Under koronapandemiens nedstengninger ble folk formanet til å holde seg hjemme og unngå reiser for å spare liv, som på denne motorveien utenfor Seattle i april 2020. Vil desperate forsøk på å nå «klimamålene» utløse nye lockdowns? Foto: Elaine Thompson / AP / NTB.

For alle med litt innsikt i fysikk og energibruk var det åpenbart at Erna Solbergs selvpålagte «klimamål» fra 2015 var uoppnåelige. Det var «finne-på-politikk» frakoblet alle proporsjoner og i utgangspunktet både teknologisk, matematisk og økonomisk umulig. Da Støre økte «klimamålene» fra 50 til 55 prosent, var også dette frakoblet alle resultater og virkeligheten. Så hva skjer i 2030 når klimamålene ikke er oppnådd, og dagens propaganda ikke lenger kan skjule det? Det er en grøsser.

De to viktigste faktorene når man studerer klima­hysteriet kritisk, er ikke det livsfarlige politiske hastverket og den vanvittige pengebruken på private aktører som angivelig skalkape hundrevis av jobber i en ny grønn industri i form av batteri­fabrikker, karbonlagring og havvind – helt ned til enkelt­personer som gladelig mottar skattepenger for å kjøpe seg «klima­løsninger».

Alle disse faktorene har jeg grundig omtalt, analysert og advart om i årevis – også i bokform –, og jeg har hatt rett så langt. Jeg fortsetter å se fremover, og i horisonten lurer en fristende mulighet for myndighetene og klima­industrien som det vil bli vanskelig å si nei til: klima­lockdown. La meg forklare hvorfor:

Hvordan vil media og myndigheter håndtere at klimamålene feiler?

Nå som klimamål­kollapsen er åpenbar og uunngåelig for både Norge og EU, er spørsmålet hvordan media og myndigheter vil håndtere det i 2030: Vil de innrømme nederlaget? Vi de tilpasse politikk og propaganda til virkeligheten? Vi de slutte å stappe subsidie-cash ned i lommene på kompisene sine i private AS som angivelig skal «redde kloden»? Vil de berolige befolkningen med forsikringer om at dette likevel skal gå bra? Neppe.

Hvis makta forholdt seg ærlig til matematikk og vitenskap, ville de tåpelige «klimamålene» fra 2015 aldri blitt vedtatt, og politikerne ville ikke brukt et endeløst antall milliarder på å oppfylle det umulige prestisje­luftslottet de selv har bygd. Fakta har altså aldri hatt noen plass i klima­hysteriet, og da er det naivt å tro at det vil starte i 2030.

Etter all sannsynlighet vil heller myndigheter og deres medier fortsatt insistere på at klimamålene skal nås. Uansett kostnad. I stedet for å innrømme egen inkompetanse og stoppe pengemølla til private aksjeryttere, vil de nok være mer fristet til å insistere på at klimakrisen er tydeligere, farligere og mer dødelig enn noensinne, selv om ingen kan se noe til den. Det vil igjen legitimere sterkere «tiltak» for å «redde kloden». Nå er det alvor!

Klimalockdown etter covidmetoden

Klimapolitikken har allerede klare totalitære trekk, hvor myndighetene innfører stadig flere regler, lover, avgifter og «råd» for å presse folket til «riktig klima-adferd». Myndighetene bruker også massemedia helt skamløst for å fremme denne politikken, og subsidierte medier er nær 100 prosent lydige mot myndighetene på dette, basert på den viten­skapelige perversiteten «vitenskapen er avgjort». Ingen ser de totalitære trekkene og farene.

I 2030 vil ikke dette lenger være nok. Det står mellom å innrømme nederlaget eller insistere på at man har rett og dermed innføre sterkere tvang. Og en måte å sørge for at folk holder seg hjemme og ikke forbruker fossile hydro­karboner gjennom reise og forbruk, er klima­lockdown. Etter modell fra covidkrisen. Utenkelig, sier du?

Utenkelig var nedstengningen forårsaket av nasjonal krise den 12. mars 2020 også. Helt utenkelig. Politikere som gjennom 30 år har hevdet at tiden for grenser og nasjonal kontroll var over, og var ute av stand til å stenge grensene for syriske lykkejegere som invaderte Norge på sykkel fra Russland, stengte grensene for et virus på dagen. Pang. Uten problem.

Hva hindrer klima­politikere i å gjøre det samme overfor den akutte klimakrisen i 2030? Ingenting. Det er fritt frem, for er det krise, så er det krise. Og akkurat som for covidkrisen er klimakrisen basert på «vitenskap» som er ubestridelig og avgjort. Det finnes ingenting som egentlig kan hindre regjeringen i å innføre «klimalockdown» for å sementere makten og berge både prestisjen og de enorme pengesummene dette genererer. Er det krise, så er det krise.

Det juridiske grunnlaget er til stede, og presedens er satt

Ifølge Grunnlovens § 92 har offentlige myndigheter en plikt til å «respektere og sikre menneske­rettig­hetene» slik de er nedfelt i Grunnloven og bindende traktater. Selv om korona­pandemien var en akutt krise, hadde myndighetene plikt til å vurdere hvordan menneske­rettigheter skulle beskyttes og gjøre tiltakene minst mulig inngripende. Men gjorde de det? Tre vilkår må oppfylles for å innføre slike krisetiltak:

1. Inngrepet må ha hjemmel i lov.
2. Det må søke å ivareta et legitimt formål.
3. Inngrepet må være nødvendig forholdsmessig til formålet.

De påståtte «klimatiltakene» har eskalert jevnt i over 30 år i Norge, og hvis man ser totalt ukritisk på det juridiske og vitenskapelige grunnlaget for denne ekstremt hurtige, kostbare og gjennomgripende «omstillingen» for å «redde kloden», er grunnlaget for en klima­lockdown nærmest vanntett:

1. Inngrepet er høyst nødvendig forholdsmessig, for det står om livet til hele menneskeheten.
2. Formålet er høyst legitimt, ettersom «vitenskapen er avgjort», men så langt er ikke nok oppnådd.
3. Å lage en klima­lockdown-lov er antagelig problemfritt i det klima­hysteriske Stortinget.

Bekymret jusprofessor 

Covidnedstengningen var den mest omfattende inngripen i personlig frihet siden krigen, men målet helliget midlet. Jurister gjorde imidlertid jobben sin og var betenkt:

I et innspill til Stortingets særskilte komite gikk professor dr.jur. Hans Petter Graver ut med vurderinger til Prop. 56 L (2019–2020) – lov om forskrifts­hjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 mv. (koronaloven) for å ivareta grunn­leggende demokratiske prinsipper. Der skriver han blant annet (uthevingen er Documents):

– Når samfunnet er preget av krise, er det lett å legge mindre vekt på retts­statlige prinsipper som demokratisk legitimitet og maktfordeling, retts­sikkerhet og hensynet til enkelt­individet. Hensynet til å avverge krisen og håndtere følgene av den blir lett altover­skyggende. Samtidig ligger det en fare i å koble ut eller svekke samfunnets institusjoner nettopp i en slik tid. Erfaringen fra mange krise­situasjoner er at beslutninger samles på få hender og tas uten offentlig innsyn.

I Norge har vi liten tradisjon med beredskaps- og unntaks­lovgivning. Man kan imidlertid ikke utelukke at behovet vil komme igjen. I en slik situasjon vil den loven som vedtas nå, lett bli mønster­dannende for fremtidig lovgivning, selv om den tverr­politiske enigheten om behovet for en slik lov ikke skulle være like bred som nå.

Et spesielt trekk ved den foreslåtte loven er at omfanget av fullmakten ikke er begrenset til et særlig rettsområde, men omfatter ethvert rettsområde som det måtte være behov for å gi regler for. Tradisjonelt har det vært lagt til grunn at en delegasjon fra Stortinget til regjeringen ikke kan gå så langt.

Slik Hans Petter Graver så det, kunne tre hoved­innvendinger rettes mot koronaloven. Den første var at myndigheten som regjeringen griper, var vidt angitt og nærmest uten begrensninger. Den andre innvendingen var at loven ikke ga anvisning på saks­behandlings­regler eller innsyn i lovgivnings­prosessene, heller ikke når det er snakk om å gi regler som griper inn i individuelle rettigheter som er beskyttet av Grunnloven og menneske­rettig­hetene. Den tredje innvendingen var at koronaloven bare i begrenset grad anga mekanismer for kontroll med regjeringens utøvelse av sin myndighet.

Ingen av disse innvendingene ble det tatt hensyn til av Stortinget eller regjeringen, for igjen: Er det krise, så er det krise, og klimakrisen er erklært den største utfordringen menneske­heten har stått overfor noensinne, selv om temperatur­økningen på bare 2 grader er mindre enn i tidligere blomstrings­perioder.

Begjæret etter å ivareta penger, makt og prestisje trumfer alle andre hensyn

Begjæret etter penger, makt og prestisje hos den politiske eliten i Norge og rundt EU er allerede vel dokumentert. Det samme er det korrupte samrøret mellom offentlig og private interesser, som etter hvert kan omfatte billioner av kroner. Klima­pengemølla maler fortere og fortere.

Ingenting i moderne vestlig historie har hatt evne til å genere mer penger, makt og prestisje enn klimahysteriet. Det styrer med samme autoritet som fordums tiders totalitære politiske retninger eller geistlig makt. Det er da også derfor denne «miljøsaken» har blitt så altomfattende og stadig mer preget av religiøse dogmer og totalitært tankegods.

Demokratiet er en ytterst skjør konstruksjon som må voktes og røktes aktivt hver dag for å overleve. Totalitær politikk og religion er en konstant trussel, og disse styringsformene er dessverre mer stabile, for de har alltid samme utfall og mål: en «omstilling» til mer makt og penger til de få på bekostning av de mange.

Klimapolitikken er en nyhet på det totalitære politiske koldtbordet

Klimahysteriet er gavepakke til anti­demokratiske og grådige krefter blant oss som bare tenker på seg selv, mens de hevder å tenke på alle andre – i god tradisjon med Hitler, Mao, Stalin, Pol Pot og sheriffen av Nottingham (som alle hadde både nyttige idioter og kyniske profitører rundt seg). Og selv om alle lo og kalte mine klima­advarsler for «konspirasjons­teorier» for femten år siden, ler de ikke lenger nå:

Nå merker folk både dogmene, over­styringen og fattigdommen som trenger seg på. Og da er neste spørsmål: Tror du eliten vil gi slipp på det frivillig? Tror du de kaster kortene i 2030 og sier: – Søtten, han derre Andersen hadde rett, gitt: Vi klarte ikke klima­målene, så da får vil heller gi opp klima­kampen og «omstillingen» og heller tilpasse oss klima­endringene?

I think not. Hva tror du? Stoler du på at yrkes­politikere og kompisene deres i AS Klima vil kaste kortene og velge demokratiet fremfor penger, makt og prestisje? Ut fra deres adferd hittil er det langt mer sannsynlig at eliten vil fortsette rett frem som før, bare med hardere maktmidler.

Folk skjønner mindre og mindre, og blir fattigere og fattigere

Eliten insisterer på at «Norge går så det griner» og at klimakrisen blir mer og mer tydelig overalt. Avisene har daglige oppslag om hvor godt Norge er styrt og hvor utrolig farlig alt været er blitt. Men det folk opplever, er at Norge styres fra krise til krise, mens vær, årstider og løvsprett er nøyaktig som det var for tretti år siden. De under 30 har naturligvis ingen forutsetning for å forstå dette, siden de ikke har minner om det, og derfor er de så lette å manipulere.

Ingenting av det media forteller daglig, stemmer imidlertid med hva folk med livserfaring faktisk ser og opplever, og dette skaper en ikke ubetydelig kognitiv dissonans i befolkningen. De observerer ved selvsyn at både natur, økonomi og hverdagen blir rasert av dårlig krise­håndtering som alltid er bakpå, og panikk­pregede klima­tiltak uten annen effekt enn at smartinger i dress og slips beriker seg voldsomt.

De med litt livserfaring og god hukommelse noterer seg også at alle katastrofe­varsler og «tippepunkt» de siste 30 årene har kommet og passert uten andre konsekvenser enn at alt resirkuleres og skyves frem i tid. Det er som om ingen resultater foreligger, og det forsterker mistanken om at «klima­målene» vil bli «fremskyndet» til 2040 når 2030 passerer, samtidig som klima­lockdown kan bli en realitet. Ikke nødvendigvis en total lockdown som under covid, men begrensninger:

Det har skjedd før: Under oljekrisen i 1973 ble det innført strenge restriksjoner på biltrafikken, og det var begrenset tilgang på bensin. Jeg husker at vi danset midt i veien bare for moro skyld. Dette var også en form for lockdown, og jeg frykter at det kommer flere begrensninger av friheten, så klima­industrien kan fortsette som før.

Hvorfor forholde seg til fakta når man aldri har gjort det? Hvorfor punktere historiens største økonomiske boble hvis man ikke må? Hvorfor ta et oppgjør med klima­scientologien og miste forsker­stillingen? Da er det mye lettere å hjelpe eliten og aksje­rytterne med å fortsatt lansere nye deadlines og tippepunkt i en klimakrise som bare blir verre og verre, mens alt vi ser, er vær.

Faren er der, men hvem vet? 

Bare klimaforskere og orakler kan se fremtiden med slik absolutt sikkerhet at politikken kan baseres på deres spådommer. Også jeg er sterk motstander av dårlig begrunnede og svakt dokumenterte konspirasjons­teorier, så jeg sier ikke at «klima­lockdown» vil skje. Jeg sier heller ikke at «de» ønsker eller planlegger å innføre dette.

Det jeg ønsker, er å slå fast fakta og advare for fremtiden: Grunnlaget for å innføre fremtidige klima­lockdowns er absolutt til stede. Og fristelsen til å gjøre det, fremfor å miste makt, penger og prestisje, kan lett bli større enn til å ta hensyn til demokratiet og menneske­rettig­heter – for alle totalitære bevegelser unnskylder seg for sine handlinger, men hevder likevel at «det var nødvendig».

Hvorfor skulle myndighetene stenge ned samfunnet og begrense din frihet? Hva vil de oppnå? Igjen: for å opprettholde makt, penger og prestisje. Klima­konglomeratet har stor makt over samfunnet allerede, og ytrings­friheten er allerede begrenset gjennom f.eks. NRKs famøse «nullpunkt» mot klima­kritikk fra 2019. Forbudet mot salg av drivstoff­biler i 2025 er kanskje det mest totalitære tiltaket så langt.

Faktasjekkere og forskere er stadig mer aktive for å «slå fast sannheten» og har full støtte fra myndighetene. Men kritikken øker i folkedypet, så det man har gjort så langt, vil neppe være nok i 2030 – særlig på grunn av den økende kognitive dissonansen i folket nevnt overfor. Hardere lut må til. Flere egg må knekkes for å lage omeletten.

Når klimamålene ikke er nådd i 2030, er det riktige og ærlige å gjøre å avslutte og avvikle alle klima­tiltak, og heller vri all innsats mot å tilpasse seg de katastrofale klima­endringene som visstnok skal komme. Det tror jeg ikke kommer til å skje. Jeg tror klima­industrien vil gripe til mer makt.

Men de gjør det for oss. Ikke for seg selv. Det sier de alltid når du sitter der innelåst for kjetteri.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Kjøp Kents bok her!