Tavle

Tegning: Karine Haaland.

Er det riktig at personer som har utenlandsk statsborgerskap skal kunne stemme ved norske lokalvalg – utelukkende basert på at en har vært registrert bosatt i Norge i tre år?

Uten at andre kriterier, som for eksempel språkferdigheter, skal være oppfylt?

Jeg mener valgloven må endres, slik at det blir samme regler for fylkes- og kommunevalg som det er for stortingsvalg, det vil si at det kun er personer med norsk statsborgerskap som får stemme ved begge disse valgene, og ikke slik det er i dag hvor den som kun har vært registrert bosatt i Norge i tre år kan stemme ved lokalvalg.

Å forstå språket er en forutsetning for å kunne delta ved valg.

Ihvertfall ved et demokratisk valg på de premissene det foregår i Norge.

Ett av kravene som stilles for å få norsk statsborgerskap er at man forstår språket.

Det å ha vært registrert bosatt i Norge i tre år betyr ikke at en snakker eller forstår norsk.

Det å ha vært registrert bosatt i Norge i tre år betyr ikke nødvendigvis at en har bodd i Norge og forstått det norske samfunnet.

Tre år som registrert bosatt i Norge sier altså ingenting om språkkunnskaper eller forståelse av samfunnet,

Det gjør derimot et innvilget statsborgerskap.

Premissene for valgdeltagelse i Norge er forståelse av det norske samfunnet og felleskapsfølelse med dette.

Grunnsteinen i dette systemet igjen forutsetter at den som stemmer forstår språket og dermed hva han eller hun er med på, og stemmer ut ifra egen politisk overbevisning.

Dersom en åpner for at folk som ikke forstår språket og/eller ikke bor i det norske samfunnet skal få delta i valg, fjerner du denne viktige premissen. Nemlig forståelsen av hva valget dreier seg om.

Man åpner altså for at folk som ikke er i stand til – fordi de ikke kan språket og/eller ikke oppholder seg i landet – å skaffe seg kunnskap om politikk og samfunn, skal få være med å påvirke dette samfunnet ved valg.

Hva er hensikten med å åpne for at folk som ikke forstår språket eller har tilknyting til Norge skal få stemme ved et norsk valg?

Hva er hensikten med det grunnlovsfestede folkestyret og demokratiet, når en åpner for at folk som ikke har hverken tilknytning til Norge eller språkkunnskaper nok til å forstå hva det dreier seg om skal få avgi stemme ved valg?

For noen år siden ble en gruppe fra et norsk parti på venstresiden tatt på fersken i å gi noen narkomane en femtilapp for å stemme på partiet.

De narkomane tok femtilappen, kjøpte kebab for pengene og stemte på partiets erke-rival.

Å kjøpe stemmer er heldigvis ikke utberedt i Norge,

Men det er en del av den politiske hverdagen i land som er oppsplittet i ulike etniske og religiøse grupper og raser, og hvor lojaliteten til staten er lav, felleskapsfølelse med samfunnet er liten og et politisk verv er noe man kjøper for å kunne sikre seg og sin eventuelle rase, slekt eller religiøse gruppe fordeler i en every man for himself-setting.

I mandatet til det nyutnevnte Valglovutvalget, som skal vurdere endringer i gjennomføringen av valgene, heter det: «Høy tillit til politiske institusjoner er nødvendig for å ha et velfungerende demokrati. At de som velges representerer folkets vilje, og at valget foregår korrekt og på en tillitsvekkende måte, er avgjørende for legitimiteten til demokratiet.»

Dersom vi skal ha det slik i Norge, at også den som ikke forstår norsk eller ikke oppholder seg i Norge, og slik ikke forstår norsk politikk eller samfunn, skal kunne stemme ved valg, er vi med på å devaluere stemmeretten, det vil si at stemmeseddelen får redusert, eller ingen verdi, for den som eier den.

Det som ikke har verdi for en selv, men som har verdi for andre, kan omsettes…

En stemme blir en tjeneste som kan omsettes. Fra en person som er registrert i Norge, men som aldri har bodd her. Som kanskje har oppholdt seg her men som aldri har lært norsk.

Et menneske og dets stemme blir gjort til en bruksgjenstand.

De som velges representerer ikke lenger nødvendigvis folkets vilje, som mandatet nevner, og tilliten til polititiske institusjoner, som mandatet legger til grunn at er nødvendig for et velfungerende og tillitvekkende demokrati, vil svekkes.

Dette skal vi ikke åpne for i Norge.

Det var ikke det som var meningen med det norske folkestyret av 1814 og med formannskapslovene av 1837, hvor lokalt selvstyre ble innført, og forløperen til våre dagers kommunestyrer og fylkesting ble etablert.

I ettertid er det sagt at det «… det fantes på denne tid neppe noen europeisk stat, hvor det kommunale selvstyre var så vel organisert og gjennemført i så vid utstrekning som det ble i Norge ved lovene av 1837». (Johan Ernst Sars, Norges historie, bind IV)

Det vi har er unikt og verdifullt.

Den unge norsk-irakiske juristen og stortingspolitikeren Zaineb al-Samarai (AP) belyser dette unike norske tillitsbaserte systemet, som hun er en del av, på en suveren måte gjennom denne saken:

al-Samarai vakte stor oppsikt i Irak under et intervju med en irakisk tv-journalist da hun svarte enkelt og greit «ingen» på spørsmålet om hvor mange livvakter hun hadde, og «ikke i det hele tatt» på spørsmålet om hvilken prosent hun selv får når staten inngår en fet kontrakt.

Saken vakte oppsikt.

I Irak er det ingen politiker som ikke har livvakter. Stemmer du inn en politiker har du jobb som livvakt, du og broren din og sønnen din, og fetteren og svogeren din. Irakiske politikere har ufattelige mengder livvakter. På lønningslisten.

Behovet for livvakter er enormt og den ene tjenesten er den andre verdt.

al-Samarais fortelling fra Norge ble et problem for det irakiske parlamentet, hvor korrupsjon er utbredt. Folk ble oppringt i Norge av irakiske politikere og bedt om å verifisere historien og bekrefte at al-Samarai eksisterte i virkeligheten.

De trodde ikke det fantes et land i verden hvor politikerne – og ihvertfall ikke en stortingspolitiker som al-Samarai – kunne leve uten halve slekta på lønningslisten og prosenter av statlig inngåtte kontrakter.

Forundringen over Norge gav seg utrykk i spørsmålet: «Det er noe som ikke stemmer her, for hvis en stortingsrepresentant lever av lønn som andre uten privilegier, uten å ha en viss prosent av kontraktene staten undertegner med store selskaper, hvorfor sliter man seg ut med å jobbe i politikk og utsette seg for fare?»

Det norske folkestyret, tilliten og demokratiet er unikt.

Zaineb al-Samarai er politiker i et unikt land.

Stemmeretten bør derfor forbeholdes folk som som forstår språket og har tilknytning til landet gjennom statsborgerskap.

Om de heter al-Samarai eller Hansen.

Om de er fra Timbuktu eller Eidanger. Norge har alltid vært fler-etnisk og inneholdt flere kulturer.

Men vi har alle levd i det samme samfunnet og forstått det gjennom et felles språk.

I dette landet bør en stemme være et menneskes stemme, avgitt i et samfunn man er en del av og forstår.

 

Fakta om stemmerett i Norge:

Ved stortingsvalg er det bare norske statsborgere som vil ha fylt 18 år ved utgangen av valgåret,

og som er eller har noen gang vært folkeregistrert som bosatt i Norge, som har stemmerett.

Lokalvalg:

Siden 1983 kan utenlandske statsborgere stemme ved kommunestyre og fylkestingsvalg i Norge. Dersom de har stått innført i folkeregisteret som bosatt i Norge de tre siste årene før valgdagen.

Statsborgere fra et annet nordisk land som har blitt folkeregisterført som bosatt i Norge senest 30. juni i valgåret har også stemmerett ved kommunestyre- og fylkestingsvalg i Norge.

Kilde: valg.no

 

Valglovutvalgets mandat

Jan Petter Sissener: Valgordningen bør endres