene som klimautfordringen reiser».

Han antyder at systemet med maktfordeling mellom en lovgivende, utøvende og dømmende makt basert på allmenn stemmerett ikke nødvendigvis er et endelig svar.

Tilsynelatende er demokrati fine greier så lenge det fungerer slik Hans Petter Graver synes det burde gjøre.

Det er ikke så lett å tenke seg at noen ville driste seg til å lufte slike tanker i andre saker enn miljøspørsmålene. Hva om dagens demokrati ikke reagerer adekvat på utfordringer som økonomi eller innvandring? Skal vi like godt vurdere å skyfle vekk tankene som gav det moderne demokratiet dets form?

Gravers anliggende er at man må forske seg frem til noe bedre:

Har våre politiske beslutningssystemer spilt fallitt overfor oppgaven med å bremse menneskeskapte klimaendringer?

– Så langt mener jeg det, slår Graver fast.

– Hvordan kan andre styringssystemer se ut?

– Det er det vi trenger mer kunnskap om, sier han.

Skal tro hva slags system jusprofessoren ønsker seg? Dersom det representative demokratiet med maktfordeling ikke duger, kunne kanskje direkte demokrati være et alternativ?

Man tar seg nok i å tvile på dette siden Graver sier blant annet at den allmenne stemmeretten ikke nødvendigvis er noe endelig svar. Med tanke på oppslutningen om de gule vestenes opprør i Frankrike, som også handlet mye om protester mot angivelig klimavennlige avgiftsøkninger, mistenker man snarere at Graver ønsker seg et teknokrati.

En nærmere titt på talen hans peker da også i en helt annen retning:

Sytti års utvikling av overnasjonale institusjoner som EU viser at demokrati ikke bare kan knyttes til partisystem og representativt demokrati, og at det finnes flere måter å sikre demokratiske beslutninger og demokratisk legitimitet på.

Det er altså en organisasjon med et formidabelt demokratisk underskudd, som blant annet kommer til uttrykk ved ugjennomsiktige beslutninger fattet i lukkede rom av ikke-valgte personer som ikke er ærlige om sine hensikter, Graver tenker seg som et bedre beslutningssystem.

Verdens øko-fascister er Det Norske Videnskaps-Akademis preses en stor takk skyldig. Så tung støtte til deres totalitære program er ikke hverdagskost.

Noe som er bemerkelsesverdig, er at Graver deler øko-fascistenes endetidsvisjoner. Mot slutten av talen sin snakker han i fullt alvor om hva som må gjøres for å «redde verden». Han innser nok ikke at noe av demokratiets styrke er at det hindrer innbilske Petter Smart-typer i å få ansvar for verden.

For Graver haster det. Talen hans slutter på denne måten:

For å redde verden må vi ha mer kunnskap om hva som gjør at folk oppfatter kunnskap som relevant, hva de identifiserer seg med og som, og ikke minst hvordan vi beskytter og utvikler våre humanistiske og demokratiske idealer i en tid hvor demokratiet er truet både utenfra og innenfra. Slik kunnskap krever forskning innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, teologi og juss. Vår eksistens og fremtid er avhengig av slik kunnskap. Vi må satse like mye på dette som i dag satser på teknologisk og naturvitenskapelig forskning om vi skal få den kunnskapen samfunnet trenger i tide.

Det er altså en slags nødrett jusprofessoren påberoper seg idet han tar til orde for snarest å utrede alternativer til dagens demokratimodell. For ham er et uomtvistelig at a) vi går undergangen i møte, og b) vi har evnen til å avverge undergangen med de rette beslutningene.

Hvorfor lederen for et vitenskapsakademi får slippe unna med denslags uten at noen av de lærde personene i kollegiet i det minste kremter litt, er ikke lett å forstå.

At Graver ikke er noen stor tenker, kommer klarere til uttrykk i dialogen med Vermes:

– Den ene er å se på resultatene: Hverken nasjonalt eller internasjonalt har man klart å nå noen resultater selv om fakta om klimatrusselen lenge har vært klare.

Man skulle kanskje tro at en jurist har klart for seg hva fakta er, om ikke annet fordi rettsprosesser gjerne handler om a) å avklare sakens fakta, og b) å se disse i sammenheng med lovverket som kan anvendes på dem.

Fakta er kort og godt kjensgjerninger, allerede foreliggende virkelighet, ting som har skjedd. Ordet er avledet av perfektum partisipp-formen av facere, som betyr å gjøre på latin. Fakta har med fortiden å gjøre, prognoser med fremtiden. Det er litt dumt å forveksle de to.

Graver ville aldri i verden ha brukt ordet fakta om et mord som på grunn av en trussel fryktes begått i morgen. Så hvorfor pokker bruker han det om «klimatrusselen»?

Det som ligger til grunn for endetidsforestillingene på klimafeltet, er prognoser basert på matematiske modeller for det globale klimaets utvikling – modeller av et slag som tidligere har avstedkommet feilaktige prognoser, og som har forenklet en ekstremt kompleks virkelighet så mye at resultatene av dem ikke kan regnes som sikre. Et viktig fenomen som skydannelse er for eksempel ikke særlig godt forstått.

Gravers tillit til disse modellene er altså så formidabel at han tror han har besøkt fremtiden og sett hvordan den blir. I fravær av «klimatiltak» er det like uomtvistelig at vi en dag vil bli oversvømt og kokt levende, som at en mann vil falle ned dersom han kaster seg utfor et stup.

Vi kan godt være rause nok til å omtale det vi vet om gravitasjonstrusselen ved fritt fall fra store høyder, som fakta. Men den samme æren kan dessverre ikke tilfalle «klimatrusselen». I et vitenskapsakademi verdt sitt salt må det i det minste finnes én person som har vett og mot nok til å hviske ham det i øret.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!